Pesten

[dropcap]D[/dropcap]e merkelige hendelsene som denne rapporten tar for seg, fant sted i 194. i Oran. Den alminnelige oppfatningen var at de ikke passet inn, de var noe litt utenom det vanlige. For førsteinntrykket av Oran er nemlig at dette er en helt vanlig by og hverken mer eller mindre enn et fransk prefektur ved den algeriske kysten.

Byen selv er stygg, det er bare å innrømme. Den ser fredelig ut, og det tar litt tid å oppdage hva det er som skiller den fra de fleste handelsbyer rundt i verden. Hvordan kan man for eksempel få noen til å se for seg en by uten duer, uten trær og uten hager, der man ikke hører vingeslag eller løv som rasler, et helt nøytralt sted, rett og slett? Der vekslingen mellom årstidene bare er noe man ser på himmelen. Våren varsles av den friske luften og av blomsterkurvene som gateselgerne tar med inn fra forstedene; det er en vår som er til salgs på torget. Om sommeren brenner sola mot de altfor tørre husene og dekker veggene med grå aske så folk må leve i halvmørke bak lukkede skodder. Om høsten, derimot, er det søle overalt. Godværsdager kommer bare om vinteren.

En grei måte å bli kjent med en by på er å finne ut hvordan folk arbeider, hvordan de elsker og hvordan de dør. 

I vår lille by foregår alt dette, kanskje på grunn av klimaet, på én gang og på samme hektiske og åndsfraværende vis. Det vil si at her kjeder folk seg, og de gjør sitt beste for å tilpasse seg. Våre medborgere arbeider mye, hele tiden for å tjene penger. De er først og fremst opptatt av handel og av å få gevinst, som de sier. Selvfølgelig har de også sansen for enkle gleder, de liker kvinner, å gå på kino og å bade i sjøen. Men de er fornuftige nok til å begrense disse atspredelsene til lørdag kveld og søndag, resten av ukedagene forsøker de å tjene mest mulig penger. Om kvelden, når de forlater kontoret, samles de til faste tider på kafeene, de spaserer på den samme bulevarden eller setter seg på balkongen. De unges begjær er kraftig og kortvarig, de eldres utskeielser begrenser seg til boccia-foreningen, veldedighetsarrangementer og klubber der det blir satset høye summer i kortspill.

Nå vil sikkert noen si at dette ikke er særlig spesielt for vår by og at i bunn og grunn er alle dagens mennesker slik. Antakelig er ingenting mer naturlig i dag enn å se folk jobbe fra morgen til kveld for deretter velge å kaste bort tiden de har igjen til å leve på tap i kortspill, kafébesøk og småprat. Men det fins byer og land der menneskene fra tid til annen har en anelse om noe annet. Som regel forandrer det ikke livet deres. Men anelsen har vært der og det er alltids noe. Oran, derimot, er tilsynelatende en by uten anelser, det vil si en tvers gjennom moderne by. Derfor er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvordan man elsker her hos oss. Enten kaster menn og kvinner seg kjapt over hverandre i det man kaller kjærlighetsakten, eller så går de inn i et vanemessig parforhold. Det fins sjelden noe midt mellom. Det er heller ikke så spesielt. I Oran som andre steder er folk pent nødt til å elske uten å være klar over det, av mangel på tid og dømmekraft.

Det som er mer spesielt med byen vår, er at det kan være så vanskelig å dø her. Vanskelig er forresten ikke noe godt ord, det ville være bedre å si ubehagelig. Det er aldri behagelig å være syk, men det fins byer og land der du blir støttet i sykdommen, der du, på en eller annen måte, kan forsone deg med den. En som er syk trenger omsorg, noe å støtte seg til, det er helt naturlig. Men i Oran krever det harde klimaet, vektleggingen av lønnsomhet, de stusselige omgivelsene, det raske kveldsmørket og standarden på fornøyelsene, at man er sunn og frisk. En som er syk, er alene her. Tenk da på en som skal dø, som er fanget bak hundrevis av murvegger som freser av varme mens resten av byen er i telefon eller på kafé og snakker om transaksjoner, konnossementer og rabatt. Så ubehagelig kan altså døden være, uansett hvor moderne den er, når den inntreffer på et goldt sted.

