Allmenningen

KOMMENTAR. Hvilke aktører, institusjoner, teknologier og hegemoniske tenkemåter åpner eller lukker for en fri debatt?

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet er et verk med imponerende ambisjoner: 658 sider om utviklingen av den offentlige sfæren i Norge, fra 1100-tallet til vår digitale samtid.

Boka er skrevet av en gruppe medieforskere med tyngdepunkt ved Universitetet i Bergen, og Jostein Gripsrud som hovedredaktør og primus motor. Det behandler et enormt materiale, ordnet i kapitler som signaliserer tematisk periodisering, en hedersbetegnelse blant historikere: Før 1814: Styrte og kritiske offentligheter. 1840–1890: Det norske slagsmålsparadis. 1945–1960: Ettpartistatens mange stemmer. 1980–2000: Liberalisering og differensiering. 2000–2017: Digitale tider. Kort sagt en historie om demokratiseringen av Norge, med vilkårene for offentlig samtale som utgangspunkt.

Temaet er viktig, både idéhistorisk og politisk. Det berører sentrale elementer i journalistikken, som er mitt fag. Derfor åpner jeg den tilsendte pdf-en med forventning.

Til min store overraskelse blir jeg urolig mens jeg leser. Notatboblene yngler i margen. Det gir en underlig følelse når jeg ruller tilbake i teksten, for å finne mønsteret i kommentarene: De er negative reaksjoner på mine egne politiske meninger.

Har du et problem, har du et funn. Det første funnet er at Allmenningen er en sterkt normativ tekst. Det andre funnet er at bokas normer hører hjemme i et meningsfellesskap jeg selv tilhører, og dette funnet framstår som dypt problematisk.

Forfatterne hviler tungt på en deliberativ demokratimodell. Det er en normativ oppfatning av demokrati, som regner åpen debatt, tilgjengelig for alle, som folkestyrets fundament. Et hyggelig standpunkt, som både er liberalt og tolerant, dyrker kunnskap og rasjonell argumentasjon. Men er det et godt utgangspunkt for en historisk analyse? Selv i lille Norge har debattklimaet sjelden vært påfallende liberalt, inkluderende eller rasjonelt. Skal man forstå det som skjer og har skjedd i en verden full av konflikter, bør man neppe ta utgangspunkt i et ønsket utfall av de prosessene man beskriver.

Den deliberative demokratimodellen henger tett sammen med Jürgen Habermas’ offentlighetsteori, som er forfatternes teoretiske utgangspunkt. De bruker den lett moderniserte varianten som filosofen skisserte rundt 1990. Habermas ble sterkt kritisert for sin opprinnelige teori, lansert i Borgerlig offentlighet i 1962, ikke minst fordi han overså kvinnene, som var henvist til privatsfæren, og fordi han beskrev de mediene og organisasjonene som førte de brede lag inn i demokratiet på 1800-tallet, som selve årsaken til den borgerlige offentlighetens forfall. To ikke uvesentlig paradokser for en demokratiteoretiker. Habermas reviderte sine standpunkter, noe som ikke minst kom til uttrykk i det rettsfilosofiske verket Faktisität und Geltung (Det faktiske og det gyldige) fra 1992. Denne prosessen er forbilledlig framstilt i Gripsruds innledningskapittel.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Leseren blir altså utstyrt med en solid habermasiansk nistepakke, før hun sendes ut i striden om det frie ord. Der blir hun vitne til kampen mellom liberale og konservative krefter, og legger trøstig i vei for å finne skjebnen til de bedre argumenter. Akkurat det perspektivet fører til noen drøye anakronismer når beretningen sneier innom tidlig middelalder i annet kapittel, for rådslag på ting og strid mellom stender i seinmiddelalderen blir beskrevet med termer hentet fra den borgerlige offentligheten. Men skitt la gå: Begrepsapparatet er skreddersydd for å tolke den store strid om reell demokratisering, som setter inn med moderniseringen av Norge etter 1814. Detaljrikdommen øker jo nærmere vi kommer vår egen tid. Vi ledes gjennom 1800-tallets krangler, mellomkrigstidas leiroffentligheter, varm og kald krig, opprørsår på 1960- og 70-tallet og jappetid på 1980-tallet, til det hele rundes av med ytringsfrihetens tvetydige tilstand i vår digitale epoke: Full frihet under total overvåkning. Den underliggende fabelen skaper framdrift over et stort tidsspenn. Men fortellingen rammes av alle eventyrs felles svakhet: Vi får ikke vite hvordan trollene tenker.

Hvorfor mener framskrittets fiender det de mener? Ser man historien fra de liberales side, kan det virke som om de ikke eier tanker i hodet i det hele tatt. Men både demokratiets, stemmerettens og kvinnesakens motstandere handlet ut fra grunner de mente var tvingende. De fikk til og med solid oppslutning. I Allmenningen blir argumentene til de som ønsket å gjøre allmenningen så liten som mulig, stort sett gjengitt så summarisk at de framstår som en gåte for leseren.

