Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Apokalypse i Solentiname

Tidligere publisert i Vagant 1/2004.

Ticoer er alltid sånn, litt stillfarne, men fulle av overraskelser. Man går av i San José de Costa Rica, og der venter de på deg; Carmen Naranjo, Samuel Rovinski og Sergio Ramírez (som er fra Nicaragua og ikke Tico, men hva er forskjellen, i grunnen, hvis alt er det samme, hvor ligger forskjellen i at jeg er argentiner, selv om jeg, av pur vennlighet burde ha sagt Tino, og de andre Nicaer eller Ticoer). Det var en varm dag, og bare for å gjøre ting verre begynte alt med det samme; pressekonferanse med de samme spørsmålene som alltid, hvorfor bor du ikke i hjemmelandet ditt, hva skjedde med Blow Up, siden den ble så annerledes enn novellen, mener du at forfattere må være sosialt engasjerte? Nå har ting gått så langt, at jeg vet at det siste intervjuet kommer til å måtte gjøres ved helvetes porter, og spørsmålene vil være, med sikkerhet, nøyaktig de samme. Og hvis det hele mot formodning skulle finne sted chez St. Peter, vil ikke ting se annerledes ut av den grunn, Synes De ikke at de skrev litt vel hermetisk for folk flest der nede?

Etterpå, hotell Europa og den dusjen som kroner reiser med en lang monolog av såpe og stillhet. Det var ikke før i syvtiden – da det var tid for å spasere rundt i San José og virkelig se om det var fint og enkelt og flatt slik jeg hadde blitt fortalt – at en hånd tok tak i dressjakken, og bak meg var Ernesto Cardenal, for en omfavnelse, poet, så fint at du plutselig befant deg her etter møtet i Roma, etter så mange andre sammenkomster på papiret i årenes løp. Det overrasker meg alltid, det er alltid rørende at slike som Ernesto kommer for å treffe meg, for å se etter meg, du ville sagt at jeg koker over av falsk beskjedenhet, og det er greit, sjakalen hyler, men bussen kjører bare forbi, og jeg vil for alltid være en amatør, en som fra dypet av seg selv elsker noen så mye, at det plutselig en dag viser seg at de elsker én tilbake. Det er slike ting som overgår meg, og det beste ville vel vært å komme seg avgårde til neste setning.

Den neste setningen viste seg å være Ernesto som visste at jeg ville ankomme Costa Rica, og der ser man, han hadde kommet med fly fra øya, siden den lille fuglen som holdt ham oppdatert om hva som skjedde, hadde hvisket ham atticaene hadde planlagt en reise til Solentiname, i anleding mitt besøk, og han syntes ideeen om å komme seg hit og ta i mot meg, virket uimotståelig; slik har det seg at to dager etterpå befinner Sergio og Oscar og Ernesto og jeg oss om bord i det lille propellflyet Piper Aztec, hvis navn alltid vil være en gåte for meg, og som fløy hikkende og grusomt skummelt, mens den lysluggede piloten skrudde seg inn på noen motvirkende kalypsoer, og virket fullstendig likegyldig overfor mine antydninger om at han syntes å føre oss rett mot offerpyramiden. Slik ble det ikke – som tydelig er – og vi fløy ned Chilefjellene og ble defra fraktet videre, i en like skrøpelig jeep, inn til fincaen som eies av poeten José Coronel Urteche, som flere mennesker hadde hatt godt av å lese, der vi hvilte oss en stund, mens vi snakket om mange andre poeter og venner, om Roque Dalton og Gertrude Stein og Carlos Martinez Rivas, helt til Luis Coronel dukket opp, og vi alle dro til Nicaragua i hans jeep og de overdrevne fartsintervallene. Men først ble det tatt bilder, med et av disse kameraene som spytter ut et lite stykke lyseblått papir som litt etter litt og fryktelig vakkert og polaroid fylles opp av gradvise avtrykk, først urovekkende ektoplasma og så, sakte åpenbares en nese, det krøllede håret, Ernestos smil, med sitt nazarenske drag, Doña Maria og Don José, som avskjæres inn mot verandaen. Alle syntes å mene at alt dette var helt normalt, siden de tydeligvis var vant til å benytte seg av dette kameraet. Men det var det ikke i mitt tilfelle; å se dette komme frem fra intet, fra den lyseblå firkantens intet, å se disse ansiktene og disse smil ta farvel, fylte meg med undring og jeg sa det til dem, jeg husker jeg spurte Oscar om hva som ville ha skjedd hvis man engang – etter å ha tatt et bilde av familien – var vitne til at det lyseblå papirets intet fyltes opp med Napoleon på hesteryggen, og latteren til Don José Coronel, som hørte allting, som vanlig, og jeepen, og kom igjen, vi drar til innsjøen.

