Timothy Garton Ash har gjort «nåtidshistorie» til en egen disiplin, i grenselandet mellom journalistikkens reportasjer og historiefagets analyser.

Tidligere publisert i Vagant 1/2013

Da Storbritannias statsminister David Cameron holdt sin store Europa-tale i London i januar i år, var reaksjonene omtrent som forventet for den som har fulgt med på hvordan britiske politikere og pressefolk har forholdt seg til EU i kjølvannet av finanskrisen. De krakilske EU-motstanderne i UK Independence Party mente Cameron ikke tok hardt nok i da han røsket i båndene mellom Storbritannia og EU. Den overbeviste EU-tilhengeren Tony Blair mente Camerons utspill kunne sammenlignes med å holde en pistol mot sitt eget hode og true med å skyte. Blant Camerons Tory-partifeller var stemningen derimot god: Man mente at løftet om å avholde en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap innen 2017 var et modig og sterkt utspill, verdig en nasjonal leder som ikke er villig til å la sitt land gå med på hva som helst. (Som Margaret Thatcher sa i sin glansperiode: Det var en grunn til at Gud skilte Storbritannia fra kontinentet.)

Historikeren, kommentatoren og forfatteren Timothy Garton Ash (f. 1955) kilte seg inn et sted i midten. I sin faste, ukentlige spalte i The Guardian, en spalte som trykkes i en lang rekke aviser på flere kontinenter, skrev Garton Ash at Camerons tale var bedre enn forventet, men ikke så bra som man kunne håpet på. «Mens mange formuleringer åpenbart var skrudd sammen for å blidgjøre euroskeptikere, var mye av kritikken av dagens EU også på sin plass», slo Garton Ash fast i artikkelen, som var preget av avveininger og balanserte synspunkter. På den ene siden. Og på den andre siden. De som foretrekker sin offentlige debatt blodig, så seg intuitivt om etter noe annet å lese. Svorne Garton Ash-fans nikket i stedet gjenkjennende til det de synes er kraften i de bedre argumenter. For Europa av i dag kjennetegnes nettopp av å være en kontinuerlig forhandling. Da gir det ikke mening for en statsleder med brask og bram å kreve nye forhandlinger. Både Storbritannia og resten av Europa ville kommet bedre fra det hvis Cameron deltok mer i det arbeidet som allerede pågår hver eneste dag i europeiske institusjoner, og forsvarte sine synspunkter i den daglige debatten, i stedet for å få alt til å se ut som et ultimatum, leser vi i artikkelen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Her snakker både briten Garton Ash og europeeren Garton Ash tydelig og klart, når han understreker hvor viktig det er å være en aktiv deltaker i unionen. Og i avslutningen kommer Garton Ash fram til hva resultatet av en britisk folkeavstemning om medlemsskap i EU bør bli. «Hvem andre enn en idiot ville kaste bort et av sine sterkeste kort? Og vi briter er ikke idioter, er vi? Er vi?»[1. The Guardian, 23.1.13.]

«Jeg er engelsk, selv om mange av mine lesere har antatt at jeg har mellomeuropeisk blod i årene», understreket Timothy Garton Ash i et intervju i 1996. Lesernes antakelse var forståelig, for Garton Ash var for lengst blitt en anerkjent og særegen kronikør av de dramatiske hendelsene som førte til at jernteppet ble revet bort. Man hadde kunnet lese analysene hans av Sentral-Europa i The Spectator og The Independent, samt i en hel rekke bokutgivelser, skrevet både på tysk og engelsk. «Den sentraleuropeiske erfaringen,» heter det i én av dem, The Uses of Adversity fra 1989, «er den sentrale europeiske erfaringen i vår tid.» Det var vanskelig å motsi ham det året. Timothy Garton Ash ble berømt for øyevitneanalyser av epokegjørende begivenheter, men disse lå fortsatt et godt stykke fram i tid da han dro fra Oxford til Berlin som 23 år gammel tweed-kledd doktorgradsstudent i 1978. Den opprinnelige planen for oppholdet var å skrive en avhandling om Berlin under Hitler, og i boken The File, som kom ut mange år senere, beskriver han hvorfor dette var en nærliggende motivasjon: «Ikke bare for en profesjonell historiker, men for enhver engelskmann som levde i Tyskland på denne tiden, og antakelig for de fleste britiske avislesere var fortiden fortsatt det mest interessante ved Tyskland – og ‹fortiden› betydde i praksis de tolv årene med nazisme.»[2. Garton Ash, Timothy: The File. A Personal History, Atlantic Books 2009 (1997), s. 39.] Spørsmålet som interesserte ham: Hva er det som får én mann til å bli kollaboratør, mens en annen blir motstandsmann?

Avhandlingen ble lagt på hylla fordi han fant ny empiri som belyste spørsmålet bedre enn det Gestapo-mappene i Berlins arkiver kunne. Dilemmaet han var interessert i – hva skjer med enkeltmennesker som lever i et diktatur? – ble levd ut i praksis mens han var i Øst-Berlin. Garton Ash skrev sin første bok om DDR under Honecker i stedet for om Tyskland under Hitler. «Und willst Du nicht mein Bruder sein…» Die DDR heute kom ut i 1981. Deler av boken ble trykket som en artikkelserie i Der Spiegel, og østtyske myndigheter var lite fornøyde med det de leste. De hevdet artiklene var en oppfordring til det østtyske folk om å følge Solidaritets eksempel fra Polen, og forfatteren fikk ikke krysse grensen fra vest til øst igjen før i 1989.

