LEDER. Etterkrigstiden var historien om USAs kulturelle dominans. I dag er hegemonen i ferd med å trekke seg tilbake.
[dropcap]J[/dropcap]ohannes V. Jensen (1873–1950) sluttet aldri å nære store forhåpninger til det moderne fremskrittets velsignelser. Seks ganger reiste han til det forjettede land, USA. Derfra skrev han hjem om sanseeksplosjonen forårsaket av den nye teknologien i industrialismens kraftsentrum:
Når New York vaagner om Morgenen – meget tidligt – kundgør det sig ved en vældig Symfoni i Havnen og paa de to Floder, der indrammer Manhatten, en sand Dommedagskoncert fra alle de tusind Færger og Bugserbaade og Dampere, der begynder Dagens Trafik. Det er ligesom en milestor Resonansbund paa Hudson og East River mellem de højtliggende Kæmpebyer Manhatten, Hoboken og Brooklyn; Lyden fra Dampfløjterne runger som en mægtig Friluftsmusik, den bedste i Verden. (Den ny Verden, 1907)
Forfatteren fra Himmerland, som før århundreskiftet var påvirket av tysk og fransk fin de siècle-litteratur, hadde utviklet en whitmansk sans for menneskelig handlekraft og historieskapende evne. Tiden han skrev i var preget av nervøsitet og livslede, men håpet og troen falt hos Jensen selv mer og mer ut til Amerikas fordel.
Den senere Nobelprismottakeren i litteratur (1944) mente at amerikanerne fremviste en unik vilje til å skape en ny verden. I Den gotiske Renaissance (1901), en samling reisereportasjer, hevdet han at danskene måtte våkne: Det var på tide at de innså deres historiske oppgave og satte et egentlig avtrykk på verdenskartet. Han hevdet at nordboerne – skandinaver, tyskere og angelsaksere – hadde en annen mentalitet enn sydlendingene, og at fremtiden tilhørte dem, fordi de hadde mot til å legge verden for sine føtter – i allianse med amerikanerne. I essaysamlingen Den ny Verden plederte han for at ingenting er større enn å bli amerikansk statsborger.
Mye vann har rent gjennom New Yorks havn etter at Jensen formulerte sine drømmer. Men det transatlantiske menneske – NATO-mennesket – ble en realitet, og har nå i årtier sett ut til å gå seirende ut av fortellingen om moderniteten. I løpet av forrige århundre oppnådde Washington global militær dominans. Marshall-hjelpen åpnet de europeiske markedene for amerikansk handel. New York ble kunstnernes Klondyke. Den massekulturelle makten havnet i California, først hos Hollywoods drømmemaskineri og deretter i Silicon Valley.
Enten vi snakker om science fiction eller konseptkunst, Marvel-universet eller Jackson Pollock, Hollywood eller hippie-bevegelsen, har det 20. århundrets enestående kreativitet hatt et umiskjennelig amerikansk preg. I Europa er den amerikanske kulturen så integrert at den lenge har føltes som vår egen.
Ved begynnelsen av 1900-tallet, lenge før Murens fall, var amerikaniseringens triumf ennå ikke total. Knut Hamsun var mindre begeistret enn sin danske kollega, da han 30 år gammel skrev sin første bok, Fra det moderne Amerikas Aandsliv (1889). I 1908 lot han publisere et åpent brev til Jensen i tidsskriftet Tilskueren, der han, til tross for sin beundring for forfatteren, ga klart uttrykk for at han ikke kunne følge ham i hans «litterære Yahooer».
Antiamerikanismen oppsto parallelt med amerikaniseringen, og ble en viktig del av det europeiske selvbildet, ofte som en kulturkritisk refleks mot det amerikanske «verdensherredømmet» – noen ganger konservativ, andre ganger progressiv. Likevel har den aldri klart å demme opp for innflytelsen fra over there. 1968-opprøret var en reaksjon på USAs geopolitisk begrunnede krigføring i Vietnam, men stadfestet samtidig geopolitikkens analyse: Supermakten dominerer sinnene, den eksporterer til og med sine egne motkulturer.
I dag rynker kun ganske få nordboere på nesen over omfanget og utbredelsen av amerikansk kultur i Skandinavia. Om man åpner døren til bokhandelen eller slår opp i avisenes bokmagasiner, er amerikansk litteratur overrepresentert. Det forholder seg neppe veldig annerledes andre steder: De siste årene har vi i real time kunnet følge hvordan den amerikanske mottakelsen av Karl Ove Knausgård har åpnet dørene til resten av verden. Selv den minst kommersielle av de litterære sjangrene, poesien, er påfallende amerikanisert. De seneste 20 årene har Skandinavias mest innflytelsesrike poetiske institusjoner – OEI og Forfatterskolen – hatt perioder der store deler av aktiviteten har dreid seg om å introdusere og gjendikte amerikansk poesi. I Norge har begge de to største litteraturtidsskriftene de to siste tiårene utgitt temanumre om poetisk praksis i USA (Vagant i 1998, Vinduet i 2004), mens Det Norske Samlaget i år fulgte opp med en antologi i bokform (Ny amerikansk poesi). Ingen andre lands litteraturer er tilsvarende grundig oversatt og omtalt.
Men noe er i ferd med å skje. Kina er blitt en mektig aktør på den globale arenaen, både militært, økonomisk og politisk, om enn ennå ikke kulturelt. Etableringen av den nye silkeveien er langsomt i gang med å danne en ny geopolitisk akse. Den amerikanske presidentens America First og USAs serieutmelding av internasjonale avtaler tyder på at hegemonen er i ferd med å trekke seg tilbake. Trumps fremferd har fått Irak-krigens Georg W. Bush jr. til å fremstå som en gentleman, og later til endegyldig å ha brutt forestillingen om at den amerikanske måten å gjøre tingene på, også er slik vi bør gjøre det. Erkjennelsen av at the American way of life, med sitt grenseløse forbruk, som gjennom hele forrige århundre ble opprettholdt av billig energi og massivt mytologisert, er umulig å opprettholde og destruktiv å utbre, siver gradvis inn.
Ennå er det vanskelig å spå om de kulturelle følgene av den endrede geopolitiske situasjonen. Men i løpet av året har parlamentet i Den europeiske union (EU) fremvist overraskende handlekraft mot de nye formene for amerikanisering. I dag lever vi online, og oppmerksomheten vår er i tech-firmaenes hender. I mai trådte GDPR-reguleringene i kraft, og i oktober stemte EU-parlamentet for en lov som skal sikre at 30 % av strømmeinnholdet fra tjenester som Netflix må være produsert i Europa. Og parlamentet har lenge kjempet for at IT-giganter som Google og Facebook skal betale skatt i Europa. På samme måte som EU-parlamentet griper inn i internettets tiltakende monopolisering, kan de komme til å sette makt bak ord også på kulturens område, i form av både reguleringer og subsidier. Og hva vil skje når Storbritannia snart trer ut av EU? Da har unionen ikke et eneste engelsktalende medlemsland – kanskje kommer det engelske språket til å miste noe av sin dominans i Europa. Neppe med det første, men om 50-60 år?
Om USA mister sin tiltrekningskraft som mulighetenes land, må vi finne håp i en annen fremtid. Og hvorfor ikke en europeisk, hvor kontinentets historie, naturforhold, litteratur og idéstrømninger omfattes av like sterk interesse som alt amerikansk blir i dag?
God lesning!
