Avvisningskoalisjonen

Foto: La Moncloa – Gobierno de España

VAGANT EUROPA. En enorm oppgave venter den nye spanske regjeringen. Foran dem står en opposisjon av vidt forskjellige partier som er klar til å stemme nei til alt.

Mariano Rajoy (t.v.) fra det konservative partiet Partido Popular måtte i begynnelsen av juni avtre som president etter et mistillitsvotum i parlamentet. Spanias nye politiske overhode er Pedro Sánchez (t.h.) fra det sosialdemokratiske partiet PSOE. Foto: La Moncloa – Gobierno de España, CC By 2.0

[dropcap]B[/dropcap]lant politologer verserer det en oppfatning om dagens demokratier: De negative koalisjonene dominerer over dem som hevder å ville utvikle en mer positiv politikk. Den franske samfunnsviteren Pierre Rosanvallon har forsøkt å forstå dette fenomenet og argumenterer for at disse koalisjonene, som han også kaller reaktive, har lettere for å organisere seg fordi de er så likegyldige overfor heterogeniteten blant tilhengerne sine: De fleste kan raskt komme til enighet om å legge ned veto mot et lovforslag eller stemme imot en regjeringssjef. Og i sin utmerkede studie av dekadansen i den politiske orden, forklarer den amerikanske samfunnsviteren Francis Fukuyama konsolideringen av en ny makt som paradoksalt nok er en følge av oppdelingen av makt: vetomakten, eller vetokratiet, i hendene på en rekke grupper som står beredt til å blokkere det politiske systemet, for eksempel i USA.

Her i vårt søreuropeiske demokrati har vi ennå ikke kommet dit hen, selv om ingen våger å påstå at vi aldri vil gjøre nettopp det. Med denne økte fragmenteringen av partisystemet har vi gått inn i en fase vi kan kalle avvisningskoalisjoner: Alle de politiske aktørene vet hva de ikke vil ha, mens forvirringen er stor når det gjelder hva de faktisk vil ha, selv om de forsøker å forkle denne forvirringen i den universelle forbrødringens drakt. Det være seg Podemos, med sine metaforer rundt det å bygge broer, eller PSOE (det spanske sosialdemokratiske parti) og deres spanjolisme med nasjonalhymnen og flagget i sentrum, eller katalanske Ciudadanos, for ikke å snakke om det konservative folkepartiet Partido Popular, som velger å forholde seg tause til de har fått renset ut korrupsjonen. De eneste som ikke er blitt påvirket av de nye utfordringene som kartelliseringen av partier, korrupsjonen og folkets misnøye innebærer for de demokratiske systemene, er separatistene, omsluttet som de føler seg av varmen fra nasjonen og det store prosjektet, med sin sterkt fascismeleflende gjenklang, som består i å bygge ett helhetlig samfunn på veien mot paradiset.

Sterkt påvirket av tillitssyndromet som han var – det som er så typisk for det tjuende århundrets demokratier ­– la ikke president Rajoy merke til avgrunnen korrupsjonen var i ferd med å grave ut ved føttene hans. Han hadde vært gjenstand for en tillit som hadde sin forankring, ikke i den parlamentariske støtten, i politiske resultater eller i folkets hengivenhet, men i overbevisningen om at den fragmenterte samlingen av motstandere ikke ville være i stand til å danne en felles front. Han innså ikke at avvisningspolitikken i dag ikke utelukkende oppstår i de partiene som opptar parlamentssetene rundt om, men også i de sosiale gruppene som føler seg marginalisert, som pensjonistene, eller kvinnene, med sin kamp mot ulikhet, eller helsearbeiderne og lektorene, med sin kamp mot nedskjæringer – kort sagt, i folkemassene som viser sin avsky i gatene. Bare en gnist var nok til at gressletten tok fyr, og det er ikke annet enn et tegn i tiden at de som må bære ansvaret for å ha tent på, var representantene for nok en statsmakt, nemlig høyesterettsdommerne.