Det polske eksemplet fikk grundig behandling i Garton Ash’ første bok på engelsk: The Polish Revolution: Solidarity, 1980–82 (1983). «Polen er mitt Spania,» noterte han i dagboken sin julaften 1980, et av forfatterskapets mange vink til George Orwell. Som Orwell ville Timothy Garton Ash være der det virkelig hendte, der tidens overordnede konflikter ble konfrontert av modige enkeltmennesker. I august 1980 var Lenin-skipsverftet i Gdansk stedet å være. The Polish Revolution er en detaljert skildring av den 19 dager lange streiken som ble starten til Solidaritet, og – i etterpåklokskapens lys – et forvarsel om Sovjetunionens fall. Garton Ash er til stede på verftet og på de viktige møtene, og han observerer hvordan Solidaritets opprør blir slått tilbake. Han møter hovedpersonene og løfter fram bipersonene. Som det heter i bokas første setninger:

What I remember most vividly from the Lenin Shipyard is not the leaders, Lech Wałęsa or Andrzej Gwiazda, but the figure of one ordinary striker. He was in his mid-twenties, lithe, with short cropped hair and piercing eyes. There was something about him which reminded me irresistibly of the young Home Army soldier played by Zbigniew Cybulski in Wajda’s great film Ashes and Diamonds. Perhaps it was the bravado with which he liked to clamber up on the shipyard gates.[3. Garton Ash, Timothy: The Polish Revolution: Solidarity, Penguin Books 1999 (1983), s. 41.]

Selv om The Polish Revolution er mer intrikat enn de senere essaysamlingene, er metoden allerede på plass. Fortellingen om Garton Ash som skrinla sin planlagte doktoravhandling om fortidens nazi-Tyskland for å konsentrere seg om samtiden, er symptomatisk for hva slags historiker og hva slags offentlig intellektuell han ville være. Den peker fram mot begrepet han har meislet ut i senere utgivelser: History of the present. For Garton Ash blir nåtidshistorie en egen disiplin, en skrivevirksomhet i grenselandet mellom det en historiker driver med og det en journalist gjør. Nåtidshistorien er historie, journalistikk og litteratur på én gang, insisterer han.

American journalists writing books of recent history sometimes modestly refer to them as ‹the first draft of history›. This implies that the scholar’s second or third draft will always be an improvement. Well, in some ways it may be, having more sources and a longer perspective. But in others it may not be, because the scholar will not know, and therefore will find it more difficult to re-create, what it was really like at the time. How places looked and smelled, how people felt, what they didn’t know. Writers work in different ways, but I can sum up my own experience in a doggerel line: there is nothing to compare with being there.[4. Garton Ash, Timothy: History of the Present. Essays, Sketches and Dispatches From Europe in the 1990s, Penguin Books 2000 (1999), s. xix.]

Garton Ash vil unngå det han mener er karakteristiske svakheter ved ulike måter å skrive om verden på, som journalistikkens «overflatiskhet» og akademikerens «uvirkelighet». I motsetning til mange journalister er han ikke bundet av en daglig deadline, og har derfor bedre muligheter til fordypning, forteller han. I motsetning til enkelte akademikere er han ikke først og fremst ute etter å finne argumenter til store, overordnede teser: Garton Ash reiser rundt, snakker med folk, går på teater og på bar, snarere enn å lansere luftige teorier om østblokkens politikk. Slik sett er han en klassisk britisk empiriker. I ettertid viste en slik framgangsmåte seg å være fruktbar, har han hevdet, ettersom statsvitenskapen ikke forsto hva som var i ferd med å skje mot slutten av den kalde krigen. «Heller ikke jeg forutså kommunismens endelikt,» har Garton Ash sagt, «men jeg beskrev det som var i ferd med å skje på en presis måte.»[5. Garton Ash intervjuet i serien «Conversations With History», University of California Television 4.4.1996: http://www.uctv.tv/shows/Intellectual-Odyssey-with-Timothy-Garton-Ash-Conversations-with-History-7804.]

Timothy Garton Ash gjør ikke dette til en konkurranse mellom yrker og disipliner, men bruker mye tid på å definere hva han gjør. Mange gode forfattere av reportasjebøker har hentet inspirasjon både fra journalistikk og historie eller statsvitenskap uten at de har påberopt seg patent på en ny sjanger. Man må nok ha kjent profesjonskamp på kroppen for å forstå hvorfor Ash legger ned så mye energi i avgrensingsarbeidet. Enkelte framstående kolleger har gjort det klart at han ikke lykkes helt, til tross for innsatsen. Historikeren Perry Anderson, mangeårig redaktør for New Left Review og en premissleverandør for den akademiske venstresiden siden 1960-tallet, for eksempel, slaktet Garton Ash’ diskusjon av eget virke i en lang artikkel i London Review of Books i 1999. Anderson siterer Garton Ash’ konklusjon om at «ingenting slår det å faktisk være tilstede selv», og synes det er så naivt at det gjør vondt.

The notion that personal presence affords a special access to reality, or that a television interview is a higher vehicle of truth, belongs to the world of the airport bookstall, not an Oxford college. To try to elevate even the best journalism to supra-Rankean status in this way can only discredit it.[6. Anderson, Perry: «A ripple of the Polonaise», London Review of Books nr. 23, 25. november 1999.]

Nåtidshistorie kan bare være et foreløpig utkast, argumenterer Anderson. Det er tåpelig å late som man ser de nødvendige forbindelsene mellom hendelser når man står midt oppe i dem. Og – skriver Anderson – Garton Ash vet egentlig dette selv. Han roser Garton Ash’ arbeid som akademisk historiker og mener han er en dyktig reporter, men hevder at forsøket på å forene sjangrene i en høyere enhet er dødfødt.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Det kan være. For det allmenne publikummet Garton Ash etterhvert henvender seg til, er det neppe så farlig. Avstandene mellom forskjellige skrivende displiner er ikke blitt mindre de siste 30 årene. Mens registrering og kvantifisering av forskningsresultater kan føre til en innsnevring av fagfeltene, er Timothy Garton Ash’ sjangerblandende publiseringspraksis med på å gjøre ham til en sentral offentlig intellektuell. Som i Orwells journalistikk er menneskelige detaljer og personlige observasjoner like viktige som de store linjene, eller snarere: De store linjene lar seg ikke forstå uten konkrete, personlige detaljer, detaljene gir ikke mening uten at de blir satt inn i et større rammeverk. Denne vekslingen er mesterlig gjennomført i den første essaysamlingen Garton Ash ga ut.