Den største unnlatelsessynden finner vi i behandlingen av den kristne konservatismen. Kristne organisasjoner har skapt en av våre sterkeste offentlige arenaer. Et søk på ordene misjon og mission på de mer enn seks hundre sidene gir fem treff på misjonsbevegelsen, og to treff på fødselspermisjon. Hans Nielsen Hauge får selvfølgelig et avsnitt, men deretter dukker haugianerne bare opp i korte glimt. Det kristelige For Fattig og Riig var en gang landets største avis, men ender som sidebemerkning i avsnittet om Marcus Thrane. Ole Hallesbys helvetespreken i NRK i 1953 er med til skrekk og advarsel, men vi får ingen mulighet til å forstå denne konservative giganten.

De politisk konservative får bredere omtale. I avsnittet om perioden fram til 1840 skriver Anders Johansen om dommen over Marcus Thrane:

Thranittenes forbrytelse besto i at de hadde mobilisert småkårsfolk og politisk umyndige. De hadde samlet den store, uvitende folkehop, og satt den i bevegelse ved hjelp av uansvarlige ord; det var farlig ferd, og kunne ikke fortsette. Det var selve prosjektet med å la arbeidsfolk komme til orde som var så forkastelig at det med en eller annen begrunnelse, holdbar eller ikke, måtte stemples som kriminelt.

Her får vi en presis tolkning av en konservativ grunnrefleks. Den ble formulert uten forbehold i denne perioden, antakelig fordi demokratiet ennå ikke var anerkjent som politisk premiss. Samtidig uttrykker tolkningen en posisjon hos forfatteren. Dette er fienden.

I 1800-tallets annen halvdel ble demokratiet etablert som uomgjengelig. Da blir frontene mer uklare, både i empirien og i teksten. Aftenpostens konvensjonelle konservatisme er en gjenganger, ikke minst fordi avisen er digitalisert og en lett tilgjengelig kilde. Konvensjonalismen blir dårlig forklart. En konservativ tenker som filosofen M. J. Monrad står som en skygge i teksten. Fedrelandslagets konservative nasjonalisme blir greit presentert, men den videre betydningen til denne motsetningsfylte strømningen blir ikke fulgt opp. Tidsskriftet Minerva og Lars Roar Langslet blir omtalt gjentatte ganger, men man får mistanke om at det har skjedd fordi dette akademiske miljøet likner veldig på forfatterne.

Arbeiderpartiets høyrefløy blir uhyre vanskelig å forstå, for den blir konsekvent skildret fra venstreopposisjonens synsvinkel. I vår egen, digitale epoke har de økonomiske makthaverne tatt plassen som debattens portvakter. Mediehistorien viser at ønsket om å tjene penger på annonser alltid har vært et sentralt motiv for pressen, men i dette verket blir annonseinntektene først interessante når de forsvinner i siste kapittel.

De kreftene som er etterlyst her, har antakelig formet det norske samfunnet i langt større grad enn de kunnskapsrike medlemmene av den liberale middelklassen, som både har skrevet og kanskje vil lese Allmenningen.

Framstillingen av aktører og hendelser i verket er altså preget av en systematisk skjevhet. Det skyldes neppe et ønske om politisk manipulasjon. Årsaken ligger i teorien.

Første setning i Borgerlig offentlighet forteller at Habermas analyserte en idealtype. Han skrev ikke historie, men drev filosofisk begrepsutvikling for å bestemme egenskapene til en borgerlig debattkultur som oppsto på 1700-tallet. En idealtype er en bevisst rendyrket konstruksjon som ikke eksisterer i den urene virkeligheten. I sosiologiske analyser brukes den til å styrke systematikken, når man beskriver i hvilken grad virkeligheten avviker fra idealtypen.

Ordet offentlighet er også en abstraksjon. Det henger sammen med verbet å åpne (öffnen), som deler rot med adjektivet åpen (offen), som blir til offentlig, som igjen blir abstrahert til substantivet offentlighet – den egenskapen som gjør det åpne åpent. Slike abstrakte substantiveringer flytter oppmerksomheten fra å studere en komplisert strøm av handlinger, til å betrakte et konstruert bilde av stillstand. Forskyvningen er sterkt kritisert av sosiologer som Norbert Elias og Andrew Abbott, den siste i verket Processual Sociology (2016).

