ANTROPOCEN. Det er ingenting sublimt, og heller ingenting dystert, over klimaproblemene – de er bare søppel.

Tidligere publisert i Vagant 1/2015.

Begrepet «antropocen» ser – ganske plutselig – ut til å være overalt. Riktignok er det over et tiår siden kjemikeren Paul Crutzen foreslo dette som en betegnelse på den geologiske perioden vi nå befinner oss i, men i det siste har bruken av begrepet eksplodert. Nydannelsen opptrer i så forskjellige sammenhenger som Bruno Latours Holberg-prisforedrag (ved Universitetet i Bergen, 2013), leserinnlegg i dagspressen (eksempelvis Sigmund Hågvars «Velkommen til antropocen», Dagbladet 24.12.2014), Elizabeth Kolberts bok The Sixth Extinction (Henry Holt, 2014), nettstedet Harvest, dyrevernsantologien Hvem er villest i landet her? (Spartacus, 2013) – og, ikke å forglemme, Vagant 3/2014.

Fascinasjonen for dette begrepet slår meg som ganske underlig. Hvorfor vil en publikasjon som Vagant trykke tekster om geologisk periodisering? Har ikke geologene egne kanaler for slikt? Hvorfra kommer denne plutselige – men, la oss være ærlige, ganske overflatiske – interessen for geologi? Og hvis vi nå lever i antropocen, betyr det at vi har våre géologues, slik opplysningstiden hadde sine philosophes? Nei. Åpenbart ikke.

Etter min oppfatning er det noe helt grunnleggende galt med debatten om antropocen. Denne foreslåtte geologiske perioden skiller seg fra de foregående, men ikke fordi den lanseres med en påstand om at det nå er vi mennesker som står for de mest vesentlige endringene på planeten. Antropocen er snarere unik fordi selve forslaget så åpenbart er politisk. Jeg stiller meg gjerne bak oppfatningen om at vitenskapen ikke er verdifri, men forslaget om antropocen er «politisk» i en helt bestemt, og mer problematisk, forstand: Denne geologiske periodiseringen sikter nemlig mot direkte og konkret innvirkning på den tafatte klimapolitikken.

Spørsmålet er ikke om antropocen er en god geologisk kategori, altså hvorvidt den kan forsvares vitenskapelig. Dette kan geologene diskutere til de blir gule og blå, men vi må, med respekt å melde, slå fast at ingen bryr seg om geologi. De fleste vet ikke engang hva det er. Spørsmålet er snarere dette: «Er antropocen en god politisk kategori?» Jeg mener vi bør svare et ettertrykkelig: «Nei!» Begrepet antropocen gjør slett ikke den politiske jobben man håper det skal besørge. Det beste man kan gjøre er derfor å kvele begrepet i fødselen.

La meg forsøke å gi dette standpunktet kjøtt på beina ved å kategorisere noe annet enn geologisk tid, nemlig mennesker. Det finnes to typer mennesker. Først har man de hvis kognitive ramme rundt tilværelsen spenner over tiår, århundrer, eller altså til og med geologiske æraer. Så har man de hvis utsyn nøyer seg med dager, uker, i høyden noen få år.

De siste – undertegnede medregnet – forsøker hele tiden å overbevise de første om at voldsomme tidshorisonter fort leder oss ut på en galei. De inspirerer snakk om Tusenårsriket, Drittes Reich, verdensomspennende kalifater og så videre. De underbygger en farlig drøm om at et menneskeliv skal ha en betydning utover … vel, et menneskeliv. De motiverer revolusjonære helter, slike som lengter lidenskapelig etter noe annet enn det vi har, som vil begynne på nytt – og som gjerne vil huskes som opphavet til denne nye tidsalderen. De siste har derimot en sunn skepsis mot slike plutselige og voldsomme omveltninger. De tenker at alle sosiale og politiske endringer verdt å kjempe for begynner og slutter med reform. De er tilhengere av de små skritt, fordi de mener at menneskers vaner, verdier og identiteter er blitt til over tid, i en sammensatt sosialiseringsprosess, og at dette er størrelser man ikke uten videre kan kaste om på.

