Vladimir Putin iscenesetter seg som en mann i opposisjon til vestlig liberalisme. Samtidig triumferer høyrepopulistene i Europaparlamentsvalgene. En «autoritær internasjonale» er i emning. Men hvorfor?

Die Zeit, 28.05.2014

Hvis den virkelig fantes, verdensånden som trekker i trådene bak historiens kulisser, kunne den ikke ha funnet en bedre dato: Det sønderrevne Ukraina velger ny president og EU nytt parlament. De høyrevridde og høyreekstreme partiene trer frem som seierherrer, hver femte velger har stemt på dem. I Frankrike feirer Front National en historisk triumf, og i Storbritannia får det nasjonalistiske UKIP-partiet en firedel av stemmene. Likedan i Østerrike og Danmark. Nå vil de grunnlegge en egen fraksjon i Strasbourg, et kampforbund mot Brussel, aggressivt nasjonalistisk, åpent reaksjonært og dirrende av hat mot «de liberale elitene». Faktisk er den nye høyresiden lik den gamle. Den drømmer om «folkenasjonen», den vil knuse EU eller redusere unionen til en dverg i verdenssammenheng. Fortidens spøkelser har atter en fremtid.

Noen tusen kilometer lenger øst finnes en med samme drøm, han heter Vladimir Putin. Han har inngått en slående forbindelse med Europas høyrefolk, de er hans forbundsfeller i ånden, partisanerne bak fiendens linjer. De fikk overvåke «avstemningen» på Krim, og Marine Le Pen fra Front National var allerede på plass i Kreml, på en tid da man slett ikke kjente til henne her. Så underlig. Her nylig var den russiske presidenten på den lange veien mot Vesten, en hyppig gjest ved verdenssamfunnets festbord, og hundre prosent demokrat var han i alle fall. Nå øver han på skadefro tilbaketrekning og den store patriotiske løsrivelsen. Panservognene hans kjører over folkeretten, de kjører over alt lærebøkene i Vesten forbinder med forestillingen om en «liberal orden». Egentlig har Putin nådd målet allerede. Han er anfører for en autoritær internasjonale; blant medlemmene finner man den tyrkiske statsministeren Erdoğan, Victor Orbán i Ungarn, snart kanskje også hindunasjonalisten Narendra Modi, Indias nyvalgte statsminister. Nye medlemmer er alltid velkommen i klubben. 25 år etter den vestlige liberalismens strålende seier vender altså de gamle demonene tilbake til verdensscenen, de nasjonalistiske spøkelsene med sin forakt for Euro-Amerika, for den «fedrelandsløse» vestlige kulturen.

img_6062

Foto: Andreas Töpfer

Sjokket blir enda større dersom man minnes gamle håp, euforien etter murens fall i 1989. Da kommunismen kollapset som et korthus, var hele verden overbevist om at seierherrens modell ville slå igjennom – den gjennomprøvde kombinasjonen av kapitalisme, demokratisk rettsstat og liberal kultur. Til slutt skulle det oppstå en felles verdensorden (George Bush) som overvant kampen mellom nasjonene. Kort sagt, mesterfortellingen fra 1989 bestod av tre håp: globalisering av demokratiet, globalisering av rettigheter, globalisering av markedet.

Med etterkommernes bedreviten ser man det nå: Verdens gamle splittelser er riktignok fjernet, men nye fiendelinjer har kommet til, også innenfor de liberale demokratiene. Mesterfortellingen fra 1989 forblir ufullført, etter de første sidene slutter den brått, noe den franske statsviteren Jacques Rupnik nylig har vist i tidsskriftet Lettre (nr. 104).

Globalisering av rettigheter? Utvilsomt. Rettighetene har globalisert seg, de vokser og trives, og Den internasjonale straffedomstolen stod for et imponerende fremskritt. Ved siden av overnasjonal rett finnes det et solid nettverk av privatisert rett med egen voldgiftsmyndighet, riktignok uten direkte demokratisk kontroll. FN synes derimot svekket, og når Vladimir Putin forsvarer annekteringen av Krim med amerikanske folkerettsbrudd, må man si: George W. Bush gjorde det lett for ham. Før Irak-krigen løy han for verden, og når det gjaldt folkerettsekspertene, fikk han lyst til å «sparke dem bak». «Internasjonal rett? Jeg vet ikke hva dere snakker om. Jeg må konsultere min advokat.» Guantánamo-leiren, CIAs torturfengsler hvor enkelte fanger ble pint med waterboarding opp til 200 ganger – USAs president har etterlatt seg et moralsk straffefritt rom og kompromittert den amerikanske liberalismens anseelse. Obamas dronekrig sørger for resten. USA var en gang det store forbildet. De var, for å bruke det hyppig siterte ordet til folkerettseksperten Martti Koskenniemi, en vennlig civilizer av andre nasjoner. Nå mater en parole fra tankekjøkkenet til statsrettsteoretikeren Carl Schmitt den nye stemningen mot Vesten: «Den som nevner menneskerettigheter, han vil bedra.»

