Badiou: Jeg støtter fortsatt den kommunistiske idé

Alain Badiou, forfatteren av En hyllest til politikken (Eloge de la politique, Flammarion 2017) søker noe bedre enn demokrati og frihet, som han mener har mistet sin betydning og blitt fullstendig forvrengt av de ulikhetene kapitalismen har frembrakt. Hans samtalepartner forsvarer det sosialdemokratiske alternativet.

Alain Badiou

født i 1937, er en fransk filosof, kjent for sin tenkning om Paulus, sannhetshendelser og matematikkens ontologiske status. Badiou er aktuell med boken Eloge de la politique.

Laurent Joffrin

født i 1952, er avisen Libérations sjefredaktør, og kommenterer hver uke samtidens viktigste begivenheter. Tidligere var han redaktør av ukemagasinet Le Nouvel Observateur


Tekst: PHILIPPE DOUROUX
Oppsett: CHRISTIAN JOHANNES IDSKOV
Illustrasjoner: ANDREAS TÖPFER
Publisert: 30. JANUAR 2017

 

Alain Badiou kunngjorde nylig at han ville slutte å forelese, og snart publisere Sannhetenes immanens (l’Immanence des vérités). Dermed fullendes trilogien med Væren og Hendelsen (l'Être et l’Événement, 1988) og Verdenenes logikk (Logiques des mondes, 2006).

 

 

Den skarpe åttiåringen er langt fra ferdig med å skrive, og er aktuell med tre bøker: Jeg vet at dere er mange (Je vous sais si nombreux, Fayard 2017), Den tyske tradisjonen i filosofien (la Tradition allemande dans la philosophie, Lignes, 2017) og En hyllest til politikken (Eloge de la politique, Flammarion, 2017). Sistnevnte er en oppfølger til En hyllest til kjærligheten (Eloge de l’amour) fra 2009, En hyllest til teateret (Eloge du théâtre, 2013) og En hyllest til matematikkene (Eloge des mathématiques, 2015).

Han har ikke stemt ved noe valg siden 1968. Han har ingen tro på borgerlige demokratier, men er trofast mot idealet til den lille maoistiske gruppen han tidligere tilhørte, «Fransk marxist-leninistisk kommunistisk samling» («l’Union des communistes de France marxiste-léniniste»), som utga aviser og flygeblader prydet med portretter av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao.

Til tross for at avisen Libération nok kan betraktes som «frafallen», takket Alain Badiou ja til en samtale med Libérations sjefredaktør Laurent Joffrin, som befinner seg nærmere politikkens sentrum, i kraft av sin rolle som kommentator og forsvarer av sosialdemokrati og reformisme. Ordvekslingen rundt En hyllest til politikken ble livlig og engasjert, og viste til syvende og sist hva som skiller de to: Én holder fast ved «den kommunistiske idé», basert på en folkelig revolusjon som han innrømmer ikke helt å vite hvordan skal foregå. Den andre foretrekker en trinnvis utvikling.

Det er altså først og fremst fremgangsmåten som skiller dem. Den ene mener at hvis vi skal telle alle som døde i sovjetiske Gulag-leire og under kulturrevolusjonen, ja, så skal vi sannelig også telle dem som dør på grunn av kapitalismen (fra kolonialismen til verdenskrigene). For den andre er dette en fullstendig villedende tilnærmingsmåte.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Alain Badiou, hva er din definisjon på politikk?

Alain Badiou: Jeg skulle kanskje ha kalt boka mi «En hyllest til én politikk». For etter min mening er det to mulige definisjoner av politikk. Den første vektlegger hvordan staten erobrer og utøver sin makt. Politikk defineres da som å forvalte maktens nødvendigheter. Den andre definisjonen, som oppstod svært tidlig, nemlig hos Platon, setter rettferdighet i sentrum. Jeg heller mot den andre definisjonen, og ser politikk som summen av de prosessene som må til for å organisere et rettferdig samfunn. Det vil si et samfunn som har overvunnet dominansforholdene og urettferdighetene i vår felles virkelighet. Den debatten eksisterte allerede mellom Aristoteles og Platon. Aristoteles har en svært pragmatisk oppfatning. Han analyserer de grunnleggende økonomiske forholdene i samfunnet, og legger vekt på at det finnes en middelklasse. Platon forsøker derimot først å definere hva som er et rettferdig samfunn, og tenker deretter over hvilke midler som må til for å oppnå dette.

