Alpine gjenkomster

Når det omsider blir helt stille står kun det nakne landskapet igjen i Olivier Assayas’ Sils Maria.

En sky sleper seg opp gjennom Bergelldalen, over Malojapasset og inn langs Silsersee i Oberengadin i Sveits. Den merkverdige meteorologiske forestillingen – kjent som Malojaslangen, formet av damp fra de nord-italienske innsjøene – er vanligvis et varsel om uvær. Idet skyen siver innover platået på 1800 meters høyde mot slutten av den franske filmskaperen Olivier Assayas’ film Sils Maria (2014, norsk premiere 20.02.2015), fremstår den ikke som et forvarsel, men som et tegn på at en årelang fortrengning kanskje er forbi.

«Ikke alle nedstigninger begynner dystert,» skriver Ernst Bloch innledningsvis i sin korte reiseberetning fra området, «Maloja-Chiavenna-Drift» (1934). Sitatet kunne ha stått som en epigraf for Assayas’ film. Her er det ikke ensomheten der oppe i fjellene, men tosomheten, et vakuum som skapes for å beholde en annen, som studeres og må utholdes.

Skuespillerinnen Maria Enders (Juliette Binoche) og hennes unge personlige assistent Valentine (Kirsten Stewart) vandrer langs vestryggen over Fextal. 20 år etter gjennombruddet som den unge og vitale Sigrid i et stykke av dramatikeren Wilhelm Melchior, har Maria Enders motvillig takket ja til å spille i en nyoppsetning som Sigrids motspiller, den eldre og langt mer sårbare Helena. De intense forberedelsene til oppsetningen er i ferd med å rykke både Maria og Val ut av balanse, og etter hvert som de to arbeider seg gjennom dialogen mellom Sigrid og Helena kompliseres også forholdet dem imellom. Maria frykter rollen, og ikke minst den skandaleomsuste Hollywood-stjernen Jo–Ann (Chloe Grace Moretz) som skal spille Sigrid. Val opplever seg selv som stadig mer uvesentlig i rollen som Marias assistent. Livet på 1800 meter ved den nordøstlige siden av Silsersee begynner å etterligne kondensasjonsnivået til værfenomenet i stykkets tittel, Malojaslangen.

Allerede i filmens første sekvens, om bord på et tog gjennom Alpene, blir det tydelig at Maria Enders står ved et veiskille. Skuespillerkarrieren har skredet ufortrødent fremover siden gjennombruddet som 18-åring, men ikke uten omkostninger. Hun befinner seg i en opprivende skilsmisse, og er på vei til Zürich for å motta en pris på vegne av den aldrende Wilhelm Melchior, som hun har beholdt et nært vennskap til siden han gav henne rollen som Sigrid. For Maria utgjør han en forbindelse til de høyverdige delene av skuespilleryrket, mens karrieren har brakt henne et kjendisliv med paparazzier, photoshoots og et variabelt kunstnerisk driv.

Fra Sils Maria. Foto: Fidalgo.
Stillbilder fra Sils Maria. Norsk distribusjon: Fidalgo.

Idet toget nærmer seg Zürich kommer nyheten om at Melchior er funnet død på et høydedrag langs sin faste vandrerute. Han skal ha vært syk i lengre tid og døde for egen hånd, får Maria senere vite. Det er i et andaktsfylt øyeblikk, preget av slumrende sorg og halvkvalt stolthet etter prisoverrekkelsen i Zürich at Maria oppsøkes av den unge regissøren, Klaus, som ønsker å sette opp Malojaslangen på ny, men denne gangen med Maria i rollen som Helena, den aldrende og tragiske skikkelsen i parforholdet. Melchior skal ha arbeidet med en oppfølger som portretterte Sigrid 20 år etter det fatale møtet med den eldre Helena. «Sigrid og Helena er en og samme person,» hevder Klaus, og fortsetter: «Fordi du var Sigrid, kan bare du spille Helena.»

Etter lang tids nøling, takker Maria ja til rollen fordi hun visstnok «trenger pengene». Sammen med Val trekker hun snart opp til Oberengadin, der de skal bo i Wilhelm Melchiors gamle bolig rett utenfor Sils Maria. Ved ankomst viser enken etter Melchior, Rosa, en av hans filmfavoritter, Arnold Fancks korte fjellfilm Das Wolkenphänomen vom Maloja fra 1924. Idet skyen kommer til syne på tv-skjermen og gradvis innhyller det samme landskapet som de nå befinner seg i, bemerker Maria at det er som om den materialiserer «the passing of time».

Utsikt mot Maloja. (Foto: Fidalgo)

En film kalt Sils Maria, etter stedet der en stor del av handlingen utspiller seg, skaper en viss forventning: Malojaslangen er bare én av grunnene til å oppsøke området rundt Silsersee. Takket være Friedrich Nietzsche og hans selvmytologi er Sils Maria knyttet til et av den vesterlandske tenkningens mest besynderlige templer. Det var i et værelse i overetasjen hos kjøpmannen Giàn Durisch at Nietzsche i sommersesongene mellom 1881 og 1888 innså den filosofiske betydningen av tilbaketrekningen. I Sils Maria kunne han stige opp til ensomheten, for så å komme ned igjen, slik han i vinterhalvåret steg ned til menneskene og den franske rivieraen på grunn av tiltagende helseproblemer.

Allerede den første sommeren, i skogholtet nede ved Surlej langs Silvaplanersee, en liten spasertur fra Sils Maria i retning St. Moritz, møtte Nietzsche sin «tankenes tanke» om «den evige gjenkomst», som skulle bli værende hos ham i årene som fulgte. Hastig og i øyeblikkets voldsomhet fanget Nietzsche, stadig ifølge seg selv, denne omveltende tanken i skrift med signaturen «6 000 fot hinsides menneskeheten og tiden».