Globalisering av det liberale demokratiet? Ubestridt: Demokratiet er den mest attraktive styringsmodellen, men i motsetning til for få år siden går antallet nye demokratier tilbake. Det som derimot vokser, er antallet mangelfulle demokratier, altså de landene som styres dønn autoritært, og hvor grunnleggende rettigheter er truet. Transatlantikerne ville si at disse landene bøyer av fra moderniseringens hovedstrømning og søker sin frelse i knyttnevepolitikk, i overvåkning, skremselspropaganda, sensur.

Russland er et levende eksempel på dette. Putin driver politikk som antitese til Vesten og iscenesetter seg som nasjonal hersker, som konservativ motpave til liberalismens kirke. Den som protesterer mot verdens frelser, tilhører Vestens femtekolonne og havner i sibirsk straffeleir, slik punkbandet Pussy Riot gjorde. Riktignok: Så snart Putin blir kritisert for dette, henter han stolt Edward Snowden inn på scenen, verdens mest berømte flyktning fra Vesten. Demokrati, frihet? NSA-skandalen, samrøret mellom etterretningstjeneste og internettindustri, har ifølge Russland bragt sannheten om det amerikanske demokratiet frem i lyset. Det finnes kun på papiret. Obama styrer en stat i staten, og denne unndrar seg borgerens kontroll.

Globalisering av markedsdemokratiet? En salgbar modell for 25 år siden, men i dag lyder «markedsdemokrati» som en hyllevarmer. Etter 1989 lyste dens stjerne klart og sterkt, kapitalismen var seierherrenes gave til taperne. Den fremmet nasjonenes rikdom og gav millioner av mennesker endelig en sjanse til velstand. Samtidig ble markedet regnet som demokratiets naturlige tvilling, de syntes uadskillelige. Det kinesiske partidiktaturet gjorde likevel denne påstanden til hjernespinn. Det er slett ikke avgjort, for å tale med sosiologen Hauke Brunkhorst, om «de globale konsernenes konkurransefattige kapitalisme heller betror aksjonærenes privateiendom til den udemokratiske fremfor den demokratiske statens beskyttelse».

Hvorfor den kapitalistiske stjernen ikke lyser like klart i dag, er lett å si: Nestenkrakket i finansmarkedet i 2008 ødela troen på markedets usynlige hånd; den er usynlig fordi den slett ikke finnes. I tillegg kommer det at markedet etter 1989 har revet seg løs fra sin velferdsstatlige forankring, at det har drevet nasjonalstatene inn i åndeløs konkurranse og splittet dem opp i seierherrer og tapere. Kapitalen havner bare der hvor skattenivået er like lavt som lønningene, hvor prekariatet holdes rolig, middelklassen i godt humør og overklassen innenfor landets grenser. Forøvrig holder det med et blikk på en typisk gågate for å innse at ukontrollerte markeder også kan være fantastisk urettferdige. Kløften mellom de superrike og fattiglusene har vokst ufortrødent de siste tyve årene og setter det store løftet om demokrati, borgernes likhet for loven, i kontrast til den reelle ulikheten i leveforholdene. I Amerika disponerer ti prosent av borgerne sytti prosent av rikdommen, det vil si: De 400 rikeste amerikanerne eier like mye som de «nederste» 150 millioner borgerne til sammen. For ikke å snakke om det russiske milliardærdynastiet – stilt overfor det fortoner Middelhoffenes og Ecclestonenes Learjet-klubb seg som en fransiskansk tiggerorden.