Denne skissen kan kanskje gi et slags inntrykk av byen vår. Men det er ingen grunn til å overdrive. Det som skulle understrekes var det banale inntrykket byen og livet her gir. Så snart man har vent seg til det, er det ikke vanskelig å få dagene til å gå. Siden byen vår nettopp fremmer vaner, kan man si at alt virker til det beste. Derfor er ikke livet særlig lidenskapelig her. Til gjengjeld slipper vi uorden. Befolkningen vår er åpen, sympatisk og aktiv og har bestandig, og med god grunn, blitt godt likt av tilreisende. Denne byen som mangler pittoreske trekk, vegetasjon og sjel, har en avslappende virkning, her sovner man rett og slett. Men det må tilføyes at den har klort seg fast i et helt spesielt landskap, på en naken slette, omgitt av lysende åser, over en harmonisk havbukt. Det er bare synd at den er bygd med ryggen til denne bukten så det er umulig å se havet, man må alltid gjøre en innsats for å få øye på det.

Ut fra dette er det ikke vanskelig å skjønne at ingenting tilsa at våre medborgere var forberedt på hendelsene som inntraff våren dette året, og som, det forsto vi etter hvert, ble de første varslene om en rekke alvorlige begivenheter som vi her har tatt mål av oss til å nedtegne. For noen vil hendelsene fremstå som helt naturlige, for andre tvert imot som usannsynlige. Men når alt kommer til alt, kan ikke en historieskriver ta hensyn til slike motsetninger. Hans oppgave er bare å si: «Dette har hendt,» når han vet at det faktisk har hendt, at det har berørt livet til et helt folk og at det fins tusenvis av vitner som kan vurdere sannhetsgehalten i det han sier.

For øvrig ville ikke fortelleren, som vi med tiden skal få vite hvem er, hatt noen rett til å sette i gang med et slikt prosjekt om ikke tilfeldighetene hadde latt ham motta et anselig antall vitneforklaringer, og om han ikke selv var blitt trukket inn i alt det han bestreber seg på å fortelle om. Dette tillater ham å opptre som historiker. Selv en amatørhistoriker må alltid ha dokumenter. Han som skriver denne historien har sine: først egne observasjoner, så andres, siden han hadde en rolle som førte til at alle som opptrer i denne beretningen betrodde seg til ham, og til slutt, tekstene som endte i hans hender. Han vil benytte dem når tiden er inne og som han selv synes best. Han vil også … Men nå er det kanskje på tide å legge kommentarer og språklige forbehold til side, for å komme til selve beretningen. Beskrivelsen av de første dagene krever en viss nøyaktighet.

Om morgenen den 16. april kom doktor Bernard Rieux ut fra kontoret sitt og snublet i en død rotte, midt på trappeavsatsen. Han skjøv bort dyret og gikk ned trappene. Men da han kom ut på gaten, slo det ham at rotta ikke burde vært der, og han snudde for å gi beskjed til vaktmesteren. Da han hørte reaksjonen til Monsieur Michel, skjønte han hvor upassende oppdagelsen hadde vært. For ham hadde den døde rotta bare vært et usedvanlig fenomen, for vaktmesteren, derimot, var den en skandale. Sistnevnte var kategorisk: Det fantes ikke rotter i bygningen. Legen måtte gjerne påstå at det hadde vært en foran inngangsdøren i andre etasje, og at den antakelig var død, men Monsieur Michel var like fullt sikker i sin sak. Det var ikke rotter i huset, noen måtte ha tatt den med utenfra. Det dreide seg kort sagt om en dårlig spøk.

Samme kveld, da Bernard Rieux sto i oppgangen og lette etter nøklene før han skulle gå opp til seg selv, så han en svær rotte med våt pels komme sjanglende ut fra mørket innerst i gangen. Dyret stanset, så ut som om det forsøkte å finne balansen, løp mot legen, stanset igjen, snudde seg rundt med et lite skrik og falt til slutt om mens den spydde blod ut av den halvåpne munnen. Legen ble stående og stirre på den en kort stund før han gikk opp.