Laurent Joffrin: Den differensieringen er jeg med på. Men i En hyllest til politikken går du mye lenger enn det. For deg er det ikke politikk før man stiller spørsmål om produksjonsmidler kan være i privat eie. Det vil si at politikken først begynner i konfrontasjonen mellom to radikalt forskjellige måter å organisere samfunnet på: Den ene er basert på privat eierskap, den andre på at alt overføres til kollektiv eiendom. Etter min mening er dette feil. Det er også politikk i det markedsøkonomiske systemet: Skal man gå krig i Irak eller ikke? Skal man avskaffe eiendomsskatten eller ikke? Skal jeg stemme på Fillon eller Hamon? Det er også politikk. Spørsmålet om eiendom er bare ett av mange spørsmål. Og etter kommunismens nederlag har det blitt nedtonet.

Badiou: Men det er jo det sentrale spørsmålet. De politiske samfunnene som ble til da statene oppsto rundt fast landbruk, nye produksjonsteknikker, kommunikasjonslinjer og militære allianser, er grunnleggende knyttet til inndelingen i et klassesamfunn, og baserer seg på privat tilegnelse av goder som burde vært felles. Deretter forsøker politikken å løse konfliktene mellom de som eier og de som ikke eier. I dag har vi nådd det siste stadiet av denne tusenårskonstruksjonen jeg kaller «neolittisk politikk», der særlig teknologien er blitt perfeksjonert. Kapitalismen har vist seg å være fullendelsen av denne lange historiske perioden, der samfunnet er organisert rundt privat tilegnelse av goder som i sin natur er ment for fellesskapet. Resultatet er at politikken i dag, hvis man mener at politikk skal skape rettferdighet, må gjennomgå en fullstendig forandring, et systemskifte.

Joffrin: Jeg for min del tror nettopp ikke at vi må stille spørsmål ved hvordan vi regulerer privat eiendom og markedet for å snakke om politikk. Det er mange andre viktige spørsmål. Det er et rent økonomisk syn på tingene.

Badiou: Da er vi grunnleggende uenige. En politikk som ikke stiller spørsmålet om eiendom, er en politikk av den første typen, en politikk som handler om å forvalte statens makt, men som selv er basert på «borgerlig» eiendom. Det er en politikk som angår finansverden, aksjonærer, industri og medier. Og så er det kanskje noen nyanser mellom en ren liberal forvaltning og sosialliberalismen.

Joffrin: Det er langt mer enn nyanser ...

Badiou: Ja, sikkert ...

Joffrin: La meg komme med noen argumenter. Jeg tar et annet eksempel: Religionens stilling i samfunnet. Valget mellom et teokrati og et sekulært regime er avgjørende for dagliglivet til millioner av mennesker. Det er ikke knyttet til spørsmålet om privat eiendom. Å endre arbeidsmiljøloven i en mer liberalistisk retning er et valg som har konsekvenser for skjebnen til millioner av franske arbeidere.

Badiou: Ja, selvsagt ...

Joffrin: Det er ikke bare nyanser. Slik jeg ser det dreier dette seg om dyptgripende uenigheter om hvordan samfunnet skal organiseres. Å velge om man skal bekjempe global oppvarming eller ikke, som har betydning for hele menneskehetens fremtid, det er ikke en nyanse.

Badiou: Nettopp. Spørsmålet om ødeleggelsen av jorden er knyttet til spørsmålet om eiendom. Privat profitt er et rovdriftssystem som ødelegger våre felles goder. Det økologiske spørsmålet krever at man stiller spørsmål ved kapitalismen.

Joffrin: I tilfeller der privat eierskap har blitt opphevet, har vi sett langt verre ødeleggelser av naturressursene.

Badiou: Det er et annet spørsmål. Etter tusenvis av år med styring basert på privat eiendom, hadde vi et eksperiment med kollektivisering som varte i 70 år! Dette svært korte eksperimentet som russere og kinesere foretok for første gang i menneskehetens historie: Er det så merkelig at det ikke straks fant en stabil form og foreløpig mislyktes? Man kjempet mot et tusenårig tabu, og alt måtte finnes opp på nytt uten noen modell å støtte seg til.

Joffrin: Du forsvarer altså «den kommunistiske idé». Du snakker ofte om den, du utgir bøker om den. Hvorfor er denne «ideen» så lite populær? Det er ingen som vil ha noe med den å gjøre. Ingen ønsker å gjenta det kommunistiske eksperimentet, som endte i en historisk katastrofe.