The Uses of Adversity. Essays on the fate of Central Europe (1989) kan sees som første bind i det som foreløpig er en trilogi av artikkelsamlinger utgitt mot slutten av hvert sitt tiår. Boken handler om 1980-tallet, om Tyskland før samlingen, om Østerrike, Ungarn, Polen og om Tsjekkoslovakia. Tekstene var opprinnelig skrevet for publikasjoner som New York Review of Books, Spectator og Granta, mens deler av tekstene om DDR opprinnelig ble trykket i debutboken – her er stoffet presentert for et engelskspråklig publikum for første gang. Umiddelbart møter vi akademiker-journalisten med litterære ambisjoner.

The Carmen-Sylva-Straße, an evening in spring. Melancholy plaster faces stare down from the crumbling nineteenth-century façades. Along the narrow ravine of the street, the balconies bloom with clothes put out to dry.[7. Garton Ash, Timothy: History of the Present. Essays, Sketches and Dispatches From Europe in the 1990s, Penguin Books 2000 (1999), s. 174.]

Skildringen virker i overkant nostalgisk. I så fall med overlegg: Dette er en pastisj over Berlin på 1930-tallet, en by man 50 år senere må til Øst-Berlin for å finne restene av. Likheten mellom 1930- og 1980-tallet er imidlertid bare overflatisk: Gata heter ikke lenger Carmen-Sylva-Straße, den heter Erich-Weinert-Straße. Og mens gatas beboere på 30-tallet stemte kommunistisk, i protest mot nazistene, skiller den seg nå ut ved et rekordhøyt antall beboere som avstår fra å stemme – i protest mot kommunistene.

The Uses of Adversity handler om denne typen passiv motstand mot regimene i østblokken, og om aktive opprørere. Den handler om sensur og selvsensur, og om dem, ikke minst i Vesten, som hevdet at nedrustning og avspenning var greie alternativer til demokratisering.

Den vesteuropeiske antiamerikanismen, som Garton Ash har brukt mye tid på å dissekere i senere utgivelser, blir gjenstand både for grundig kritikk og kjappe stikk: «Selv antiamerikanismen deres er amerikansk,» skriver han om Martin Luther King-inspirerte vesttyske fredskampanjer. Det kan virke billig, men den Timothy Garton Ash vi møter i disse essayene er ikke bare en antikommunistisk kaldkrigs-soldat. Han er en liberaler, insisterer han, uten tålmodighet for folk som later som om demokrati og frihet i vesten er falske begreper uten reell betydning. Etter å ha bodd i Øst-Tyskland synes han mange vesttyske intellektuelle surrer det til:

In my experience, most West German intellectuals seldom visit East Germany. However, if they do, they often find a warmth of welcome and an intensity of human relations that contrast favourably with the ‹atomization› and ‹alienation› of life in the capitalist West. It is easy for the intellectual tourist to take this for a positive product of the communist system. But if you actually live in East Germany, you realise that this community spirit is a product of the system only in the sense that the community spirit of Londoners during the blitz was a product of the war.[8. Garton Ash, Timothy: The Uses of Adversity. Essays on the Fate of Central Europe, Penguin 1999 (1989) s. 82.]

George Orwell preger ikke bare stilen, han er enda tydeligere til stede som inspirasjonskilde for den politiske grunnholdningen. Garton Ash er en liberaler i britisk forstand, i tradisjonen etter Orwell og Isaiah Berlin. Han er skuffet over de blant vestlige politikere som mener at Polens innbyggere ikke må gå så langt som til å kreve en samfunnsomveltning, men bør nøye seg med fred og sikkerhet. «Det eneste problemet med en slik tilnærming, er at de fleste polakker ikke deler den,» påpeker Garton Ash.[9. Ibid., s. 90.] Polakker flest vil ha frihet framfor avspenning. Det gjelder ikke minst landets intellektuelle helter, som flere av essayene i The Uses of Adversity handler om. Garton Ash beskriver deres blendende aura og uimotståelige påvirkningskraft: «Den vestlige intellektuelle som besøker sine kolleger i Polen føler beundring, spenning og, ja, misunnelse. Her har vi et sted der folk virkelig bryr seg om ideer. Dette er et sted der intellektuelle betyr noe. Her finner vi, som i en figur som Adam Michnik, den intellektuelle som helt. Her former historikerne historien.»[10. Ibid., s. 105.]

Timothy Garton Ash er smittet av noe av den samme entusiasmen selv. Men hvis du blir litt lenger, og graver litt dypere, skriver han i essayet som har gitt navn til samlingen, ser du hvordan bildet av Polen som et intellektuelt romantisk paradis kommer til kort. Garton Ash har hele tiden en liberal brodd mot kritiske vestlige skribenter som ser livet i østblokken som mer «ekte». Ja, det er flott å se 3000 unge mennesker møte opp på en poesiopplesning i Polen, skriver han – men spørsmålene de stiller poetene handler ikke om poesi, men om hvordan de bør demonstrere, hvordan man skal forholde seg til partimedlemmer, hvordan man skal stille seg til lokale valg. «Det stemmer at intellektuelle i Polen har mye innflytelse – mye mer enn intellektuelle bør ha,» skriver Garton Ash. Han avslutter essayet med et Brecht-sitat han vender tilbake til flere ganger senere i forfatterskapet: «Ulykkelig er det land som trenger helter.»