Det var ikke rotta han tenkte på. Blodet som fløt utover minnet ham på noe. Kona hans, som hadde vært syk i ett år, skulle reise til et kursted på fjellet dagen etter. Da han kom inn, lå hun i sengen på soverommet slik han hadde bedt henne om å gjøre. På den måten forberedte hun seg til den slitsomme reisen. Hun smilte.

«Jeg føler meg bra,» sa hun.

Legen så på ansiktet som snudde seg mot ham og som var opplyst av nattbordslampen. Til tross for at ansiktet var tretti år og preget av sykdommen, var det likevel for Rieux ungdommens ansikt, kanskje på grunn av smilet som overskygget alt annet.

«Sov, om du kan,» sa han, «pleiersken kommer klokken elleve og jeg kjører dere til tolv-toget.»

Han kysset den litt klamme pannen. Smilet fulgte ham helt til døren.

Klokken åtte dagen etter, den 17. april, stanset vaktmesteren doktoren idet han var på vei inn og fortalte at noen pøbler hadde plassert tre døde rotter midt i oppgangen. De måtte ha fanget dem i noen store feller, for de var fulle av blod. Vaktmesteren hadde blitt stående en liten stund ved inngangen og holdt rottene opp etter beina, for å se om ikke de skyldige ville avsløre seg med noen vittigheter. Men det hadde ikke skjedd.

«Å, de der!» sa Monsieur Michel, «jeg skal nok få tatt dem!» 

Rieux stusset og bestemte seg for å starte sykebesøkene i de ytre bydelene der de fattigste pasientene hans bodde. Søppelet ble først samlet inn senere på dagen, og da bilen rullet langs bydelens rette og støvete gater, skubbet den borti søppelkassene som var blitt satt ut på fortauskanten. I en av gatene han kjørte gjennom, talte legen et dusin rotter som var blitt kastet ut sammen med grønnsaksavfall og skitne filler.

Den første pasienten hans lå til sengs i et rom som vendte mot gaten og som gjorde tjeneste både som soverom og spisestue. Det var en gammel spanjol med et hardt og furet ansikt. Foran ham på sengeteppet sto det to gryter fulle av erter. Da legen kom inn, kastet den syke, som satt halvveis oppreist i sengen, seg bakover og hev astmatisk etter pusten. Kona hans kom med et vaskevannsfat.

«Ja, doktor,» sa han mens han fikk sprøyten sin, «nå kommer de frem. Det har du vel sett?»

«Ja,» sa kona, «naboen har plukket opp tre.» Gamlingen gned seg i hendene.

«De kommer ut. Vi ser dem i alle søppelkassene, det er sult!» Snart kunne Rieux fastslå at hele bydelen snakket om rotter. Da sykebesøkene hans var slutt, dro han hjem. «Det ligger et telegram til doktoren der oppe,» sa Monsieur Michel.

Legen spurte om han hadde sett noen flere rotter. «Nei,» svarte vaktmesteren. «Jeg har passet på, nemlig. Svina har ikke turt.»

Telegrammet varslet Rieux om at moren hans kom dagen etter. Hun skulle stelle huset for ham mens den syke kona var borte. Da doktoren kom inn i leiligheten, var pleiersken allerede på plass. Kona var stått opp, hun hadde på seg en drakt og hadde lagt farge på kinnene. Han smilte til henne.

«Det ser bra ut,» sa han. «Veldig bra.»

Litt senere, på jernbanestasjonen, fulgte han henne til sovevognen. Hun så på kupeen.

«Dette er altfor dyrt for oss, ikke sant?»

«Det må til,» sa Rieux.

«Hva er alt dette snakket om rotter?»

«Jeg vet ikke. Det er merkelig, men det går nok over.» Så sa han fort til henne at han ba om tilgivelse, han burde ha passet på henne, han hadde forsømt henne. Hun rystet på hodet, som om hun ba ham tie stille. Men han tilføyde:

«Alt blir bedre når du er tilbake. Da starter vi på nytt.» «Ja,» sa hun med blanke øyne, «da starter vi på nytt.» Så snudde hun seg og så ut gjennom vinduet. På perrongen strømmet folk til og skumpet borti hverandre. Vislingen fra damplokomotivet kunne høres helt ut til dem. Han sa navnet hennes, og da hun snudde seg, så han at ansiktet var vått av tårer.

«Nei,» sa han lavt.