Det er fristende å tillegge abstrakte substantiver substans. Det ser ut til å ha skjedd i arbeidet med Allmenningen. Boka er skrevet som om offentligheten er en usynlig, men likevel virkelig formasjon som flyter gjennom historien. En moderne slektning av Rousseaus «allmennviljen». En slik abstraksjon kan brukes til å studere med, men kan neppe studeres som historisk fenomen.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Er vi litt greiere mot forfatterne kan vi tolke Allmenningens prosjekt som et studium av det som kalles «public sphere» på engelsk, en åpen diskusjonsarena. En sfære kan være virkelig, som atmosfæren, men den er en samling av likt og ulikt. Den blir mer håndterlig om vi analyserer den ut fra enkeltfaktorer, som for eksempel teknologi, jus, økonomi, institusjoner og diskusjonskultur. Alt dette dukker opp i teksten, men blir ikke systematisk behandlet. Det er ytterst merkelig. I norsk medieforskning er det solid tradisjon for å gjøre det nettopp slik. Det gjorde Svennik Høyer, fagets grand old man.

Offentligheten, selve objektet Allmenningen undersøker, vakler mellom å være en teoretisk idealtype og en konkret arena. Det ser ut som om normene brukes som støtte for å gjøre vaklingen mindre.

Det normative blir støpt inn i bokas fundament i første kapittel. På side 36 skriver Gripsrud:

Forholdet mellom åpne samtaler på den ene siden og bevisste forsøk på organisert påvirkning fra mektige aktører og interesser på den andre, er et helt sentralt spenningsforhold i moderne offentligheter, og teoretiske demokratimodeller kan skilles fra hverandre ut fra hva de framhever som viktigst.

Deretter presenterer han to typer demokratimodeller: Først en økonomisk modell, representert ved økonomen Joseph Schumpeter, som hadde liten tro på folkestyret. Han beskrev demokratiet som en konkurranse mellom eliter på et politisk marked. Deretter presenteres en torgmodell, hvor åpen og fri diskusjon er viktigst. Her er Habermas vår tids sentrale tenker.

Så langt er alt vel og bra. Men i samme øyeblikk som motpolene er presentert, forsvinner Schumpeter ut av teksten. Habermas’ deliberative demokratimodell står alene igjen.

Med dette grepet tar teorien spranget fra det beskrivende og analytiske til det normative. Som analytiske redskaper utfyller Schumpeters og Habermas’ modeller hverandre. Har vi med begge to, etablerer vi en akse som gjør det mulig å beskrive tvetydige fenomener på en presis måte. Siden vi har beveget oss inn i demokratimodellenes verden, kan vi også foreslå deltakerdemokrati som en tredje pol. Da etablerer vi et analytisk felt, som gir rom til å plassere komplekse situasjoner og hendelser i forhold til hverandre.

Muligheten til å lage et analytisk apparat med flere dimensjoner har forfatterne latt gå fra seg. De hviler i stedet tungt på én idealtype og én demokratimodell. Begge to er sterkt positivt ladet. Da blir konsekvensen at den virkelige verdens avvik fra idealtypen framstår som en mangel. Resultatet blir at teksten står og dirrer i et spenningsfelt mellom en normativ impuls fra teorien, og en empirisk impuls fra dramatikken i begivenhetene selv.

Begivenhetene selv er mangfoldige nok, og lar seg dårlig innordne i normative geledd. Forfatterne av Allmenningen har hatt en forkjærlighet for konfliktfylte debatter, som bringer med seg liv, røre og sosiale spenninger. De har på sett og vis forsøkt å gi et referat av den norske dagsorden gjennom flere hundre år, og det gjør boka til et overflødighetshorn av interessante episoder, som har funnet sted i spenningsfeltet mellom kulturhistorie og politikk. Spørsmålene som holder flommen av diskusjoner samlet er hvilke aktører, institusjoner, teknologier eller hegemoniske tenkemåter som åpner og lukker for en fri debatt. Spør man slik er det vanskelig å få entydige svar, og det blir ikke lettere av at forfatterne har lagt forholdsvis liten vekt på strukturelle faktorer. Det er vanskelig å si om dette er et problem. En mulig lesemåte er å sette seg ved tekstens bredd, og filosofere over konfliktene som strømmer forbi. Allmenningen er et verk som med fordel kan leses på tvers, med tilleggslitteratur for hånden.

Hva gjør så den urolige journalistlæreren? Han leser ivrig videre, for å stjele gode eksempler til neste års undervisning. Men jeg protesterer mens jeg stjeler. Teksten har tvunget fram en kritisk holdning til Habermas’ offentlighetsteori. Den har utløst refleksjon over forholdet mellom analytisk metode og sosiale teoriers normative tendens. Hadde jeg vært min egen student, ville jeg kalt det en vellykket læringsprosess. Tvetydighet, altså. Også her.

Kritikk er en form for anerkjennelse, men den er fortsatt kritikk. Allmenningen er et verk som roper etter å bli motsagt. Der kan debatten begynne.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Magne Lindholm

Magne Lindholm, født 1951, er førsteamanuensis på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, der han har hovedansvaret for undervisningen i presseetikk, medieteori og samfunnsfaglig undervisning.

Facebook

Twitter