Ville kombinasjoner

MUSIKK. Arthur Russell var kompromissløs, men jaktet samtidig på kommersiell suksess, skriver Arne Borge.

Tidligere publisert i Vagant 2/2010.

Arthur Russell trenger nok, dessverre, en nærmere introduksjon for de fleste. Født og oppvokst i Oskaloosa, Iowa i 1951; stakk til San Francisco som 16-åring. I 1973 dro han til New York og East Village, der han bodde til han døde av AIDS i 1992. Hans musikalske produksjon spenner fra instrumentalmusikk til pop; fra folk til avantgarde disco, uten at disse merkelappene dekker hele bredden. Det er en gjennomgående åpenhet i Russells tilnærming, og i sin nylig utgitte biografi bruker Tim Lawrence følgende analogi:

Instead of «progressing» from one style of music to another, Russell followed an illogical logic, pursuing a bemusing number of sounds. Like a vine, he only moved up or down if that movement helped him move sideways, and his striking simultaneity – his wanting to do everything at once – didn’t so much stop time as open up other ways of experiencing it.

Da Russell døde var han mest kjent for et par discoutgivelser som hadde fått en del rotasjon på diverse dansegulv og frilynte radiostasjoner, men den suksessen han også selv mente at han fortjente, fikk han aldri. 18 år etter hans død har utgivelsene av tidligere uutgitt materiale på blant andre platene Calling Out of Context (2004) og Love Is Overtaking Me (2008), samt Matt Wolfs dokumentar Wild Combination (2008), bidratt til å øke interessen. Og nå har altså Russell fått sin første biografi, forfattet av Tim Lawrence, som tidligere har skrevet Love Saves the Day: A History of American Dance Music, 1970–79 (2004).

Tim Lawrence, Hold On to Your Dreams (Duke University Press 2009).
Tim Lawrence, Hold On to Your Dreams (Duke University Press 2009).

Russell hadde et genuint ønske om kommersiell suksess og samtidig en kompromissløs kunstnerisk holdning – i sannhet en wild combination. I boka følger vi ofte konflikter med mer pragmatiske plateselskaper og medprodusenter, og han låner stadig penger av sine foreldre – beløp han stort sett ikke betaler tilbake. På et tidspunkt selger han bilen han låner av faren, men både foreldrene og samboeren Tom Lee viser storsinn og tålmodighet hele veien. Hans lite markedsrettede interesse for detaljer handlet ikke om artistnykker eller esoteriske tilbøyeligheter, snarere en hengivenhet til lyd, uansett om han skrev countrylåter på fire flate eller avant-disco mange ikke skjønte hvordan de kunne danse til (men det var definitivt noen som forsto det).

Russell var en del av Downtown-scenen i New York, med sin karakteristiske, eksperimenterende livsstil og samarbeid mellom vidt forskjellige kunstnere, som ble muliggjort av billige leiligheter i Greenwich Village, SoHo, East Village og på Lower East Side. Blant andre Allen Ginsberg, The Talking Heads og Steve Reich holdt til i dette miljøet, og det var vanlig at man opptrådte på hverandres produksjoner og performancer. Men selv om det dreide seg om en slags undergrunn, opplevde mange av dem en bredere anerkjennelse. Lawrence antyder at Russells manglende suksess kan skyldes en aversjon mot å bli værende i det samme uttrykket, altså det vi på norsk kan kalle å styrke merkenavnet. Venn og musiker Peter Gordon sier i epilogen at «what Philip Glass and Steve Reich, in particular […] did, was to bring a sense of musical ’branding’ into the equation». Og før man kan telle til Toy Story 3, har man blitt enda større. Uten å fremheve sin vane med aldri å gjøre det samme to ganger som noe heroisk, konstaterte Russell vemodig til en venn mot slutten av livet: «I didn’t make the right moves at the right time. I blew it.»