Vi kom til Solentiname ved nattens anmarsj, og der ventet Teresa og William, en gringopoet og de andre guttene fra stedet; vi gikk til sengs nesten med det samme, men først fikk jeg øye på maleriene i en krok; Ernesto snakket med sine folk, og dro all provisjonen og alle gavene han hadde med seg fra San José ut av en pose. Noen lå og sov i en hengekøye, og jeg så bildene i en krok og begynte å granske dem. Jeg husker ikke hvem det var som forklarte meg at dette var arbeider som bøndene fra området hadde malt; denne her er det han Vicente som har malt, denne er av hu Ramona. Noen var signert og andre ikke, men alle var så vakre, enda en gang det første blikket på verden, det rene blikket til en som gjengir sine omgivelser, som om det dreide seg om en hyllest: dvergkuer på valmuemarker, menneskene som ligner maur på vei ut fra sukkerrørhytten, den grønnøyde hesten mot en bakgrunn av bambuskratt, dåpen i en kirke som ikke tror på perspektiver, og klatrer eller faller over seg selv, innsjøen med små båter som ligner sko, og i bakgrunnen en enorm fisk som ler med turkisfargede lepper. Ernesto kom bort til meg, og forklarte at salget av bildene hjalp disse menneskene, og at han neste morgen ville vise meg arbeider i tre og stein, som bøndene hadde laget, og dessuten sine egne skulpturer; vi holdt på å sovne, men jeg ble igjen, og så på bildene som hadde samlet seg i kroken enda en stund, mens jeg dro ut de store kortstokkene med lerreter; kuene og blomstene og denne moren med de to ungene på fanget, én hvitkledd og den andre i rødt, under en himmel så overfylt av stjerner at den eneste skyen syntes å være fullstendig ydmyket, presset opp i et hjørne, trykket mot rammen, som om den av ren frykt forsøkte å komme seg ut av bildet.

Dagen etter var søndag, og det var messe klokken elleve. Gudstjenesten i Solentiname, der bøndene og Ernesto og vennene på besøk leser og snakker sammen om et utdrag fra evangeliene, som denne søndagen er arrestasjonen av Jesus i hagen, et tema som menneskene i Solentiname leser som om det dreide seg om dem selv; trusselen av å bli overfalt midt på natten, eller midt på dagen, dette livet i permanent usikkerthet, på øya og på fastlandet, og ikke bare i hele Nicaragua, men i nesten hele Latinamerika, et liv omkranset av frykt og død, Guatemalas liv, El Salvadors liv, livet i Argentina og Bolivia, livet i Chile og Santo Domingo, livet i Paraguay, i Brasil og Colombia.

Siden var det på tide å begynne å tenke på tilbakereisen, og det var nettopp da jeg igjen kom på bildene; jeg gikk bort til samfunnshuset, og begynte å se på dem under det overspente middagslyset; fargene virket høyere, akrylene og lerretene ble stilt opp mot små hester og solsikker, og fester på slettene og de symmetriske palmeklyngene. Jeg kom på at jeg hadde en rull med fargebilder igjen i kameraet, og gikk ut på verandaen med en bunke bilder under armen; Sergio, som nettopp hadde kommet, hjalp meg med å holde dem frem der lyset var best, og jeg fotograferte, med den største forsiktighet, én etter en, mens jeg fokuserte slik at hvert bilde dekket linsen fullstendig. Tilfeldighetene er slik: jeg hadde nøyaktig like mange bilder igjen som det var malerier, ingen ble utelatt og når Ernesto kom forbi for å fortelle at bilen var klar, fortalte jeg ham hva jeg nettopp hadde gjort og han lo, billedtyv, forestillingsmugler; Å jo, sa jeg, jeg tar dem med meg alle sammen, jeg kommer til å projisere de på skjermer der borte, og de vil være større og mye mer glitrende enn disse, faen ta deg.