Badiou: Ingen vil engasjere seg for å videreføre noe som har mislyktes! Men å forkaste en hypotese fordi de første forsøkene på å bevise den ikke førte frem, er en lite rasjonell metode. Heldigvis følger verken fysikere eller kunstnere den typen argumentasjon!

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Alain Badiou, hvorfor forsvarer du russernes og kinesernes eksperimenter når de har vært mislykkede?

Badiou: Jeg forsvarer dem ikke. Tvert imot, jeg mener at for å redde ideen om en rettferdig overføring av verdier til fellesskapet må vi også akseptere at ting mislykkes. Det er uunngåelig, ettersom det dreier seg om de første tiårene med et eksperiment av dette omfanget, og fordi vi må finne opp helt nye løsninger. Men for Laurent Joffrin og det dominerende kapitalismevennlige synet på verden er alt allerede avgjort, og en slik form for rettferdighet er kriminell.

Joffrin: Men kommunismen mislyktes jo i selve kjernen, ikke bare i den formen den fant. Du sier at disse forsøkene mislyktes fordi de ikke gikk langt nok. Men det er jo nettopp når de gikk lengst at fiaskoen var tydeligst. La oss ta «Det store spranget» som eksempel, fra Kina på slutten av 50-tallet. Der gikk kollektiviseringen så langt som overhodet mulig. Man kollektiviserte ikke bare jorden, men også redskaper, gjødsel og bøndenes hverdag. De måtte innta sine måltider i kollektivets kantiner og levere inn redskapene sine. Resultatet var at hele jordbruket brøt sammen på ett år. Og ettersom det landlige Kina allerede befant seg på et eksistensminimum, førte denne ekstreme kommunismen til en forferdelig hungersnød. På Maos ordre ble systemet opprettholdt i to år. Det var kriminelt. Man så at kollektiviseringen førte til en katastrofe, mellom 10 og 30 millioner mennesker døde. Den samme prosessen har man sett overalt.

Badiou: Slett ikke.

Joffrin: Gi meg noen eksempler.

Badiou: På 70-tallet ble Sovjetunionen ansett som den nest største makten i verden, og Øst-Tyskland var den syvende største industrimakten.

Joffrin: Men tallene var forfalsket, det skjønte man da Berlinmuren falt! Det er nok å sammenlikne Vest-Tyskland og Øst-Tyskland for å forstå at førstnevnte var langt mer vellykket enn sistnevnte økonomisk sett, særlig for arbeidere. Og da snakker jeg ikke en gang om borgernes friheter!

Badiou: Når dere ikke liker noe, er tallene plutselig falske! Men det er ikke problemets kjerne. Man kan og bør tenke over, klassifisere og ta innover seg alt som forklarer hvorfor en frigjørende idé, som hele menneskehetens fremtid avhenger av og som vil organisere tingene annerledes enn i årtusenene før, har store kriser når den settes ut i livet. Alt annet ville vært merkelig! Det minner om de vanskeligste problemene i matematikken. Selv om feil har blitt gjort, også av store tenkere, blir det ikke mindre nødvendig å finne løsningen.

Joffrin: Du bruker en metafor som ikke forklarer noen ting. Det som skjer innenfor matematikken kan ikke automatisk overføres til samfunnet. Folk har blitt utsatt for alle mulige eksperimenter, som forsøkskaniner. På et tidspunkt fikk man nok av eksperimentene. Særlig ettersom de førte til storstilte massakrer.

Badiou: Det har det vært nok av i liberalismen også. Hvis vi skal telle de døde, så la oss telle alle.

Joffrin: I boken din nevner du kolonialismen, altså det mest negative aspektet ved kapitalismen ...

Badiou: Det er åpenbart mye lettere for deg å snakke om det mest negative aspektet ved kommunismen.

Joffrin: Du sier: Når det gjelder massakrer er ikke kommunismen verre enn kapitalismen. Det kan man diskutere. Men la oss anta at du har rett. Hva er i så fall fordelen? Hvorfor skal de døde under kolonialismen være en motvekt til de døde under kommunismen? Prinsippet for kommunismen er å være en frigjørende kraft. Da bør den vel være mindre dødelig enn kapitalismen. Men det motsatte er tilfellet.

