Fredens soldat

ESSAY. Forfatteren Amos Oz var hele Israels samvittighet. I desember døde han, 79 år gammel.

Amos Oz signerer bøker.
Amos Oz, 1939–2018, israelsk forfatter, journalist, aktivist og litteraturprofessor. Hans romaner, noveller, essays og barnebøker er oversatt til 36 språk. Mottok en rekke priser, blant annet Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2001. Her signerer han bøker i São Paulo, Brasil i 2016. Foto: Fronteiras do Pensamento, CC BY-SA 2.0

Jeg ble kjent med Amos Oz i november 1976, på min første reise til Israel. Jeg besøkte ham i kibbutzen Hulda, hvor han hadde oppholdt seg siden han var 14 år gammel. (Moren hadde tatt sitt eget liv to år tidligere.)

Den første romanen hans hadde skapt stor kontrovers i hjemlandet. I boken gjorde han en detaljert analyse av livet i disse små og idealistiske grendene – kibbutzene – som strebet etter, som han sa flere år senere, «å skape gode og sunne folk, uten å nære så mye som en mistanke om at mennesker verken er gode eller sunne».

Han bodde i en beskjeden trehytte og stod opp ved soloppgang for å jobbe med hendene i jordbruket. Men han var svært fornøyd, for lederne i Hulda lot ham bruke ettermiddagene til å skrive. Han var ung, optimistisk, utrettelig og jeg tror at vi begge forstod, fra første øyeblikk, at vi ville bli gode venner. De syv eller åtte gangene jeg senere reiste til Israel, fikk vi alltid til å treffes til middag eller lunsj, slik vi også møttes i forbindelse med konferanser og litteraturkongresser rundt om i verden, hvor vi uten unntak klarte å presse inn en kaffepause sammen. Når jeg flere ganger har sagt at Israel er det eneste landet hvor jeg bestandig har følt meg som en venstreorientert person, har det vært på grunn av det Amos Oz gjorde, sa og skrev.

Alt han skrev – romaner, essays, reportasjer – hadde å gjøre med reelle og påtrengende problemer. Bekymringen for den politiske og sosiale situasjonen, som er uunngåelig for en israelsk forfatter, gikk i hans tilfelle aldri på akkord med den fremragende litterære kvaliteten. Det blir ikke minst tydelig i den mesterlige selvbiografien En fortelling om kjærlighet og mørke (2002, norsk utgave 2004)og romanen Min Michael (1968, norsk utgave 1978). Samtidig som han var en stor forfatter, kjempet han for fred mellom israelerne og palestinerne, blant annet som en av grunnleggerne av bevegelsen «Fred nå», som på åttitallet oppnådde millioner av støttespillere i Israel. Han kjente de grusomme ødeleggelsene krig fører til, ettersom han hadde deltatt i to: Seksdagerskrigen og Yom Kippur-krigen.

Han var en overbevist og erklært sionist, for han mente at israelerne hadde rett til å okkupere jordområder som de hadde en historisk tilknytning til. Sionismen hindret ham likevel ikke i å se uretten kolonistene begikk på de okkuperte territoriene. På dette grunnlaget forsvarte han helt til det siste tanken om to stater – en israelsk og en palestinsk. Og det til tross for at mange av hans gamle venner, etter den israelske regjeringens kraftige høyredreining og den sykelige veksten i ulovlige bosetninger i de okkuperte områdene, oppfattet tostatsløsningen som umulig – og heller støttet ideen om en enkel, sekulær stat delt av de to samfunnene. For Amos Oz syntes denne løsningen fullstendig urealistisk og ugjennomførbar («det der går bare i Sveits», insisterte han), en holdning som fikk ham til å distansere seg politisk fra en annen stor israelsk forfatter, A.B. Yehoshua, som han hadde vært en nær venn av.

Den siste gangen jeg så ham var for noen år siden, under en lunsj i Jerusalem. Han var ugjenkjennelig: livløs og taus. Han som pleide å være selve legemliggjøringen av livsglede og som utstrålte energi fra hver eneste pore. Det var kreften, uten tvil, som hadde begynt å sette sitt preg på organismen. Jeg antok at dette var grunnen til den dystre tonen i samtalen som fant sted, en samtale hvor Yehuda Shaul deltok, grunnlegger av kollektivet Breaking the Silence, som oppfordrer soldater til selv å informere om forbrytelsene som Israels hær står bak; Gideon Levy, en svært kjent journalist, en av de beste i sitt fag; romanforfatteren David Grossmann – som uten tvil vil bli Oz’ etterfølger som hele landets samvittighet – og Juan Crúz fra El País.