Jeg dro tilbake til San José, var i Havanna, drev omkring, gjorde ting, og var tilbake i Paris med en trøtthet full av nostalgi. Claudine, som kjempestille venter på meg i Orly, enda en gang dette armbåndsurlivet, og merci monsieur, bonjour madame, komiteene, kinoer, rødvinen og Claudine, Mozartkvartetter og Claudine. Og blant så mange av de tingene som froske-koffertene hadde spyttet over sengen og teppet – blader, utklipp, håndklær, bøkene til mellomamerikanske poeter – de grå tubene med filmrullene; så mange ting i løpet av to måneder, sekvensen på Lenin-skolen i Havanna, Trinidads gater, Vulkanen Irazu i profil og den grøntkokende vanntønnen, der Samuel og jeg og Sarita hadde forestilt oss grillede ender som fløt i svovlingen. Claudine tok med seg rullene til fremkalling, og en ettermiddag mens jeg gikk rundt omkring i latinerkvarteret husket jeg det, og siden jeg hadde kvitteringene i lommen, gikk jeg og hentet bildene. Det var åtte stykker, jeg tenkte straks på maleriene fra Solentiname, og da jeg kom hjem letet jeg i magasinene, og så på det første lysbildet i hver serie. Jeg kom på at bildene av maleriene ble tatt rett etter jeg hadde fotografert Ernestos gudstjeneste, et par unger som lekte mellom palmene helt likt som på bildene, barn og palmer og kuer mot en voldsom blå himmel, og en innsjø som såvidt var litt grønnere, eller kanskje det var omvendt, jeg var ikke sikker. Jeg fylte fremviseren med lysbildene av barna og messen, jeg visste at maleriene ville komme mot slutten av filmen.

Det var kveld og jeg var helt alene, Claudine skulle komme etter jobb, for å høre på musikk og bli hos meg; jeg satte opp skjermen og litt rom med mye is i, projektøren med magasinet klart, og fjernkontrollen; det var ikke engang nødvendig å trekke for gardinene, natten var der, mer enn villig til å hjelpe lyset og lukten av rom; det var behagelig å tenke på at alt ville komme frem, litt etter litt, etter bildene med maleriene fra Solentiname, ville jeg se på serien med de kubanske fotografiene, men hvorfor maleriene først, hvorfor denne personlige deformasjonen, kunsten før livet, og hvorfor ikke, sa den andre til denne i sin evige, udelt broderlige og bitre dialog; hvorfor ikke se på bildene fra Solentiname først, siden de også er livet, siden alt likevel er det samme.

Bildene fra gudstjenesten fór forbi, de var nokså dårlige, på grunn av eksponeringen, men barna, derimot, lekte midt i lyset, og så hvite tenner! Jeg trykket på knappen uten lyst, jeg ville sitte og se lenge på hvert eneste av bildene, bli klissete av minner; den lille skjøre verdenen i Solentiname, omringet av vann og konstabler, nøyaktig slik gutten jeg så på nå, uten å kunne forstå ham; jeg hadde trykket ned knappen og gutten hadde stått der i bakgrunnen, sylskarp, et bredt, glatt ansikt, som om det var fylt av vantro, mens kroppen hans tippet fremover, det krystallklare hullet midt i pannen, offiserens pistol som ennå perfekt viste kulens retning, og de andre ved siden av, med maskingeværene, bakgrunnen et villnis av hus og trær.

Man tenker det man tenker, slike ting åpenbarer seg alltid før man selv vet ordet av det, og etterlater oss i bakevja; som en idiot forsikret jeg meg selv om at de hadde gjort en feil hos fremkallerne, at jeg hadde fått fotografiene som tilhørte en annen kunde, men i så fall, hva med gudstjenesten, barna som lekte på gressplenen, i så fall hvordan. Heller ikke hånden min adlød, da jeg trykket på knappen og så endeløse saltpetermarker, med to eller tre skur med rustne blikkbeslag og mennesker sammenstimlet på venstre side, som ser på kroppene som ligger på rygg, armene utstrakt mot en grå og naken himmel; man måtte virkelig se nøye etter for å kunne skjelne en uniformert klynge med ryggen til, på vei bort, og jeepen som ventet på en åskam like ved.