Badiou: Jeg vil bare si at kapitalisme er kriminalitet i stor skala. Det handler ikke kun om kolonialismen! Det er også de ubegripelige blodbadene i to verdenskriger i løpet av ett eneste århundre. Og når vi gjør opp status for fortiden, er jeg sikker på at vi trenger en ny kommunisme, mens du later til å foretrekke å fortsette å leve under pisken til kapitalen.

Joffrin: Slett ikke! Historisk sett har sosialdemokratiet reformert kapitalismen, samtidig som den har opprettholdt en konstitusjonell orden som sikrer individuelle friheter. Det har ført til langt færre ofre enn partipisken fra det ettpartisystemet som du imot enhver fornuft fortsetter å forsvare.

Badiou: Jeg kjenner den typen sosialisme du snakker om, den var min politiske skole, under Algeriekrigen. Den gang satt sosialistene ved makten, og i politikamrene i Paris ble det utført tortur!

Joffrin: La meg fullføre. Sosialismen eller sosialdemokratiet som har regulert markedsøkonomien, har ført til enorme sosiale fremskritt. Det sosialistiske programmet i begynnelsen av det 20. århundre, med organiserte fagbevegelser, et solidarisk pensjonssystem, velferdsordninger og helsevesen, arbeidstidsbegrensninger og arbeidsmiljølover – denne utviklingen forandret livet til mange millioner arbeidere. Den frihetlige sosialismens historie viser at man kan oppnå betydelige fremskritt samtidig som man beholder et system med privat eiendom, som har bevist sin effektivitet på det økonomisk plan. I den samme tidsperioden førte kollektiv økonomi til ineffektivitet, knapphet, stagnasjon, løgn og undertrykkelse.

Badiou: Men den verden dette har skjedd i, er totalt urettferdig hvis du ser den slik den faktisk bør oppfattes: Verden som helhet, og ikke små, beskyttede områder. I dag eier 364 personer like mye som 3 milliarder andre! Det er 2 milliarder mennesker i verden i dag som ikke teller i det hele tatt, og som streifer omkring på leting etter et mulig liv.

Joffrin: I boken din forsvarer du igjen kulturrevolusjonen i Kina, som Mao satte i gang i 1966. Jeg må innrømme at jeg er dypt sjokkert over det du skriver. Kulturrevolusjonen, det var horder av ungdom, stort sett uten utdanning, som strømmet inn i universitetene, bedriftene og departementene, der de kastet seg over intellektuelle, ansvarlige og tilfeldige forbipasserende. Disse ble fornedret med skilt rundt halsen, der de ble hengt ut som frafalne, forrædere og revisjonister. Så ble de dømt i all offentlighet, før de ble slått til døde eller fraktet til Gobi-ørkenen og andre steder. Det var en grusom terrorhendelse. Og du beskriver den som en nødvendig episode som var nyttig og fremtidsrettet! Et eksempel: Song Binbin, en såkalt rød prinsesse, var datteren til en av grunnleggerne av folkearmeen. Hun var med på å lynsje rektoren på skolen sin, som var en viktig kommunist. Han døde tidlig om morgenen etter en natt med tortur. I 1994 ba Song Binbin om unnskyldning for sine handlinger. Vi kjenner henne fra bildene der Mao hilser rødegardistene på Den himmelske freds plass. Den store øverstkommanderende trakk henne frem som et forbilde.

Badiou: Måten du forteller om kulturrevolusjonen på minner om hvordan en liten visegreve fra landsbygda gjengir den franske revolusjon!

Joffrin: Jeg er ikke visegreve og kommer ikke fra landsbygda … Er det jeg sier feil?

Badiou: Det du sier er ikke feil. Det er verre enn feil. For det er en del av en svart legende. Det er reaksjonært og latterligt å redusere kulturrevolusjonen til en slik episode. Du er som Alexandre Dumas den yngre: Alt han husker fra Pariskommunen er noen fillete brannstiftere. Hvorfor nevner du ikke, blant tusenvis av virkelig fascinerende episoder, hvordan havnen i Shanghai, som var blitt lammet av tidligere kamper, ble satt i drift igjen av en helt ny allianse mellom studenter og arbeidere? Du velger en grusom anekdote for å oppsummere den største massebevegelsen blant studenter og arbeidere – som i mai 1968 – i siste halvdel av det 20. århundre.

Joffrin: Det er ikke en anekdote, det er symbolet på den kulturelle revolusjon, som førte til om lag en million døde ...