Garton Ash er skeptisk til markedstenkning i det litterære livet i vesten, og til dyrkingen av den intellektuelle som helt i Øst-Europa. I et etterord til essaysamlingen holder han fram de verdiene som var tydelige og klare under de vanskelige forholdene bak jernteppet, det harde livets gode sider, altså the uses of adversity: «Kameratskap, familieliv, tid til alvorlige samtaler, musikk, litteratur, uforstyrret av den evige mediestøyen (…). De fleste av disse verdiene forsvant etter revolusjonene i 1989,» skriver Garton Ash. «Ikke slik å forstå at det ikke lenger finnes noen eksempler på moralsk mot, intellektuell integritet, usvikelig vennskap og så videre. Men de er like sjeldne som de er et hvilketsomhelst sted i Vesten.»[11. Ibid., s. 262.] Likevel: Den prisen var det verdt å betale, gjentar han.

Denne balansekunsten kan virke som helgarderinger, alminnelig, sunn fornuft forkledd som stor visdom. Garton Ash’ balansekunst handler likevel ikke om alltid å se to sider av en sak, og satse på at sannheten ligger i midten. Nei, sannheten ligger i faktaene, hevder Garton Ash, og de må man hale fram, og rapportere om. Hans foreløpig siste bok heter Facts are Subversive. Fakta er undergravende. Det kunne vært mottoet for flere av bøkene hans. Garton Ash insisterer på verdien av å observere verden med egne øyne. Han har naturligvis en ideologisk grunnholdning, han også – helt fra han dro til Berlin, har han vært overbevist om at kampen mot kommunismen er den riktige. Så overbevist at han på et tidspunkt vurderte å la seg rekruttere av den britiske etterretningstjenesten. Han takket nei, forteller han mange år senere: «Jeg ville slåss mot kommunismen, men på min egen måte, som skribent.»[12. Garton Ash, Timothy: The File. A Personal History, Atlantic Books 2009 (1997), s. 54.] Han kjemper altså denne ideologiske kampen, men argumenterer for at han samtidig holder seg nærmere empirien enn mange andre: I motsetning til en del vestlige venstreintellektuelle er han til stede på østsiden av muren, poengterer han. Det gir en annen tilgang til stoffet for den som vil skrive om det han ser. Og det Garton Ash så i Sentral-Europa, var mennesker som ikke ville leve på denne måten lenger.

The Magic Lantern: The Revolution of ’89 Witnessed in Warsaw, Budapest, Berlin and Prague beskriver møter med disse menneskene. En del vanlige folk og en enda større del intellektuelle som Timothy Garton Ash snakker med og lytter til, året da alt forandrer seg. Han observerer og rapporterer, slik han har lovet leseren å gjøre, men allerede fra første side aner man i tillegg en tydelig aktørrolle. Boken begynner med at Garton Ash befinner seg ved en polsk kullgruve, i forbindelse med det første frie valget i landet på så lenge de fleste kan huske. Garton Ash noterer ikke bare ned det som skjer – han går opp på podiet og holder en valgtale, til støtte for Adam Michnik, en av de viktigste kreftene bak den polske omveltningen. På bokens neste side signerer han illegale kopier av sine egne essays i Budapest, mens den unge, svartskjeggete maktkritikeren Viktor Orbán holder flammende innlegg fra talerstolen. (Idag er Orbán som kjent en glattbarbert, maktglad statsminister.) Deretter er Garton Ash den eneste vestlige deltakeren på møtene i Václav Havels innerste krets. Han befinner seg i en slags mellomposisjon – han er ingen østeuropeisk dissident, selvsagt, men han er heller ingen vestlig observatør. Han er både deltaker og tilskuer. En intellektuell som merker at det han skriver får konkrete konsekvenser for utviklingen han skriver om.

Slik ble også rollen hans oppfattet av flere kritikere da boken kom ut. «I framtiden kommer det antakeligvis til å finnes gater i Warsawa, Praha og Budapest som bærer Timothy Garton Ash’ navn,» skrev Independent. New York Times’ anmeldelse av The Magic Lantern satte ham på listen over årsaker til at det gikk som det gikk, et sted like etter Paven og Lech Walesa. Som anmelderen skriver:

I definitely would count the continual presence of this witness – Mr. Garton Ash first appeared on the scene in August 1980, in the Gdansk shipyards, where Solidarity was born – among the lucky breaks that befell East Central Europe during the last decade.[13. Gross, Jan T.: «Present at the Miracle», The New York Times 22.7.1990]