Vi kan kalle den første gruppen sublimister, etter ideen om det sublime, som et leksikon definerer slik: «[O]pphøyet, av en høyere orden. Det sublime innebærer erfaringen av en transcendent storhet, som makt, heroisme eller utbredelse i rom og tid, og overskrider vår normale evne til å bedømme eller gripe.»

Den siste gruppen kan vi kalle banalister, etter begrepet om det banale, som viser til det «som hører til lensherrens rettsdistrikt», et ord som «ble nyttet om ting som vasallene måtte bruke mot å betale lensherren for det», altså det som har å gjøre med det verdslige og hverdagslige forholdet mellom (ulike) folk.

Disse to gruppene står nå overfor en verdensomspennende endringsprosess – klimaendringene – hvis endelige utfall ikke er kjent for noen av dem. Dette er tilsynelatende et scenario som taler til sublimistenes tilbøyeligheter. Det er snakk om endringer som påvirker hele kloden, og som vil påvirke den over lang tid. Ikke nok med det:

Klimaendringene innebærer mye usikkerhet, og de fleste av oss opplever nok at vi ikke har et ordentlig grep om problemet. Et slikt stort – sublimt – problem formelig roper på en stor – sublim – løsning. «Vi erklærer en ny geologisk tid!»

Hvorvidt redaktør Lindholm regner seg som en sublimist, kan jeg ikke si sikkert. I alle tilfelle skrev han som følger, i Vagant 3/2014:

Men skal vi virkelig ta scenariene innover oss, fordrer det at vi makter å se våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp. Vi kan ikke virkelig fatte de voldsomme følgene som venter. Tanken om endringer av planetært omfang med århundrene som rekkevidde er sublim: Noen må gi den form slik at andre kan gripes og rykkes av disse overveldende forestillingene.

Jeg mener at Lindholm her tar feil i alt han sier. Aller først er det jo slik at scenariene han viser til er retorisk innrammet på helt bestemte måter. Klimaendringene omtaler vi for eksempel ofte som et globalt problem. Men må vi nødvendigvis det? Bør vi det? Slik jeg ser det, er det mye som taler for at vi ikke bør det.

Våre respektive bidrag til klimaendringene er radikalt forskjellige fra land til land, akkurat som konsekvensene av dem vil bli helt ulike fra sted til sted. Klimaendringer er en annen type problem for en som nyter livet i Norge enn en som lider seg gjennom tilværelsen i Liberia. Dessuten er det gjerne slik at å ramme inn noe som et globalt problem, kan bidra til at nasjonalt, kommunalt, urbant, familiært
og personlig ansvar simpelthen fordamper. Imperativet «Vi må alle gjøre noe!» har ofte som konsekvens at ingen gjør noe.1 Det bør dermed ikke bare være et spørsmål om hvordan vi «tar scenariene innover oss», men om hvilke scenarier vi lager.

Som man skjønner, mener jeg at scenariet Lindholm og andre sublimister maler, er galt. For det første tror jeg ikke det virker. Psykologen Ole Jacob Madsen har nylig påpekt at klimakrisen er vanskelig fordi saken mangler «antropomorfe» trekk. Han er inne på noe. «Klima» som størrelse er for stor og uformelig til at vi klarer å operasjonalisere det i hverdagslivene våre; vi har ikke lett for å handle med klima som motivasjon. I de fleste forbrukerundersøkelser havner klima og miljø langt nede på listen over motiverende faktorer. Som Madsen påpeker, ligner klima rett og slett for lite på noe kjent til at vi klarer å bry oss. Rent intellektuelt kan vi forstå at situasjonen er alvorlig, men ren rasjonalitet har – akk! – aldri motivert noen. Og hvis dette er tilfelle for «klima», tør jeg ikke å tenke på hvor lite motiverende kraft begrepet «antropocen» har. Vel finnes det noen som lar seg bevege, slik Øystein Vidnes forteller om i sin artikkel, «Lengten mot nynaturen», i Vagant 3/2014: En kvinne foran ham på en kafé i Berlin får tilbud om en gratis dessert, noe hun takker nei til fordi betjeningen ikke kan bekrefte at desserten er «bio». Men for de fleste av oss – ikke minst for den store majoriteten som ikke allerede er særlig engasjert – er en slik reaksjon neppe særlig nærliggende. «Seriøst, gratis dessert!?», tenker de fleste, i likhet med Vidnes, og takker ja uten voldsomme kvaler.