Korrupsjonsdommen mot sentrale medlemmer av Partido Popular (PP) fungerte dermed som et fusjoneringspunkt for en massiv avvisning, et generelt «sånn kan det ikke fortsette», som brøytet vei for dannelsen av en fortettet politisk avvisningskoalisjon samlet om ett enstemmig krav: Rajoy må kastes. Koalisjonen behøvde verken konspirasjoner eller hemmeligheter, med unntak av den strengt nødvendige kontakten med noen utvalgte for å sikre flertall for avvisningen. I bunn og grunn har Pedro Sánchez’ trekk fått støtte av et halvt dusin politiske grupper uten at han har trengt å forhandle om den nye regjeringens sammensetning eller program, ikke engang med Podemos, som han har gitt blankt avslag på det gjentatte og uttalte ønsket om å delta i en koalisjonsregjering i den hensikt å fremme «progressiv» politikk, uten å innse at de ikke ønsket å bruke sin stemme for noe, men mot noe.

Det var heller ikke nødvendig å inngå noen regjeringsavtale med verken PDeCat (Partido Demócrata Europeo Catalán) eller med det republikanske katalanske partiet Esquerra. Da disse sluttet seg til koalisjonen, gikk de katalanske utbryterne uforvarende med på den politikken en fremtidig sosialistregjering kunne eller ikke kunne komme til å utforme. Ved å kaste ut det konservative PP hadde de allerede oppnådd målene sine: Å forhandle fra dag én om «hvordan vi skal implementere den katalanske republikken», som var det konstruktive dialogforslaget Joan Tardà fra Esquerra kom med. Det eneste de var interessert i, var, med sin plass i avvisningskoalisjonen, å selge inn den fjerne muligheten for at de statlig orienterte partiene kom til enighet. Ikke lenger for å få på plass en artikkel i grunnloven i en eksepsjonell situasjon, men for å skape de politiske omstendighetene som gjør det mulig å starte en grunnlovsreformprosess med tanke på en ny type relasjon mellom statsfragmentene vi kaller autonome samfunn, og mellom disse og staten. Sagt på en annen måte: Triumfen til en avvisningskoalisjon, toppet av PSOE, med støtte fra alle de nasjonalistiske partiene, ødelegger med sitt første og eneste positive utslag – dannelsen av en regjering opprettholdt av 84 parlamentsmedlemmer – enhver mulighet for en avtale mellom statlig orienterte partier om det mest alvorlige problemet det spanske demokratiet hittil har stått overfor, nemlig gyldigheten av selve grunnloven i hele statens territorium.

Derfor lyder Podemos’ forslag om å gjøre avvisningskoalisjonen til en regjeringskoalisjon, som musikk: en appell om et nytt Spania som trygler separatistene om dialog; det er det som er grunnmuren de vil bygge en «stor progressiv avtale» på, som er ment å skulle takle de baskiske og katalanske opprørskreftene. Dialogen blir med det et vidundermiddel som ved en enkelt dråpe kurerer sykdommene i en kropp som er merket av fortidens kamper. Etter det som skjedde i kjølvannet av at den katalanske nasjonalismen besluttet å legge ut på sin reise til Ithaka, er det overraskende at alt de har å tilby av progressiv politikk, er tom retorikk om å bygge broer, rekke ut en hånd og mane til solidaritet mellom Spanias nasjoner. I sum: «den forbrødrede og flernasjonale republikken» à la Fierabras’ balsam. Når det ikke lar seg gjøre å finne frem til et grunnlag for en prosess som fører til en rasjonell fordeling av makten med opphav i en grunnlovsreform, tyr man til magi. Hva får vi da? En stat med mange nasjoner, en stat for hver nasjon, en nasjon med mange nasjoner eller like mange nasjoner som stater alt etter hva folk i de ulike territoriene bestemmer seg for?

Nei, den negative koalisjonen kommer ikke til å bli til en positiv koalisjon på magisk vis. Det er ikke i noens interesse. Derfor er den nye starten Sánchez kunngjør, med konsensusen som viktigste instrument og den institusjonelle stabiliteten, den demokratiske gjenreisningen, sosial-, arbeids- og miljøpolitikken og det han definerer som «territoriell stabilitet», som mål, ikke annet enn et uttrykk for gode intensjoner, og den er dømt til å havarere hvis det ikke dannes en regjering, en ikke nødvendigvis homogen sådan, med den autoriteten og makten som i et demokrati bare har sitt opphav i urnene. Og dette ligger ikke noe nærmere i dag enn det gjorde i går.

Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord (MNO)
Publisert første gang i El País 4. juni 2018

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.