Garton Ash ble innflytelsesrik, men enda viktigere: De menneskene han møtte og skrev om, fikk politisk innflytelse. For dette var de intellektuelles revolusjon, skriver han. Det var naturligvis folkemengdene i gatene som tvang herskerne til å gå av. Men det var dramatikere, middelalderhistorikere, filosofer og poeter som utformet revolusjonens politikk i Budapest, Bukarest, Leipzig og Praha. Som Garton Ash skriver: «History has outdone Shelley, for poets were the acknowledged legislators of this world.»[14. Garton Ash, Timothy: The Magic Lantern. The Revolution of ’89 Witnessed in Warsaw, Budapest, Berlin and Prague, s. 136. Dette er den amerikanske utgaven, den britiske heter We the People. The Revolution of ’89 Witnessed in Warsaw, Budapest, Berlin and Prague.] Garton Ash kjenner dem, og hjelper dem, men han kritiserer dem også. Dels for den hurtige overgangen til markedstenkning en del synes å kjempe for, mens de ivrig leser Hayek: Mot slutten av boken varsler han om farene ved at det frie markedet blir ansett som en kur for alle sosiale, politiske og økonomiske problemer. «Man kan nesten si at det frie markedet er blitt den nye sentraleuropeiske utopien,» skriver han i 1990. Garton Ash er også bekymret for hvordan enkelte av revolusjonens helter kan komme til å bruke sin nye makt, og den bekymringen vokste bare i årene som kom.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Først vender Garton Ash tilbake til Tyskland. In Europe’s Name. Germany and the Divided Continent (1993), er en analyse av Tysklands gjenforening over 700 sider, hvorav 240 består av fotnoter. Her er Garton Ash historiker, ikke reporteraktig samtidsobservatør. (Det er denne boken Perry Anderson trakk fram som det gode alternativet til «History of the present»-merkelappen.) Tilnærmingsmåten er likevel ikke helt ulik. Han intervjuer en imponerende rekke viktige aktører, inklusive Honecker i fengsel, samtidig som han leser kilometervis med arkivmateriale som ikke har vært tilgjengelig før. Garton Ash er grundig og nøyaktig, men også moralsk forarget. Forargelsen rammer den vesttyske politikken som ble ført overfor DDR, der stabilitet og et langsiktig, godt forhold til myndighetene i øst ble vurdert som viktigere enn støtte til opposisjonelle. For Garton Ash er det noe uredelig over måten man senere tok æren for at muren falt på, når det i virkeligheten ikke var noe man arbeidet aktivt for – og heller ikke så som en reell mulighet, før det faktisk hendte. In Europe’s Name argumenterer for at Tysklands nasjonale interesser hele tiden har vært en grunnleggende del av tyske politikeres Europa-politikk, også når den er blitt utlagt som noe som først og fremst føres for Europas skyld. «Tyskland er vårt fedreland, Europa er vår framtid,» som det het i Helmut Kohls regjeringserklæring i 1991. Garton Ash kritiserer også en viss form for Europa-fetisjisme. Man kan høre en gjenklang av kritikken mot europeisk antiamerikanisme, og et frampek mot boken Free World, når han skriver om den tyske debatten om Europa:

Why Europe? If we regard Europe as a community of values, or of liberal democracies committed to mutual support and defence, the question immediately arises: Why not ‹the West›? Aren’t the values of the West actually easier to define than those of Europe?[15. Garton Ash, Timothy: In Europe’s Name. Germany and the Divided Continent, Jonathan Cape 1993, s. 389.]

Fire år etter In Europe’s Name kommer The File (1997), utvilsomt den mest personlige boken Timothy Garton Ash har skrevet, ettersom den handler om ham selv. Ikke ut fra selvopptatthet, forteller han i forordet. «Så selv om denne bokens form kan virke forfengelig, er ikke det hensikten med det jeg skriver. Jeg er bare et vindu, et eksempel, et middel på vei mot et mål, objektet i dette eksperimentet.»[16. Garton Ash, Timothy: The File. A Personal History, Atlantic Books 2009 (1997), s. 19.] Og selv om det kan virke litt kokett, er det helt presist. For The File er en personlig historie om en mann som får utdelt Stasi-mappen sin. Før muren falt het ikke Timothy Garton Ash bare Timothy Garton Ash, viser det seg. For Stasi var han «Romeo».

The File tar for seg forsøket på å finne ut hvordan det kunne ha seg at venner og bekjente i Tyskland på 1970- og 80-tallet hadde det som jobb å rapportere om Romeos bevegelser. Det er en fortelling om upålitelige venner, men også om upålitelige minner – om hvor vanskelig det er å skulle komme fram til en endelig historisk sannhet, selv om man var der selv, ja, selv om man var hovedperson, på et vis. Det betyr ikke at man bør la være å forsøke. Som Garton Ash skriver i forordet: «For en gave til hukommelsen en Stasi-mappe er. Langt bedre enn Prousts madeleine-kake.»[17. Ibid., s. 10.]

Om Garton Ash ikke har Proust-aktige litterære ambisjoner, beveger han seg med denne boken i retning av John le Carré, og man kan tenke seg at Ian McEwan kikket en gang til på The File før han skrev romanen Sweet Tooth i 2012. (De to er gode venner, og McEwan ber alltid Garton Ash om å lese gjennom romanene hans før de trykkes.[18. Intervju med Ian McEwan i The Guardian 16.2.2009: 
http://www.guardian.co.uk/books/2009/feb/16/rushdie-mcewan-fatwa-books?intcmp=239.]) Garton Ash sporer opp Stasi-informanter som Andrea, ‘Mikaela’, Flash Harry, Frau Duncker og Frau R, og konfronterer dem med fortiden, slik den framgår av mappen. Han er sint og forurettet, men sjelden retthaversk – The File framstår som en streng, men redelig bok. Timothy Garton Ash finner ingen endelige svar på det spørsmålet han hadde stilt seg i Berlin da han skulle skrive om Hitler-Tyskland – hvem blir informanter, hvem blir motstandsfolk? Det er vanskelig å dømme folk i ettertid. Og hvem kan med hånden på hjertet være sikker på hvor man selv ville stått? Selv har jeg vært heldig, skriver Garton Ash.

I was just so lucky. Lucky in the country of my birth. Lucky in my privileged background, my education. (…) Lucky too in my cause. For the Central European struggle against communism was a good cause. Born a few years earlier, and I might have been backing Khmer Rouge against the Americans.[19. Garton Ash, Timothy: The File. A Personal History, Atlantic Books 2009 (1997), s. 223.]

Å erkjenne det relative ved ens egne overbevisninger, men likevel stå for dem, er det som skiller en sivilisert mann fra en barbar, skriver Garton Ash, med henvisning til Isaiah Berlin. Den liberale balansegangen får Garton Ash til å legge inn enda et forbehold i et etterord skrevet tolv år etter at The File kom ut:

In 1979, when many Western observers were downplaying or ignoring the Stasi, I felt impelled to insist: this is still a secret police state. Don’t forget the Stasi! In 2009, I want to say: yes, but East Germany was not only the Stasi.[20. Ibid., s. 230.]

Det var slik, men det var ikke bare slik.