For det andre er et sublimt scenario galt fordi scenarier av denne typen tidligere har fungert svært godt for å fremme helt fryktelige formål. Både Hitler og Mao var øvet i den sublime kunsten å se «våre egne liv i sammenheng med tidsrom mye lengre enn et menneskelig livsløp». Så lurer man kanskje på: Hvis Hitler og Mao hadde sånn suksess med «århundrene som rekkevidde», hvorfor kan ikke vi ha det samme? Hvordan kan jeg først mene at det sublime scenario ikke funker, for så å vise til historiske eksempler på det motsatte?

Det er her demokratiet kommer inn i bildet. De som har hatt relativ suksess med sublim politikk, har typisk ikke vært demokrater. Ja, finnes det i det hele tatt noe sånt som et sublimt demokrati? Nei, faktisk ikke. Demokrati er kjedelig, på mange måter tørt. Demokrati er møter, dokumenter, journaler, prosesser, kunngjøringer, rapporter, protokoller, trepartssamarbeid, budsjetter, programmer, avstemninger, utvalg, valg. Samtidig er det prat, lunsjpauseskravling, diskusjon, argumentasjon, deliberasjon, debatt, synsing, meningsutveksling, skittkasting. Demokratiet er banalt. Det handler om det «som hører til lensherrens rettsdistrikt», altså om lov og rett, og det handler om hvordan man forvalter lov og rett i alle mulige hverdagslige sammen- henger. Demokrati handler ikke om århundrenes rekkevidde; det handler om mandag-til-søndag – om små, velmente skritt i det man til enhver tid håper, og etter beste evne antar, at vil vise seg å være riktig retning.

Jeg mener ikke dermed å si at de som fremmer bruken av begrepet antropocen er anti-demokrater. Jeg vil bare antyde at «antropocen» er en del av et sublimt vokabular som ikke går særlig godt i hop med en demokratisk innstilling. I mange sammenhenger hvor man snakker om forholdet mellom mennesker og natur utelater man politikken helt. Mange glemmer at vi liksom skulle være demokrater, og anerkjenner ikke lenger demokratiets bedrifter. Når jeg for eksempel leser Øystein Vidnes skrive: «Det er vanskeleg å stille seg bak eit omgrep som antropocen utan å stå for eit menneskesyn som i same augneblink blir samfunnssyn, verdssyn, historiesyn og framtidssyn,» begynner jeg å skjelve i buksene. Ikke fordi jeg mistenker antropocens fortalere for å være økofascister, men fordi vi aldri får vite stort om hvilken politikk det antropocene samfunnssynet, verdenssynet, historiesynet og framtidssynet harmonerer med.

Lindholm viser på sin side til en ekspert som sier at det ligger et «dystert bakteppe» bak vår nåværende situasjon. Man forstår hva han mener: Konsekvensene av klimaendringene kan bli alvorlige. På den annen side: Kan vi ikke like gjerne se helt motsatt på det? Vi lever i et velstandssamfunn som knapt kan sammenlignes med noe annet i verdenshistorien. For den store andelen av verdensbefolkningen gjennom tidene har livet vært en prøvelse. Tilværelsen har vært et åk. Som Pascal Bruckner påpeker i boken L’Euphorie perpétuelle (Grasset, 2002), fikk begrepet lykke sin nåværende betydning først i nyere tid. I middelalderen, for eksempel, ville det vært nærmest absurd for folk å knytte en forventning om lykke til dette livet. Noe slikt kunne uansett ikke innfris før i livet etter døden. I våre dager har man gått så langt at mange nærmest krever lykke, her-og-nå, umiddelbart. Det er å gå for langt, åpenbart, men poenget er uansett dette: En enkel levealdersundersøkelse forteller oss at det ikke er et «dystert bakteppe» som ligger bak vår nåværende tilværelse – snarere et helt enestående fremskritt.