Smilet kom tilbake bak tårene, litt anstrengt. Hun pustet dypt:

«Bare gå, alt kommer til å bli bra.»

Han klemte henne inntil seg, og så, vel ute på perrongen, kunne han ikke se annet enn smilet hennes gjennom ruten.

«Vær så snill,» sa han, «ta vare på deg selv.»

Men hun kunne ikke høre hva han sa.

Like ved utgangen, på perrongen, støtte Rieux borti Monsieur Othon, forhørsdommeren, som leide den lille sønnen sin. Da legen spurte om han skulle ut og reise, svarte den lange og mørke Monsieur Othon, som liknet halvveis på det man tidligere kalte en verdensmann, halvveis på en begravelsesagent, vennlig, men avmålt:

«Jeg venter på Madame Othon som har vært på visitt hos min familie.»

Lokomotivet fløytet.
«Rottene …» sa dommeren.
Rieux gjorde en bevegelse i retning toget, men så snudde han seg mot utgangen.
«Ja,» sa han, «det er ikke noe å bry seg om.»

Det eneste han husket fra denne stunden var en stasjonsbetjent som kom bærende på en kasse full av døde rotter. Om ettermiddagen samme dag, før konsultasjonene startet, fikk Rieux besøk av en ung mann som fortalte at han var journalist og at han allerede hadde vært innom om morgenen. Han het Raymond Rambert. Han var lav, hadde brede skuldre, et besluttsomt ansikt, klare og smarte øyne, hadde på seg fritidstøy og virket fornøyd med tilværelsen. Han gikk rett på sak. Han var utsendt fra en stor parisisk avis for å undersøke arabernes leveforhold og trengte informasjon om helsetilstanden deres. Rieux svarte at den ikke var god. Men før han fortsatte ville han vite om journalisten kunne fortelle sannheten.

«Selvfølgelig,» svarte han.

«Jeg mener, kan du komme med en total fordømmelse?» «Total, nei, det kan jeg ikke. Men jeg vil vel ikke tro det er grunnlag for en slik fordømmelse?»

Rieux sa lavt at det var det ikke, men at når han stilte spørsmålet, var det for å finne ut om Ramberts rapport kunne skrives uten forbehold.

«Jeg godtar bare rapporter som er skrevet uten forbehold. Derfor kan jeg ikke støtte rapporten din med mine opplysninger.»

«Det høres ut som Saint-Just,» sa journalisten og smilte.

Uten å heve stemmen sa Rieux at det visste han ikke noe om, men at sånn snakket en mann som var lei av den verden han levde i, som var glad i sine medmennesker og som var fast bestemt på å gjøre sitt for å unngå urettferdighet og kompromisser. Rambert hadde bøyd nakken og betraktet legen.

«Jeg tror jeg skjønner deg,» sa han til slutt og reiste seg. Legen fulgte ham til døren:

«Takk for at du tok det på den måten.»

Rambert virket utålmodig:

«Ja,» sa han, «jeg skjønner, unnskyld at jeg forstyrret.» Legen trykket hånden hans og sa at hvis han ville gjøre noe originalt, kunne han skrive en reportasje om alle de døde rottene som nå om dagen ble funnet i byen.

«Jasså!» utbrøt Rambert. «Det høres interessant ut.»

Klokken fem om ettermiddagen gikk legen ut på en ny runde med hjemmebesøk, og i trappen støtte han på en forholdsvis ung mann med litt tung kropp og et stort og markert ansikt med kraftige øyebryn. Han hadde møtt ham noen ganger hos de spanske danserne som bodde i øverste etasje i gården. Jean Tarrou dampet konsentrert på en sigarett mens han betraktet de siste krampetrekningene til en rotte på et trappetrinn rett foran ham. Han så opp på legen med rolig og litt innstendig blikk i de grå øynene, så sa han god dag og tilføyde at det var merkelig med alle disse rottene.

«Ja,» sa Rieux, «og det begynner å bli plagsomt.»

«På en måte, doktor, men bare på en måte. Vi har aldri sett noe liknende, det er alt. Men jeg syns det er interessant, ja, faktisk interessant.»