History of the Present: Essays, Sketches and Dispatches from Europe in the 1990s (1999) er tilegnet den legendariske redaktøren for New York Review of Books, Robert Silvers, og er i det store og det hele satt sammen av essays opprinnelig trykket der. History of the Present gir et mer oppstykket inntrykk enn forgjengerne, dels på grunn av at Garton Ash har med korte, dagboksaktige kapitler innimellom, dels fordi hvert år boka dekker først presenteres med en tidslinje. Iblant er de strålende tidsbilder som gjør seg enda bedre i 2013, som denne fra 14. juli 1990:

British trade and industry minister Nicholas Ridley resigns after telling the Spectator that the proposed European monetary union is a ‹German racket designed to take over the whole of Europe›.

I dag ville nok en britisk minister fått klapp på skulderen snarere enn sparken for å si det samme.

History of the Present handler om det nye, gjenforente Tyskland, om Storbritannia, og ikke minst om Balkan, som Garton Ash rapporterer fra i en rekke sterke essays. Garton Ash raser mot Europas ledere, som han mener unnlot å se hva som skjedde på Balkan fordi de var så opptatt av å lage seg en felles valuta og en Maastricht-traktat. Den analysen førte til at Perry Anderson tok fram enda grovere skyts enn da «nåtidshistorie»-begrepet skulle plukkes fra hverandre:

To make the single currency the whipping-boy for Sarajevo, however convenient for a conservative British sensibility, is displacement – as Freud understood it – with a vengeance. The Western leader who did most to force through monetary union, François Mitterrand, was actually the only one with a unitary vision for Eastern Europe as a whole. This is exactly what Garton Ash opposed. A tireless lobbyist for aid and attention to be concentrated on ‹Central› Europe, he remained oblivious to the Balkan crisis. If the voice of any individual in the public realm bears a measure of responsibility for the tragic inversion of priorities as Yugoslavia slid towards the abyss, it would be his.[21. Anderson, Perry: Op. cit.]

Mens Timothy Garton Ash hadde hevdet at «[d]en sentraleuropeiske erfaringen er den sentrale europeiske erfaringen i vår tid», hadde han altså oversett resten av Øst-Europa, hevder Anderson. Ikke bare det – ved å argumentere for at Sentral-Europa måtte ha en særlig, privilegert rolle, hadde han bidratt til at Jugoslavia gled ned mot avgrunnen – ja, det var ingen andre stemmer i den offentlige debatten som hadde større ansvar for denne ferden enn Timothy Garton Ash. Beskyldningen er voldsom, og Garton Ash argumenterer for at den går langt over mål i svaret sitt til Anderson. Likevel erkjenner han at han burde ha sett hva som var i ferd med å skje, han også.

I wish that I had raised my voice earlier, louder, more eloquently to say that something must be done, and to work out what the West should have done. Probably it would have made little difference. After all, many eloquent voices were raised, and they had little effect on Western policy. But I still wish that I had tried. And I feel guilty – particularly after travelling extensively through the Balkans in the second half of the decade and seeing the results in human suffering.[22. Garton Ash, Timothy: «A Ripple of the Polonaise», i London Review of Books 6.1.2000.]

Også i andre artikler i History of the Present behandles EU og Europas framtid på måter som står seg godt snart 15 år senere. Den skeptiske Europa-entusiasten advarer mot den økonomiske og monetære unionen – «høyrisiko-gambling vi aldri har sett maken til» – og spår at politikere i enkelte medlemsland kommer til å oppleve at fristelsen til å gi pengeunionen skylda for høy arbeidsledighet og vanskelige økonomiske tider blir «nesten uimotståelig».[23. Garton Ash, Timothy: History of the Present. Essays, Sketches and Dispatches from Europe in the 1990s, Penguin Books 2000 (1999), s. 325.] (325) Han er presis både i de politiske antakelsene og i de mer skjønnlitterære beskrivelsene av stemninger og mennesker. Ian McEwan kikker flere ganger fram som inspirasjonskilde og sparringpartner: På en bar i Praha hører Garton Ash et coverband spille 60-tallslåter for et nostalgisk, festpyntet publikum. De svetter til Beatles, klapper til Dylan, men blir helt stille når bandet spiller Suzanne av Leonard Cohen. «Tense and heavy with regret. The sound of the middle-aged remembering sex.»[24. Ibid., s. 174.] Vi møter igjen heltene fra 1989-revolusjonene, som har gått fra undergrunnsmøter og golde fengselsceller til maktens korridorer. Garton Ash synes de har forandret seg, alle sammen. Han kan fortsatt drikke seg full med Adam Michnik, som ennå går kledt i olabukser, men ellers er det dresser, slips og dyre biler som gjelder. Vaclav Havel får gjennomgå allerede fra begynnelsen av essaysamlingen. Han er ikke lenger den mannen som vinket Garton Ash inn i svette, røykfylte kjellerlokaler for å diskutere neste fløyelsrevolusjonære trekk. «Da Havel ble president, la han til seg en rakrykket positur og et nokså grusomt, keiserlig blikk som jeg aldri hadde lagt merke til før. Man ser det ofte nå, på TV, på lang avstand.»[25. Ibid., s.24.]

Havel er en helt for Garton Ash, på grunn av det han har skrevet og det han gjorde før, under og den første tiden etter fløyelsrevolusjonen. Men han mener at Havel har tatt på seg en umulig oppgave, fordi han nekter å velge mellom å være intellektuell og å være politiker. «Den intellektuelles jobb er å søke sannheten, for så å legge den fram så helt og klart som mulig. Politikerens jobb er å arbeide i halv-sannhet. Selve ordet ‹parti› innebærer partiskhet, ensidighet.»[26. Ibid., s. 154.] Havel er uenig – og de to har en diskusjon om spørsmålet som går over flere år, og som fyller et av de mest interessante essayene i samlingen. Politikeren Havel mener at skillet er ødeleggende. Det verden trenger i en tid med overbefolkning, forurensning, fattigdom, etnisk og sosial uro er nettopp intellektuelle politikere som hever seg over det statiske maktspillet politikken har utviklet seg til. Hvis alle som har tanker om hvordan dette kan endres konsekvent trekker seg tilbake til en «uavhengig» posisjon, kan vi ende opp med et samfunn det ikke er noen vits å være uavhengig i. «Den gangen skrev jeg essays, nå skriver jeg taler,» sier Havel, for å understreke den sømløse overgangen, men Garton Ash aksepterer ikke denne framstillingen: «Problemet er at det han har å si ofte er vagt og forvirret, og denne analytiske forvirringen gjenspeiler en dypere forvirring om hans egen rolle.»