Så hvilke moves gjorde han? I «This Is How We Walk On The Moon» synger han: «Each step is moving, it’s moving me up / moving, it’s moving me up / Every step is moving me up.» Han forventet muligens det samme av sitt publikum som av seg selv: Full åpenhet, på vei mot fremmede himmellegemer.

Wild Combination. Regi: Matt Wolf (Polari Pictures 2008).
Wild Combination. Regi: Matt Wolf (Polari Pictures 2008).

Tim Lawrence har tatt research-arbeidet på alvor og siterer flittig fra både egne og andres intervjuer, gamle artikler og anmeldelser. Resultatet er et lappeteppe av sitater og referanser som tidvis oppleves litt trått. Informasjonen om hvem som til enhver tid spiller på den ene eller den andre innspillingen går ut like raskt som den går inn. Kanskje er det biografens lodd å være litt kjedelig; å alltid veie dokumentasjonen tyngre enn presentasjonsformen. Og om man ønsker å finne ut av hvem som spilte perkusjon og bass på «Go Bang!», så står det i hvert fall i denne boka, for all framtid.

Det sobre språket gjør siste del følelsesmessig sterkere; her står AIDS-diagnosen og sykdommen mot døden i sentrum. Russell installerte på denne tiden sitt eget hjemmestudio og spilte blant annet inn «Love Come Back», et fint dokument over hans evner som låtskriver. Musikken var ikke noe han la til side selv om døden nærmet seg; den var den eneste måten å leve på han kjente, selv om det mot slutten kostet ham alle kreftene. Og hvorfor skulle det ikke koste ham alle kreftene; hva annet skulle han – hva annet skal man – bruke dem på?

Tribute-bandet Arthur’s Landing, bestående av gamle venner og musikerkolleger (de fleste intervjuet hyppig i boka), gjorde en sjelden opptreden på Institute for Contemporary Art i London 20. februar i anledning utgivelsen av Hold On To Your Dreams. Jeg var der, slo meg på brystet blant mine venner og lekte kritiker: trombonesoloene var for mange og for lange, sangene gikk for sakte, perkusjonen var «all over the place». I ettertid sitter jeg igjen med en ambivalens knyttet til denne første reaksjonen. Var jeg bare en forbrukerinspektør forkledd som kritiker; enda en som ville «ha valuta for pengene» (£15!)?

For Russell var musikk en kontinuerlig prosess, noe uavsluttet. Ifølge venn og musiker Ernie Brooks (også i Arthur’s Landing) jobbet Russell over fem år på det ene sporet «That’s Us/Wild Combination» – små endringer, nye vokalinnspillinger, andre ideer som skulle testes ut. Muligens er dette en tilnærming man kunne lære noe av, i stedet for å umiddelbart låse verket fast til målestokken bra/dårlig. For Russells åpenhet er en utviklet åpenhet, et resultat av en langvarig hengivenhet. Det er ikke en åpenhet som hevder at alt er like godt, men en som ikke lener seg til gitte kategorier. Å gå opp eller ned var bare hensiktsmessig om det muliggjorde en sidelengs bevegelse. Han holdt alle dører åpne, og derfor var det også vanskelig å nå det endelige resultatet (en trøst for oss som leser et utall bøker og skriver på et utall tekster samtidig, kanskje, men i sannhet en fattig trøst).

Åpenhetens tveeggede sverd drøftes av Lawrence med en pessimisme som ikke står tilbake for Theodor W. Adornos analyse av kulturindustrien:

[F]or now it appears to be the case that consumers have yet to recognize the distinction between, on the one hand, a seductive pluralism that celebrates breadth for its own sake, and on the other, a historically grounded form of listening that interacts critically with the relationship between musical practice and the social. In other words, iPod culture appears to be contributing to a form of ahistorical, decontextualized consumption […], in which listeners do not use music to reflect on their place in the world, yet are all too ready to celebrate artists as unique and visionary geniuses.

Å være åpen er ikke å være likegyldig, kan man kanskje si. Tim Lawrences portrett av Russell minner oss om dette.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.