Badiou: På den måten burde jo symbolet på den franske revolusjon for all fremtid være drukningene i Nantes. Kom igjen.

Joffrin: Men det er da ingen i dag som forsvarer skrekkveldet etter den franske revolusjon. Drukningene i Nantes er en skamplett for det viktige arbeidet nasjonalkonventet gjorde.

Badiou: Hva mener du når du snakker om «skrekkveldet»? Hvis det er snakk om årene 1792–1794, som fulgte etter at kongedømmet ble opphevet, hvis du mener den fremragende konstitusjonen fra 1793, som er uovertruffen den dag i dag, hvis du mener mobiliseringen mot invasjon fra utlandet, da sier jeg «ja, jeg forsvarer skrekkveldet». Robespierre-tiden var en nøkkelperiode som gjorde at den franske revolusjon ble noe mer enn bare en svekkelse av kongens konstitusjonelle makt, som i England.

Joffrin: Det var revolusjonen selv som gjorde slutt på skrekkveldet så snart trusselen utenfra var opphevet. Robespierres følgere ville fortsette prosessen for å sikre at et «nytt menneske» ble til – det var jo galskap. Men man kan forsvare perioden fordi den tross alt har gjort det mulig å skape et friere samfunn. Det samfunnet som Maos røde garder var så stolte av, var grunnlagt på terror og undertrykkelse. Dagens kinesere ser tilbake på dette med gru, mens franskmennene har grunnlagt en demokratisk republikk.

Badiou: Du snakker om de røde gardene som du gjør om resten av kulturrevolusjonen: Uten å vite noe. Det er tydelig. Du snakker om et fritt samfunn, men kategorien frihet har ingen betydning isolert sett. Hva har friheten til en som eier et industriimperium til felles med friheten til en som har ingenting? Frihet i sammenheng med enorme ulikheter er et svikefullt konsept.

Joffrin: Under alle omstendigheter er frihet et verdifullt gode. Den er selve forutsetningen for å kunne kjempe. Den er viktig for både fattig og rik. De fattiges frihet gjør det mulig å begrense de rikes makt, for eksempel ved å organisere en velferdsstat, slik man har gjort. Da partiet avskaffet friheten, la det til rette for at et kommunistisk oligarki kunne dominere, noe som skapte en ny form for urettferdighet.

Badiou: Og nå har vi i flere tiår, over hele verden, opplevd at denne «forskjellen» bare er en måte å bevare systemet på. Folk begynner å forstå det nå: Det var få som stemte ved den nylige farsen der Macron ble utropt til vinner.

Joffrin: Det er en fundamental uenighet mellom oss. Du ofrer friheten for likhet. Men du vil ende opp med å miste begge.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Alain Badiou, hva er prinsippene for et kommunistisk samfunn slik du ser det?

Badiou: Det handler om å gjenreise de fire grunnleggende prinsippene i et kommunistisk samfunn: Slutt på privateide produksjonsmidler; oppheving av skillet mellom ledelse og utførelse av arbeid, og mellom intellektuelt og manuelt arbeid; slutt på å være besatt av nasjonal identitet; og at alt dette skjer mens staten ledes av kollektive beslutninger.

Du fordømmer midlene det kommunistiske eksperimentet tok i bruk. Hva er den riktige veien å gå for kommunismen?

Badiou: En militær organisasjon og et enerådende parti som tilegner seg makten og utøver den alene, gir slett ingen garantier for at kommunismens prinsipper blir satt ut i livet. Vi må finne opp en ny politikk. Det må skapes en helt ny dialektikk mellom massedemokratiet og massebevegelsene, organisasjonene og staten. I hvilken form? Vi vet ikke. Det forekommer perioder med tvil, det er noen øyeblikk i historien der spørsmålet om midlene er uklart. Men før man kommer til spørsmålet om midlene, må vi starte med å gjenreise problemets legitimitet, og forstå hvor viktig ideen er. Og da trengs de intellektuelle. Det finnes riktignok få av dem i dag, etter motrevolusjonens herjinger på 80-tallet, som var sterkt preget av «nyfilosofene». Heldigvis vokser det nye unge til.

Joffrin: Når det gjelder midlene: Mener du at vi fortsatt bør ha borgerrettigheter? Skal vi ha frie valg, skal forbrukerne kunne velge fritt, skal vi ha bevegelsesfrihet og ytringsfrihet? Skal vi fortsatt følge maktfordelingsprinsippet og ha et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten?

