Avfølingen til 
en eldre herre

I skjæringspunktet mellom Céline og Gombrowicz finner vi forfatteren og den polsk-franske filmens enfant terrible, Andrzej Żuławski.

Tidligere publisert i Vagant 2/2010.

Andrzej Żuławski:
Nocnik
Wydawnictwo Krytyki Politycznej, 2010

I sin nye utgivelse, den allerede mye omtalte Nocnik (Nattbok), som renner over av de mest hatefulle, misogyne og barnslige utfall, sparker forfatteren bokstavelig talt i alle retninger. Nattbok, som er hans personlige oppgjør med dagboksjangeren, kan på polsk også bety – betegnende nok – tissepotte. Han går heller ikke utenom mer eller mindre usmakelige erklæringer om hvem han skal dusje med innholdet, siden planen er å lufte ut (eller stinke ned) salongen til det intellektuelle etablissementet.

Foruten å ha spilt inn tolv filmer, som er blitt både slaktet og genierklært, er årets utgivelse nummer tjuefem i rekken av kontroversielle bøker fra Żuławskis side. De litterære forbildene er mange, og nevnes ofte: Dagbøkene til den polske lyrikeren Jarosław Iwaszkiewicz har han et bebreidende forhold til. Kronikørvirksomheten til Sándor Márai, Ernst Jünger og Mihail Sebastian er tilbakevendende referansepunkter. Størst bølger lager imidlertid Virginia Woolf, som er en av de få som vekker genuin beundring hos Hadrian, forfatterens alter ego. Samtidig renner understrømmen av sitater hele tiden i retning av det mest forfallsnære. Teksten loggfører det lave, og prøver å fange inn kroppens avfall i språket.

Boken har så stor ferdydurkisk resonans at man, bare av å lese Żuławski, kan bli lei av Gombrowicz – for øvrig en gjengs synd blant polske litterater. Når han skriver: «Krig med formen, med formgivingen, med uniformeringen. Krig med krigen,» kjenner man igjen problematikken. Gombrowicz’ frihetsfilosofi og ironiske hyllester til umodenheten er også til stede.

zulawski_nocnik
Nocnik (2010) av Andrzej Żuławski.

Frigjøringsforsøkene kan kanskje anses som et våpen i en større kamp. Han går inn i det mest skitne for å finne en paradoksal renhet. Man ser det i lange passasjer der han samtaler med en prest og velsigner impotensen. Hadrian krever renhet og naivitet. Problemene, kaoset, dritten er det andre mennesker som står for. Han skriver: «Så alle mine svakheter, de såkalte følelsene, var verdiløse, var – motsatte.»

Boken er delt inn i fire deler. Og om det er mye å glede seg over i første del, tar bitterheten litt vel overhånd i de følgende. Giften renner over boksidene og en kvinnelig leser vil uvegerlig få en klump i halsen av det hemningsløse harselaset med Hadrians gamle flammer.

I polske aviser har diskusjonen gått høyt om hvem som er modellene for rollegalleriet. En tidligere kjæreste har stevnet Żuławski, fordi det hevdes at karakteren Esterka er basert på henne. Żuławski skriver blant annet at hun er en tøs og Hollywood-opportunist, som gir produsentene «det de vil ha». En annen som har gått rettens vei for å stoppe boken er Harvey Weinstein, mannen bak produksjonsselskapet Miramax, som Żuławski konsekvent omtaler som «feit og ekkel».

Det er ikke første gang regissøren lager hurlumhei. Da The Devil ble satt opp på kino i 1972 ble den umiddelbart stoppet og Żuławski kastet ut av Polen. Filmen er et to timer langt blodbad med erotiske innslag. Handlingen finner sted under krigen, der et torturoffer går berserk med et barberblad etter å ha blitt sluppet ut av fangenskap. I likhet med de fleste av filmene hans er det unge mennesker i salig vanvidd som fyller skjermen, som et Stanislavskij-mareritt vekket til live.

På grunn av The Shaman, den siste filmen han spilte inn i Polen, har Żuławski ikke fått produksjonsmidler på over ti år. Det ryktes at hovedrolleinnehaveren Iwona Petra rev ned scenografien i hysteriske anfall under innspillingen, og flere av skuespillerne nektet å komme på premieren. I ettertid har Petra beskyldt regissøren for å ha forårsaket hennes «midlertidige galskap».

Som hans tidligere bekjente og svirebror, Roman Polański, foreviger Żuławski redselsfulle bilder av en blottstilt psyke. Filmene sjokkerer og fascinerer – likevel er det ikke det demoniske i filmene, men regissørenes stadige referanser til deres eget, begivenhetsrike liv som uroer publikum mest. Virkelighet eller ikke, Nattboken har nok futt og krutt til å holde på en lesers oppmerksomhet. Og om man ikke orker en eldre manns ustanselige oppgjør med sine venner og følelser, kan man alltids gå tilbake til filmene. Skandale får man uansett.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.