Tre håp, tre skuffelser: Drømmen om det globalt rettferdige Vesten og om felles styring er ikke gått i oppfyllelse. Likevel finnes noe som forener alle nasjoner, og det er det globaliserte markedet – rotteracet etter de beste plasseringene, den like produktive som alternativløse tvangen til modernisering, privatisering, fleksibilisering og deregulering. Markedet er det påtvungne verdenssamfunnets Matrix, det alene er universelt og uomgjengelig.

Men med markedet følger automatisk hverken et demokratisk system eller en liberal kultur, snarere tvert imot. Det er ikke bare Vladimir Putin som atter stemmer i kraftfulle sanger og varmer seg på de patriotiske mytenes kunstige flammer. Med stor propagandainnsats blir den nasjonale kulturen målbevisst formet; den tjener både som opium for folket og som motgift mot kapitalistisk dekadanse, mot Conchita Wurst og et «Gayropa» på avgrunnens rand. Mer komplisert sagt: Den nasjonale kulturens partikularisme svarer på markedets universalisme, den er det symbolske kitt som skal holde sammen de turbulente samfunnene.

Dermed er fortegnene blitt byttet om. Det som i 1989 var et globalt løfte, nemlig liberal kultur, tjener nå som hat- og samlingsord for alt som går galt i verden, både hos lederne for høyrepartiene i vest og hos nasjonalistene i øst. Ingrediensene i denne liberalismekritikken stammer fra de høyrevriddes ideologiske kildeutspring, sammen med en artsren antikapitalisme som hele tiden er i spill. Putins sjefsideolog Aleksandr Dugin blander for eksempel Karl Marx med Dostojevskij og vil løfte Vestens «materialistiske, ateistiske, teknokratiske» historiefilosofi av hengslene ved hjelp av de antiliberales «geopolitiske oppstand». Det er intet annet de høyrevridde i EU heller vil, og de finner forbundsfeller blant forvillede venstrefolk som i ren forargelse over USAs «liberalkapitalisme» slett ikke skiller mellom demokrati og kapitalisme mer og mener at Putin på et eller annet vis er kommunist. Det er bare én ting den nye kritikken mot Vesten ikke lenger er: Den er ikke venstreliberal, for de venstreliberale gjelder som døråpnere for nyliberalismen. De sa reform og mente deregulering. De prekte vann og drakk vin.

Hvis det finnes et land hvor disse latente splittelsene blir åpenbare, er det Ukraina. Nettopp Kiev er et verdenshistorisk symptomatisk sted: På den ene siden står borgerne som har fått evig nok av de gamle klikkene og utbytterne. De føler vestlig og europeisk, de kjemper for demokratisk selvrespekt med livet som innsats, de tror på rettsstaten og løftene fra 1989.

bild-9 (3)

Illustrasjon ved Andreas Töpfer.

På den andre siden av barrikaden står de som bekjemper denne friheten – det som kalles «liberal kultur», er for dem Vestens trojanske hest, en hegemonisk blokk som kamuflerer sin makt med humanitære fraser. Først okkuperer menneskerettsaktivistene Maidan, så kommer CIA, Nato og big money like etter. Demokrati, sier Putins tilhengere, er markedets konkubine, og markedet er en krigstilstand, det skaper usikkerhet og ødelegger den slaviske sjelen med sin obskøne kultur – Russland har Gud, Vesten har sex. Og måtte ikke vanlige folk lide hungersnød etter Sovjetunionens undergang, i storkapitalismens første år? Det måtte de. Derfor heller en autoritær regjering med grunnleggende trygghet fremfor Vestens avsolidariserte kampsamfunn. Heller vende tilbake til Kreml enn å styrte ned i den prekære frihetens helvetesparadis. Ifølge en spørreundersøkelse foretrekker russiske borgere å leve i et mektig og trygt land fremfor et fritt land.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor trekkes folk mot den autoritære internasjonale, hvorfor henger myndige borgere i skjørtene på den reaksjonære bevegelsen? Er det ganske enkelt bare slik at en kommandostat, rent funksjonelt betraktet, er et bedre svar på markedets tilpasningstvang enn det «gamle» demokratiet? Eller avler den alternativløse moderniteten en kulturkonservativ motmodernitet av seg selv, lengselen etter den sterke mann?