Tarrou strøk håret bakover med hånden, så igjen på rotta, som nå ikke rørte seg lenger, og smilte til Rieux:

«Men når alt kommer til alt, doktor, så er jo dette vaktmesterens ansvar.»

Nå møtte doktoren faktisk vaktmesteren foran huset, han sto lent mot veggen ved inngangen, og ansiktet, som vanligvis var ganske blodsprengt, så dradd ut.

«Ja, jeg er klar over det,» sa gamle Michel til Rieux, som viste ham det siste funnet. «Nå oppdager vi to og tre i slengen. Men det er det samme i de andre gårdene.»

Han virket nedstemt og bekymret. Han gned seg mekanisk på halsen. Rieux spurte hvordan han hadde det. Vaktmesteren kunne selvsagt ikke si at det ikke gikk bra. Men han følte seg virkelig ikke i form. Etter hans mening var det mentalt. Disse rottene hadde gjort noe med ham; bare de forsvant, ville alt bli bedre.

Morgenen etter, den 18. april, hentet Rieux moren sin på jernbanestasjonen, og da han møtte Monsieur Michel igjen, så han enda mer bekymret ut: Fra kjeller til loft lå det et titalls rotter i trappen. Søppelkassene til nabobygningene var fulle. Madame Rieux tok nyheten med stor ro.

«Det er sånt som skjer.»

Hun var liten, med sølvgrått hår og mørke, vennlige øyne.

«Jeg er så glad for å se deg igjen, Bernard,» sa hun, «det kan ikke rottene forandre noe på.»

Han sa seg enig, det var faktisk sånn at når hun var der, virket alt enkelt.

Men Rieux ringte likevel til den kommunale tjenesten for skadedyrbekjempelse, han kjente direktøren. Hadde han hørt om alle rottene som kom strømmende ut for å dø i friluft? Mercier, direktøren, hadde hørt om dem, og i hans egne kontorer, ikke så langt fra havna, var det blitt funnet rundt femti. Nå lurte han på om det var alvorlig. Rieux kunne ikke si noe om det, men han mente at etaten burde gripe inn.

«Ja,» sa Mercier, «da må vi ha en ordre. Hvis du mener at det virkelig er bryet verdt, kan jeg forsøke å skaffe en.»

«Det er bryet verdt,» sa Rieux.

Hushjelpen hadde nettopp fortalt ham at på den store fabrikken der mannen hennes jobbet, hadde de samlet inn flere hundre døde rotter.

For det var omtrent på denne tiden at våre medborgere begynte å bekymre seg. Fra den 18. av flommet fabrikker og lagre over av hundrevis av rottekadavre. I noen tilfeller måtte man ta livet av dyr som brukte for lang tid på dødskampen. Hele veien fra de ytre bydelene og inn mot sentrum, overalt der doktor Rieux kom forbi, overalt der våre medborgere møttes, lå det haugevis med rotter i søppelkassene, eller lange rekker i rennesteinen. Samme dag fikk kveldsavisene nyss om saken og spurte om ikke kommunen, ja eller nei, skulle handle og hvilke strakstiltak de hadde satt i verk for å beskytte innbyggerne mot den frastøtende invasjonen. Kommunestyret hadde ikke foreslått noe og hadde ingen planer, men møttes nå for å rådslå. Avdelingen for skadedyrbekjempelse fikk ordre om å samle inn døde rotter hver morgen ved soloppgang. Når innsamlingen var over, skulle to biler fra tjenesten frakte dyrene til søppelforbrenningsanlegget.