Balansekunst_4

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Timothy Garton Ash holder her fanen som uavhengig intellektuell høyt – kanskje for høyt. Det finnes andre fristelser enn politisk makt som truer den intellektuelles uavhengighet. Iblant kan man få inntrykk av at en fri tenkers omdømme og karrierebygging henger sammen med evnen til å hisse opp folk. Dyrkingen av posisjonen overskygger ofte det man sier. De uavhengige kan bli avhengige av sine egne varskurop. Garton Ash har vært inne på tanken før, og han kommer tilbake til dette i sin neste bok.

Free World (2004) handler det fortsatt om Europa – men ikke bare, kanskje ikke engang først og fremst. Boka er en nåtidshistorie om hvordan europeere og amerikanere har taklet det som skjedde 11. september 2001. Bokas andre del tar form av en oppskrift, et forslag til hvordan en virkelig fri verden kan bli mulig. Mye plass vies til Irak: Garton Ash er i begynnelsen en tvilende tilhenger av invasjon. Først og fremst er boka en undersøkelse av hvordan vi kan definere Vesten, og hva slags rolle den vestlige verden bør spille framover. Han advarer mot europeere som vil definere Europa som en motsetning til Amerika, og mot amerikanere som vil kaste vekk ubrukelige, «gamle» Europa.

Garton Ash gjør som Bill Clinton, og understreker at Amerika også er en del av Europa. Han siterer dessuten Clintons takketale da han fikk den prestisjetunge europeiske Charlemagne-prisen; det er nesten rart ingen gjorde det samme her til lands, da striden om fredsprisen til EU raste som verst: «Det skinnende lyset fra EU er en sak av største viktighet, ikke bare for europeere, men for alle på planeten.»[27. Garton Ash, Timothy: Free World. Why a Crisis of the West Reveals the Opportunity of Our Time, Penguin Books 2005 (2004), s. 112.]

Garton Ash er så opptatt av at forholdet mellom USA og Europa skal være nært og godt, at det er nesten så han ikke kan tro de som i stedet hevder at det er uoverskridelige forskjeller kontinentene imellom. Han hevder at de gjør det for oppmerksomhetens skyld:

As analysts jostle for attention in the crowded market of ideas they have to shout loudly, like traders on the floor of a stock exchange. Shouting loudly, to clinch an intellectual ‹trade›, requires overstatement. It means taking a grand, simplifying idea and, egged on by your magazine editor or book publisher, hyping it still further: The End of History! The Clash of Civilizations! Europeans are from Venus![28. Ibid., s. 97.]

Det finnes et ekko av debatten med Havel her – en debatt som ikke har endt med verre krangling enn at Havels blurb pynter pocketutgaven: «A compelling manifesto for the enlargement of freedom and a new era of world politics.» Garton Ash er fortsatt en uavhengig intellektuell, en som kan snakke med alle slags folk, både med Bush, Blair og Schröder og med bønder i Kansas og soldater i Aldershot. Vil man være surmaget, kan man si at vekten ligger på de første. Garton Ash hopper helst ikke over et møte han har hatt med en viktig statsleder når han skal oppsummere sakene. Vi finner både reportasjer om og samtaler med vanlige folk, men som i History of the present er det ofte i en pause fra en konferanse, eller etter et ordstyrer-oppdrag, der han ledet samtaler mellom Thatcher, Havel, Gorbatsjov, Bush, Clinton og/eller Paven. New York Times-kommentatoren Roger Cohen har antydet at Garton Ash kan være pompøs på en måte som gjør at sjangeren «History of the Present» minner mer om «History of my Presence».

Det er til tider noe voldsomt og pompøst over Free World. Garton Ash forvandler seg et øyeblikk til forkjemper for en kjempegjeng han kaller «freeworlders», og avslutter boka med et opprop om å gjøre en innsats. Hva med en demonstrasjon for en type frihandel som vil gagne verdens fattige? Hva med en mot alle former for terrorisme, i stedet for alle demonstrasjonene mot USA? Forslag til andre tiltak kan deles på Freeworldweb.net. Garton Ash stanser heldigvis før han foreslår en Free World-konsert med Bono og Pavarotti på Wembley.

Facts are Subversive: Political Writing from a Decade Without a Name (2009) har ingen egen webside og inneholder ingen forslag til demonstrasjoner. Snarere er den Garton Ash på sitt beste: presis, balansert og original. Han er ingen Christopher Hitchens, han har ikke den samme sansen for perfide fornærmelser, heller ikke Orwells sveipende generaliseringer, men balansen og nyansene utelukker ikke stikk og punchlines. Samlingen er igjen hentet fra New York Review of Books’ sider, men også fra The Guardian, der Garton Ash’ ukentlige spalte trykkes samtidig som den kommer i oversatt variant i en lang rekke land. I denne tredje tiårsoppsummerende essaysamlingen skriver Timothy Garton Ash både fra Burma, Iran og Egypt, men først og fremst møter vi igjen den skeptiske, men ivrige EU-tilhengeren og Amerika-vennen Garton Ash. Han liker dessuten å understreke at han i bunn og grunn, og kanskje først og fremst, er engelsk, på samme måte som han la vekt på sin kollega og venn Tony Judts engelskhet i en artikkel skrevet etter at den innflytelsesrike historikeren og polemikeren Judt døde i 2010:

Under all those cosmopolitan layers, there was, I think, a solid foundation of English empiricism, English scepticism, and English liberalism (using the L-word in one of its true senses, not the perverted one now current in American politics).[29. Garton Ash, Timothy: «Tony Judt 1948–2010», i New York Review of Books 30.9.2010.]