Spør man for eksempel rettsfilosofen Ingeborg Maus i Frankfurt, var det globaliseringen som lot de slumrende nasjonalismespøkelsene vende så voldsomt tilbake. For nasjonalstatene betyr verdenssamfunnet nemlig et dramatisk tap av bestemmelsesfrihet og «folkesuverenitet», og med det mener ikke Maus bare skattedumpingen, «nasjonalstatenes forferdelige konkurranse om å tilby lokaliseringsfordeler» (Über Volkssouveränitet, Suhrkamp 2011). Hun mener også det transnasjonale rettsregimet, for eksempel Verdens handelsorganisasjon, som riktignok er nødvendig for å sikre at markedene fungerer, selv om dens eksistens samtidig oppfattes som et tap av demokratisk suverenitet. «All makt utgår fra folket.» Ifølge Maus fører globaliseringen nettopp til «substansialiseringene som den foregir å avverge, nemlig til at rommet og folkefellesskapet dominerer». Jo åpnere grensene blir, desto mer militant vil de forsvares.

Så det ikke oppstår misforståelser: Denne forklaringen prøver ikke å rettferdiggjøre Putins nyimperialisme, men den gjør det plausibelt hvorfor nasjonale veier plutselig er forlokkende igjen, mens overnasjonale aktører og avtaler støter på en fundamental mistro. Nettopp internasjonal rett, som alltid er blitt feiret som et mykt medium for globaliseringen, regnes nå som instrument for en ubegripelig hvit makt, for en suverenitet like nifs som den er formløs. Det mistenkes at det bak rettens maske skjuler seg en vestliggjort global class som aldri får nok og graver pengene sine ned i skatteoaser, mens de ulike «folkene» blir svindlet for sin rettmessige andel.

Bare for kort tid siden ville en såpass massiv protest mot frihandelsavtalen mellom EU og Amerika vært utenkelig, like utenkelig som høyrepartienes suksess. Avtalen blir med rette oppfattet som en dristig umyndiggjøring, en seier for et anonymt hegemoni som sogar disponerer sine egne voldgiftsdomstoler, lokalisert i et globalt skyggerom hvor nasjonal rett aldri når inn. Faktisk kan forretningsjurister trekke hele stater for private voldgiftsdomstoler og tvinge dem til å betale skadeserstatning for tapt profitt. Som når strømkonsernet Vattenfall insisterer på å anklage Tyskland hele to ganger: første gang fordi miljølovene ikke faller i smak hos kullkraftverket deres i Hamburg; andre gang fordi Merkels atomutfasing laget en strek i regningen. 14 milliarder euro skal Tyskland betale for dette. Demokratiet har nemlig sin pris.

Kanskje kan man si det slik: Økonomisk har verden etter 1989 vokst sammen i rasende fart, alle er nå avhengig av alle. Men kostnadene som følger av globaliseringen, må hvert land i stor grad bære alene. Alt for snart tyve år siden spådde sosiologen Ralf Dahrendorf at nasjonene i en slik situasjon ikke kan gjøre annet enn å ta opp «den sosialdarwinistiske overlevelseskampen, alle mot alle» (ZEIT nr. 11/97). Verdenssamfunnet forekommer dem å være en skjebnemakt, mens det globale regelverket enten er for svakt til å sivilisere dem eller mistenkes å være en kasteball for amerikanske interesser. Etter at de har vendt tilbake til sin nasjonale vognborg, vil statene ifølge Dahrendorf bli autoritære og pansre seg med kultur, religion og meningspoliti – selv om de vet at ingen land alene kan fange inn de globale skatteflyktningene eller tøyle den skatteunndragelsesindustrien som ifølge ARD sluser milliarder av euro legalt, halvlegalt eller illegalt forbi statskassen, og det bare i eurosonen.

Konflikten i Ukraina har vist hvor splittelseslinjene går i en post-Western world, og etter Europaparlamentsvalgene vet man hvor dypt skismaet stikker mellom nasjonalister og liberale på den vestlige delen av kontinentet. Likevel ville Europa antagelig vært den eneste kandidaten som kunne ha lykkes med å moderere globaliseringens bivirkninger, og det gjennom samarbeid, i velforstått egeninteresse for dens nasjoner, uten bonapartisme, uten nyliberal arroganse og private voldgiftsdomstoler. Da bekymrede borgere la en halv million underskrifter mot frihandelsavtalen for EU-kommissær Karel De Guchts føtter i Berlin, skal han bare ha skjenket dem et trett smil.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Thomas Assheuer

Facebook

Twitter