Badiou: Den individuelle ytringsfriheten bør være langt større enn i dag. For øyeblikket fører de strenge eiendomsstrukturene til at den friheten er sterkt begrenset. Når det gjelder ytringsfriheten, så er du sikkert klar over at nesten alle store franske medier eies av noen av de største aksjeselskapene på den franske hovedindeksen.

Joffrin: Det betyr at hvis «folk flest» ikke støtter den kommunistiske idé, vil den heller ikke bli satt ut i livet?

Badiou: Mao gjentok det stadig: Det er umulig å fremme en bestemt politikk uten å arbeide dyptgripende med folkets mening.

Joffrin: Når alt kommer til alt støtter du altså en demokratisk fremgangsmåte. Det må altså utvikles en majoritet. Vi kommer ikke nærmere den kommunistiske idé bare ut fra en aktiv minoritet eller en foregangsbevegelse.

Badiou: Konseptet om en tallmessig «majoritet» gir ingen politisk mening, den er helt prisgitt verdiløse meningsmålinger. Men jeg har også lenge kritisert tanken om en foregangsbevegelse. En massebevegelse og en sterk oppslutning i folket er en nødvendig forutsetning for at en ny kommunistisk politikk skal kunne vinne frem.

Joffrin: Er du demokrat?

Badiou: Jeg er mer demokratisk enn deg. Det grunnleggende ved demokratiet er å la være å tolerere oligarkier innen finans og medier, og de fatale skjevhetene som truer den reelle friheten på grunn av urettferdig eiendomsfordeling. I mine øyne er du slett ingen demokrat.

Joffrin: Jeg sier det igjen: Erfaringen med en demokratisk venstreside viser at systemet kan reformeres. Og for øvrig respekterer jeg majoritetens beslutninger.

Badiou: Men hvem er det som tar beslutninger – er det folket? Etymologisk sett betyr demokrati «folkemakt». Da er det avgjørende at den makten ikke fysisk beslaglegges av et oligarki, slik det skjer i den kapitalismen du forsvarer.

Joffrin: Jeg forsvarer ikke kapitalismen, jeg forsvarer en markedsøkonomi som reguleres av staten. Det er ikke det samme.

Badiou: Å, kom igjen! Folk som sier «markedsøkonomi» forsøker bare å unngå det stygge ordet «kapitalisme».

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hva er det som haster mest, slik du ser det? Du kritiserer partiet «La France insoumise», deres leder Jean-Luc Mélenchon, «Den usynlige komité» og «Nuit debout»-bevegelsen.[1]

Badiou: Jeg betrakter ikke Mélenchon som en fiende. Min erfaring er at en kritisk fase i sosialdemokratiet, når det oppstår en ny fløy som er mer ideologisk og mer aktiv, alltid har vært et gunstig utgangspunkt for at den kommunistiske idé skal kunne vekkes til liv. Selv Lenin fremsto som et resultat av sosialdemokratiets problemer. Når det er sagt er Mélenchon, som støtter seg til François Mitterrand, ikke helt min type.

Joffrin: For meg er det et sympatisk trekk.

Badiou: Det forundrer meg ikke å høre det fra deg. Jeg forstår at når Mélenchon fremstår som en aktivist, kan han samle en del unge og virke interessant for arbeidere. Jeg venter spent. Jeg skal ikke legge stener i veien for dem. Jeg håper det munner ut i noe virkelig fruktbart, at det bidrar til at den kommunistiske idé får ny tilslutning, en uavhengig organisasjon og sterkere fotfeste blant folk.

Publisert første gang i Libération den 8. november 2017.
Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad.

[1]La France insoumise («Det ukuelige Frankrike») er et venstreorientert parti. Deres presidentkandidat Jean-Luc Mélenchon fikk rundt 20 % av stemmene i presidentvalget i 2017 – over tre ganger så mange stemmer som den tradisjonelle venstresidens Parti Socialiste. Comité invisible («Den usynlige komité») er et anonymt forfatterkollektiv, som bl.a. sto bak boka L'insurrection qui vient fra 2001 [lenke: http://www.vagant.no/liten-handbok-i-politisk-oppror/] (utgitt på dansk under tittelen Den kommende opstand, forlaget After Hand 2011). «Nuit debout» («Nattevåk») er en fransk folkebevegelse som startet i 2016 i protest mot liberaliseringsreformer under president François Hollande. (Overs. anm.)

Philippe Douroux

Facebook

Twitter