Jeg vet at jeg fortsatte; i møtet med alt dette som motsatte seg all fornuft var den eneste muligheten å fortsette å trykke på knappen; å se hjørnet mellom Corrientes og San Martin, og den sorte bilen med de fire mennene som sikter mot fortauet, der noen løper i en hvit skjorte og joggesko, to kvinner som forsøker å ta dekning bak en parkert lastebil, noen som ser rett frem, ansiktet fylt av vantro, mens man drar en hånd over haken, som for å ta på seg selv og ennå kjenne seg levende; og plutselig er rommet i nesten totalt mørke, et møkkete lys faller fra det høye gittervinduet, bordet med piken, naken, på rygg og håret som henger ned på gulvet, skyggen sett bakfra, som fører ledninger mellom de åpne beina, de to i forgrunnen som snakker med hverandre, et blått slips, en grønn genser. Jeg fikk aldri rede på om jeg fortsatte å trykke på knappen eller ikke, jeg så en lysning midt i jungelen, en hytte med stråtak og trær i forgrunnen, mot stammen til det fremste treet, en tynn gutt som ser mot venstre, der en forvirret pelotong – fire eller fem stykker som står tett inntil hverandre – sikter på ham med geværer og pistoler; gutten ser på, med det lange ansiktet, og håret som faller ned i den mørke pannen, en hånd halvveis i været, den andre kan hende i bukselommen, som om han holdt på å si noe, uten hastverk, plagsomt, nærmest. Og selv om bildet var slørete kjente jeg det igjen, og visste det, og så at gutten var Roque Dalton, og da trykket jeg med sikkerhet på knappen – som om det kunne redde ham fra det nederdrektige ved denne døden – og rakk å se en bil sprengt i filler, midt i sentrum av en by som kunne være Buenos Aires, eller Sao Paulo, og jeg fortsatte å trykke og trykke, i en puls av blodfylte ansikter og kroppsdeler og kvinnerekker og barn på en åskam, i Bolivia eller Guatemala, og plutselig fylles lerretet av kvikksølv, og av ingenting og Claudine, som stille kommer inn og kaster skygge over lerretet, før hun bøyer seg ned og kysser håret mitt, og spør om de var fine, om jeg var fornøyd med bildene, om jeg vil vise dem til henne.

Jeg flyttet magasinet og startet alt på nytt; man aner ikke hvordan eller hvorfor man gjør ting, når man nettopp har krysset en grense man heller ikke vet noe om. Uten å se på henne – fordi hun ville ha forstått, eller helt enkelt blitt redd av det som måtte være mitt ansikt, uten å forklare noenting for henne, siden alt var en knute, fra halsen og ned til tåneglene – reiste jeg meg opp, og satte henne langsomt ned i lenestolen, og et eller annet må jeg ha sagt at jeg skulle hente en drink til henne, at hun bare måtte se, at hun bare måtte se mens jeg var og hentet noe å drikke til henne. Jeg tror jeg kastet opp på badet, eller bare gråt, og siden kastet opp eller gjorde ingenting, bare satt på kanten av badekaret, mens jeg lot tiden passere, helt til jeg kunne gå på kjøkkenet og blande favorittdrinken til Claudine, fylle glasset med isbiter og siden kjenne stillheten, bli klar over at Claudine ikke skrek, eller kom løpende for å spørre meg, ingenting annet enn stillheten, og i et øyeblikk den sukkersøte boleroen som lekker inn fra leiligheten ved siden av. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på strekningen mellom kjøkkenet og stuen, jeg så baksiden av lerretet nøyaktig i det øyeblikket hun nådde slutten og rommet fyltes opp av kvikksølvets umiddelbare refleks, og siden halvskyggen, Claudine som slår av fremviseren, og lener seg bakover i lenestolen for å ta i mot glasset, og smiler langsomt til meg, lykkelig og katt og så glad.

– så fine de ble. Det med fisken som ler, og moren med de to barna, og de små kuene på marken. Og vent, det der med dåpen i kirken, hvem er det som har malt dem? Man ser ikke signaturene

Sittende på gulvet, uten å se på henne leter jeg etter glasset mitt, og drikker det i en slurk. Jeg tenkte ikke å si noen ting, det var ingenting jeg kunne si til henne nå, men jeg husker at jeg såvidt tenkte på å spørre henne om noe idiotisk; spørre henne om hun ikke, på et eller annet tidspunkt, hadde sett et bilde av Napoleon på hesteryggen. Jeg spurte selvfølgelig ikke.

Oversatt fra spansk av Pedro Carmona-Alvarez

Avatar

Julio Cortázar