Jeg mener ikke med dette å si at vi ikke har problemer, ei heller at problemene våre ikke henger sammen med velstanden. Men det er ingenting sublimt, og heller ingenting dystert, over disse problemene – de er bare søppel. Jeg mener det bokstavelig: Problemene våre består av søppel, det vil si av velstandens ulike eksesser. Klimaendringene er søppelet som blir igjen etter den historiske velstandsøkningen vi har opplevd de siste par hundre årene. Og det er ikke noe sublimt ved søppel. Det er simpelthen noe du må finne ut hvordan du kan kvitte deg med, uten at det hoper seg opp og kommer tilbake og forsøpler omgivelsene dine dobbelt.

Slik jeg og andre banalister ser det, står vi overfor et praktisk-politisk problem – ikke et sublimt, geologisk eller for den saks skyld dypøkologisk problem. Derfor synes banalister som meg at det er et paradoks at gode spaltemetre brukes opp på sveipende, eksistensialistiske utlegninger om forholdet mellom mennesket og naturen, all den tid de samme spaltemeterne ikke ryddes for kritikk
av partiprogrammer og statsbudsjett. Kanskje vil enkelte innvende at det ikke trenger å være noen motsetning her. Mens noen gransker partiprogrammer, kan andre forsøke å se verden som en «science fiction-roman vi alle er sammen om å skrive» (Lindholm siterer her den amerikanske forfatteren Kim Stanley Robinson). Men slik jeg ser det, kan dette like gjerne utvikle seg til å bli en vond trade-off: Så mange kan fanges av den spennende oppgaven å skrive verden som en science fiction-roman, at ingen lenger gidder å granske partiprogrammene.

Derfor vil reformistiske, demokratiske banalister som meg selv ha slutt på hypen rundt antropocen. Den hjelper oss fint lite i den politiske hverdagen – som er den eneste hverdagen vi har. Isteden vil vi høre mer om konkrete, politiske problemer og mulige tiltak for å løse dem. For eksempel: Hvordan kan man raskest – men samtidig på en ansvarlig måte – få dobbeltspor på de sentrale toglinjene rundt Oslo, og hvordan kan man ellers øke antall avganger? Hvilke forslag har man til å begrense bilforbruket i og rundt storbyene, og hvilke av dem har noe for seg? Hvorfor finansierer ikke den norske staten flere og raskere støtteordninger for overgang til energieffektive husholdninger? Hvilke midler kan vi frigjøre for å få flere midler til slike formål? Vil høyere flyskatt virke begrensende på folks reiselyst? Vil vi begrense reiselysten? Er kjøttforbruk for evig og alltid en privatsak, eller kan man tenke seg tiltak for å få folk til å spise mindre kjøtt? Hva skal disse i så fall være? Hvordan kan man skape investeringsvilje i fornybar energi som lig- ner den man har sett for kull, olje og gass? Kan man tenke seg et system for individuelle klimakvoter? Hvorfor har ikke Norge absolutte mål for reduksjon av klimagassutslipp? Hva bør slike mål være, og hvordan kan de nås?

Jeg skal innrømme at jeg har tegnet et noe hardt skille mellom sublimister og banalister. For om sublimistene løper en risiko for å fortape seg i storhet, står banalistene i fare for å bli altfor nærsynte. Også pragmatiske realpolitikere som oss trenger visjoner. Også vi må løfte blikket innimellom, for å peile ut en kurs. Og da må tankene være større og mer langsiktige enn til neste møte i underutvalget i den midlertidige komitéen. Poenget er bare at det bør være grenser for hvor store vi lar tankene bli. Geologiske tidsepoker er altfor stort. Klimaendringer trolig likeså. Kanskje er selv «verden» en størrelse for stor for de som forsøker å utrette noe politisk.

Med andre ord må vi legge drømmer om det sublime bak oss og tråkke uti den skitne gjørma som er den banale, hverdagslige klimapolitikken. Det betyr blant annet at vi bør melde oss inn i et parti som vil noe for dette politikkområdet. Det betyr at vi må ta på oss verv, møte i utvalg, lese rapporter, lage budsjetter, forsvare tiltak. Det betyr at vi må skrive kronikker, forfatte brev til folkevalgte, lage opprop og underskriftskampanjer – og så videre.

Alt dette er naturligvis umåtelig mye kjedeligere enn å skrive science fiction-romaner om de sublime århundrene. Men så har det å rydde søppel heller aldri vært særlig spennende.

 

Kristian Bjørkdahl

Facebook

Twitter