Empirisme, skepsis og «ekte» liberale holdninger – dette er nok også en god oppsummering av hvordan Garton Ash selv ønsker å framstå. I denne foreløpig siste samlingen har verdien av holdbar empiri til og med fått plass i tittelen: Fakta er undergravende. Derfor må han også løfte dem fram når de ikke passer ham: «Jeg støttet ikke Irak-krigen, men jeg gikk heller ikke kraftfullt mot den fra begynnelsen av, slik jeg burde ha gjort. Jeg stolte for mye på fakta-fikserne i [Downing Street] nr. 10 og på amerikanere jeg respekterte, særlig Colin Powell. Det skulle jeg ikke ha gjort.»[30. Garton Ash, Timothy: Free World. Why a Crisis of the West Reveals the Opportunity of Our Time, Penguin Books 2005 (2004), s. xix.]

I was wrong, innrømmer Garton Ash, og da essayet «Islam in Europe» ble trykket i 2006, manglet det ikke på folk som mente at han var wrong her også. Essayet tar utgangspunkt i Ian Burumas bok Mord i Amsterdam (2006), og drøfter Ayaan Hirsi Alis rolle i europeisk islamdebatt. Hun er en ytringsfrihetsfundamentalist, skrev Garton Ash, og det var ikke positivt ment, selv om han tilføyde at «mange av mine beste venner er ytringsfundamentalister». Garton Ash skriver nyansert og godt, men det holder som kjent ikke i islamdebatten, hvor man ifølge hissige og selvrettferdige debattanter må velge mellom å være «modig» eller «feig». I Independent formulerte Denis MacShane det slik:

It was easy to fight communism in the 1980s. It was harder to be Koestler, or Camus, or Michael Foot in the 1940s and 1950s – and very hard to be Orwell in the 1930s. But to tackle Islamism means asking hard questions about the sources of finance for Garton Ash’s beloved Oxford University, or about American appeasement of the Saudi theocracy. In his next collection of essays, what will be the themes – and will he take on Islamism?[31. MacShane, Denis i The Independent, 24.7.2009.]

Gjør Garton Ash det lett for seg, slik Independent antyder? Handler det om at han ikke har kjent islamismens undertrykkelse på kroppen, slik han kjente kommunismens, som New York Times antok?[32. Packer, George i The New York Times, 12.11.2010.] Det handler nok heller om at han også ser de selvforsterkende islamofobe tendensene som en reell fare mot det liberale samfunnet han forsvarer. «Islam and Europe» kan vanskelig være et tema med enkle løsninger. Garton Ash’ liberale pragmatisme er ikke det verste utgangspunktet for en videre diskusjon.

«Europe and other headaches» heter en av de beste avdelingene i boka, med flere essays som peker fram mot gjeldskrisen som har rystet kontinentet, og et par som peker enda videre. Essayet «Is Britain European?» bør bli obligatorisk lesning for alle europeere i tiden fram mot en eventuell britisk folkeavstemning om EU-medlemsskap – her i Norge kan man ha godt av å lese det uansett, ikke minst delene om hva det egentlig betyr å dekonstruere biter av de mest flaggviftende nasjonale fortellingene. Garton Ash framviser en fin, rolig ironi når han diskuterer hvor typisk europeisk det er å insistere på sin egen annerledeshet. Storbritannia har hatt godt av dekonstruktivistiske historikere, forteller han: «Vi blir for eksempel minnet på at også andre folkeslag i Europa i sin tid omfavnet protestantismen, når sant skal sies var det faktisk et par av dem som oppfant den.»[33. Garton Ash, Timothy: Facts are Subversive. Political Writing From a Decade Without a Name, Atlantic 2010 (2009), s. 63.]

Timothy Garton Ash er en pragmatisk EU-tilhenger. Mens han kunne være tydelig i kritikken av EU-institusjonene i de første bøkene, kan man ane en utvikling mot en mer entydig entusiasme overfor prosjektet, både på grunn av utvidelsene østover, og fordi gjeldskrisen nå ser ut til å true hele samarbeidet. Når ihuga EU-kritiske toryer og eurofober i UK Independence Party setter agendaen, blir Garton Ash en tydeligere forsvarer av det europeiske prosjektet, med Storbritannia som viktig medlem. Han er ingen tilhenger av de luftigste av de idealistiske Europa-argumentene, men han er brennende engasjert i europeisk samarbeid.

Som han sa det i et intervju med Der Spiegel for litt over et år siden:

I don’t believe that we always need a big project for a glowing European future, a European utopia on earth. Today, the key to Europe’s renewal still lies in the national democracies. It is there that Europe will be reborn – or not. We should simply apply Churchill’s famous words about democracy to today’s Europe: We have the worst form of all Europes, except for all those others that have been tried.[34. Intervju med Timothy Garton Ash: «We Are Still Doing Too Well», 
Der Spiegel, 25.11.2011: http://www.spiegel.de/international/europe/spiegel-interview-with-timothy-garton-ash-we-are-still-doing-too-well-a-799173.html.]

Dermed er svaret på spørsmålet han stiller i Facts are Subversive om hvorvidt Storbritannia egentlig er europeisk, gitt: «Yes, but not only.»[35. Ibid., s. 69.] Slik er det, men det er ikke bare slik. «Man kan argumentere for at utsagnet ‹ingen konklusjon› faktisk er en konklusjon – til og med en viktig og positiv konklusjon,» skriver Timothy Garton Ash videre.
Slik taler en balansekunstner.

Avatar

Simen Ekern