Ikke bare verdenshistorien, men også livene våre beveger seg syklisk, sier Nietzsche. I Den muntre vitenskapen, som han arbeidet med denne sommeren 1881, lar han i fjerde bok og i paragrafen «Den største byrden» sin demon komme til orde:

Dette livet slik du nå lever det og har levd det, vil du måtte leve en gang til og utallige ganger; det vil ikke være noe nytt i det, men enhver smerte og glede i livet vil komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge – til og med denne edderkoppen og denne månen som skinner mellom trærne, selve dette øyeblikket og meg selv. Eksistensens evige timeglass snus igjen og igjen, og med deg i det, som et støvkorn!

Vi kommer stadig tilbake til begynnelsen, uforandret og uforanderlige. Denne «tankenes tanke», som Nietzsche kalte den, forfølger mennesket inn i sin aller ensomste ensomhet og er både skremmende og paralyserende. Er vi villige, spurte han, til å si et så lidenskapelig «Ja!» til hvert enkelt øyeblikk i vår eksistens at vi tilfreds kunne ta alle de samme valgene igjen, selv om vi måtte gjenta dem for evig? For å klare dette holder det ikke å finne fred i denne erkjennelsen, må vi «omfavne skjebnen». Å ikke ville noe annerledes er «den største byrden», men også den største seieren, sier han.

Fra Sils Maria. Foto: Fidalgo.

Ulikt Andrei Tarkovskijs aller siste film, Offret (1986), der flere utlegninger av «den evige gjenkomst» rammer inn store deler av filmens handlingsforløp, kommer det nietzscheanske motivet til syne som del av en langt mer uforpliktende idéstabling hos Assayas. Marias korte, symbolske utlegning av Malojaslangen – som en materialisering av «the passing of time» – virker kanskje ektefølt, men er samtidig merkelig hul. Alt tyder på at hun selv ikke merker byrden hun bærer. På sitt verste er Marias kunstnertilværelse et navlebeskuende og virkelighetsfjernt liv, som kun dreier seg omkring en viss type berømmelse og en viss type kreativitet. Ikke bare er tilretteleggingen av livet hennes total, men også tilbaketrekningen peker mot en elitær positur som sjelden biter andre veier enn nedover. Samtidig innebærer den uomgjengelige aldringen et statusfall, slik Maria selv ser det – uten at hun av den grunn innhentes av melankoli.

I forsøket på å forbli vital både kunstnerisk og profesjonelt, er hun utrettelig. Villig lar hun seg blende av den kjendisdyrkende hyperverdenen som hun i samtaler med Val vemmes over. Da de to, etter å ha sett Jo–Anns siste science fiction-film på kinoen i St. Moritz, blir sittende og drikke øl på et casino, kommer de mest overflatiske generasjonsmarkørene for alvor til syne. Til Marias store fornøyelse legger Val ivrig ut om ærligheten og den dramatiske dybden i det de nettopp har sett, hvorpå Maria latterliggjør de «tegneseriepsykologiske innsiktene».

Fra Sils Maria. Foto: Fidalgo.

Gjenopplivingen av Malojaslangen har virvlet opp undertrykte følelser i Maria. Det som ved filmens begynnelse fremstod som en rent profesjonell relasjon, slik Val holder styr på praktikaliteter i Marias liv, så vel som hennes renommé, viser seg snart å være et forhold preget av ømhet, som riktignok aldri kommer til uttrykk annet enn i vennskapelighet og vage antydninger. I likhet med Sigrid i Malojaslangen står Val for klarsyntheten og ærligheten – en motstand mot snobberiet i et ellers selvbekreftende univers. Problemet er at Maria, som til stadighet møter sitt yngre selv og kjemper med sin egen misunnelse på Vals ungdom, ikke kan bevege seg ned på Vals nivå. Snart omtaler Maria Helena-skikkelsen som «latterlig» – en dom som forsterkes etter at Val har fått sympati med stykkets fortvilte karakter. Det er som om Maria insisterer på den enkle innsikten i Melchiors drama: At Helena først og fremst er en tilårskommen kvinne som i møtet med Sigrid plutselig blir klar over alle sine svakheter.

I likhet med Helena drives Maria av frykten for å bli så passé at hun forsvinner opp i skylagene uten at noen i det hele tatt merker at hun blir borte. Ambisjoner og angst løper i hverandre i motstanden mot det uomgjengelige. «I wanna stay Sigrid,» sier hun til Val i sitt mest patetiske øyeblikk. Like etterpå, på vei for å møte en motefotograf, fanges Val i tåkehavet rundt Silsersee i en i overkant symbolladet scene.

Fra Sils Maria. Foto: Fidalgo.

Dramaet som utspiller seg mellom Helena og Sigrid forplanter seg i dialogen mellom Maria og Val – et grep som stadig forrykker forventningen til handlingsforløpet. Hvem er hvem i ordstrømmen som siver ut fra de to parallelle fortellingene? Likevel er det som om alt som hender i Sils Maria er del av et alternativt forløp; et gjenskinn av en dramatisert virkelighet. Og kanskje er det nettopp meningen?

Til tonene fra Pachelbels kanon siver til slutt Malojaslangen inn over Silsersee foran øynene på Maria og Val. Synet av den meteorologiske forestillingen er oppslukende, og plutselig er en av dem sporløst forsvunnet. I filmens epilog fortsetter Maria som om ingenting var hendt der oppe langs Zarathustras gressganger. Det eneste som ikke innhentes av seg selv er det enestående landskapet.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.