Det er ikke lett å være en sekulær og progressiv forfatter i et land som Israel, hvor det valg etter valg er de samme ekstreme folkene som havner i regjering, og hvor den samme ekstreme politikken består, begge deler takket være små partier bestående av religiøse fanatikere – Amos Oz dediserte et av de siste essayene sine til sistnevnte. Disse partienes stemmer garanterer flertall til den rådende ledelsen. I Israel har man demokrati, og det fungerer på upåklagelig vis – for israelerne (for palestinerne gjør det utvilsomt ikke det). Det finnes pressefrihet, man har ingen sensur, dommerne er uavhengige, man har et mangfoldig, fritt og svært intenst politisk liv. Men om en besøkende begir seg inn på Vestbredden, er saken en annen. De palestinske byene og landsbyene er praktisk talt omringet av ulovlige bosetninger, underlagt politiets og militærets svært strikte kontroll, og avskåret og oppstykket av en enorm mur som skiller familiene fra skoler og arbeidsplasser. Og så videre. Det er også sant at trusselen fra terrorismen er reell og krever at man tar forholdsregler. Men inntrykket man får er at Israel har strøket fredsforhandlinger fra programmet og at Sharons tese om at okkupantmakten unilateralt skal innsette freden – rett og slett har blitt alle de israelske regjeringenes politikk. Etter mitt syn er en slik påtvunget løsning enda mer urealistisk og vanvittig enn en énstatsløsning. Prosjektet vil kun la seg gjennomføre om man gjør det knøttlille Israel til et anakronisk Sør-Afrika, slik det var i apartheidtiden, omringet av fiender på alle kanter.

Når man følger livsverket til en forfatter som Amos Oz mens det blir til, slår det en at litteraturen henter næring fra bekymringene og uroen – og selvsagt også euforien og gledene – til vanlige folk, til de som leser bøkene og kjenner seg igjen i dem. Samtidig gir litteraturen dem muligheten til å distansere seg fra den verdenen de lever i og betrakte den i et videre og dypere perspektiv. Dette har stor litteratur alltid gjort: Den har gitt anledning til å forstå alt det livet består av, gitt et rikere perspektiv på de mest intime og personlige hendelser, og, selvsagt, på grupper av mennesker. Litteratur er den mest effektive metoden for å bytte ut stereotypier, fordommer og klisjeer med ideer. Dette er hva Sartre mente litteraturen burde være i et fremragende essay i samlingen Situations II (1948), før han gikk bort fra alt han hadde sagt og anbefalte de afrikanske forfatterne å slutte å skrive for først å skape en sosialistisk revolusjon og opprette land som gjør litteraturen mulig. (Hadde de fulgt disse rådene, hadde de afrikanske landene aldri fått noen litteratur.). Gideon Levy var kritisk til mange av Oz’ politiske standpunkter, men hyllet ham ved å nevne hans «sjarm, hans utrolige beskjedenhet, hans magi». Det er treffende. Forfengelighet er svært vanlig blant oss som skriver. Et av unntakene var Amos Oz. Det var sjelden han snakket om bøkene sine, og når han ikke hadde noe valg, tilla han dem mindre verdi og var brydd over at han måtte gjøre det. En gang hørte jeg ham si at han ikke forstod at bøkene han hadde skrevet var så kjent så mange steder og blant så mange forskjellige lesere. Vi vil alle merke savnet etter ham. Og fremfor alt vil Israel kjenne tomrommet: Få israelere har gjort så mye for sitt land som Amos Oz.

Oversatt fra spansk av Even Sandvik Underlid
Publisert første gang i El País 6. januar 2019

Mario Vargas Llosa

Mario Vargas Llosa

Mario Vargas Llosa (f. 1936) er Perus mest kjente forfatter og mottaker av Nobelprisen i litteratur 2010.

Facebook

Twitter