Men de neste dagene ble situasjonen bare verre. Antallet innsamlede gnagere ble stadig høyere, og for hver morgen ble fangsten mer omfattende. Fra den fjerde dagen av begynte rottene å komme flokkvis ut for å dø. Fra avløp, underetasjer, kjellere og kloakkrør strømmet de ut mot lyset i lange sjanglende rekker, la seg på ryggen og døde i nærheten av menneskene. Om natten, i korridorer og smug, hørte man klart og tydelig de korte dødsskrikene. Om morgenen, i forstedene, fant man dem liggende i rennesteinen, med en liten blodflekk på den spisse snuten, noen av dem var oppblåste og halvråtne, andre var stive og hadde værhår som fremdeles sto rett ut. I sentrum av byen lå de i små hauger, i trappeoppgangene eller i gårdsrommene. Noen kom også enkeltvis og døde i administrasjonsbygningene, i skolegårdene, iblant på uteserveringene. De lamslåtte medborgerne våre oppdaget dem på stedene i byen der det var mest folk. Paradeplassen, bulevardene og havnepromenaden var tilsølt fra ende til annen. Ved morgengry ble de døde dyrene fjernet, men utover dagen dukket det stadig opp nye. Mang en nattevandrer fikk kjenne den bløte massen av et ferskt kadaver under foten på fortauet. Det virket nesten som om jorda selv, der husene våre var plassert, kvittet seg med en last av verk og infeksjoner som inntil da hadde holdt seg innvortes og nå kom opp til overflaten. Tenk dere forskrekkelsen i vår lille by, som alltid hadde vært så rolig og som i løpet av noen dager ble snudd på hodet, som en frisk og sunn mann som plutselig opplever at hele blodomløpet er i vilt opprør!

Det gikk så langt at Ransdoc-kontoret (etterretninger, dokumentasjon, all slags informasjon om alskens saker) gjennom sin gratis, radiosendte informasjonstjeneste rapporterte at seks tusen to hundre og trettién rotter var blitt samlet inn og brent bare i løpet av den 25. Det satte et konkret tall på synet som byen var vitne til hver eneste dag og gjorde folk enda mer rådville. Hittil hadde de beklaget seg over et ganske vemmelig uhell. Nå oppdaget de at dette fenomenet, som man ennå ikke kunne fastslå omfanget av eller peke på årsaken til, hadde noe truende ved seg. Bare den gamle spanske astmatikeren fortsatte å gni seg i hendene og uttrykke sin gammelmannsfryd: «De kommer ut, de kommer ut».

Den 28. april rapporterte Ransdoc at det var samlet inn rundt åtte tusen rotter, og frykten i byen nådde et høydepunkt. Folk krevde drastiske tiltak, de anklaget myndighetene, og enkelte som hadde hus langs kysten, snakket allerede om å trekke seg tilbake dit. Men dagen etter rapporterte kontoret at fenomenet brått hadde opphørt og at rottebekjempelsen bare hadde samlet inn et ubetydelig antall rotter. Byen pustet ut.

Da doktor Rieux ved middagstid nettopp den dagen parkerte bilen foran huset, oppdaget han vaktmesteren i enden av gaten og så hvordan han beveget seg møysommelig fremover, med senket hode og armer og bein ut til siden, som en sprellemann. Den gamle mannen holdt i armen til en prest som legen kjente igjen. Det var pater Paneloux, en lærd og engasjert jesuitt som han hadde truffet noen ganger og som nøt stor respekt i byen, også blant dem som ikke brydde seg om religiøse saker. Han ble sittende og vente på dem. Gamle Michel hadde blanke øyne og pipende pust. Han hadde ikke følt seg bra og ville trekke frisk luft. Men så fikk han så sterke smerter i halsen, i armhulene og i lysken at han hadde måttet snu og be pater Paneloux om hjelp.

«Det er hovnet opp,» sa han. «Jeg må ha overanstrengt meg.»

Legen stakk armen ut av bildøren og kjente med fingeren nederst på halsen som Michel strakte frem; han kjente en hard knute.

«Kom deg til sengs, ta temperaturen, jeg kommer og ser til deg i ettermiddag.»

Da vaktmesteren var gått spurte Rieux pater Paneloux om hva han tenkte om denne rottehistorien.

«Det er nok en epidemi,» sa pateren, og øynene plirte bak de runde brilleglassene.

Da Rieux etter lunsj satt og enda en gang leste telegrammet fra rekonvalesenthjemmet der de meddelte at kona hans var kommet vel frem, ringte telefonen. Det var en av hans gamle pasienter, en ansatt ved rådhuset. Han hadde vært plaget av en innsnevring av hovedpulsåren, og siden han var fattig hadde Rieux behandlet ham gratis.

«Ja,» sa han. «Du husker vel meg. Men nå er det snakk om en annen. Kom fort, for det har hendt noe med naboen min.»

Han var andpusten. Rieux tenkte på vaktmesteren og bestemte seg for å besøke ham senere. Noen minutter etter gikk han inn døren til en lav bygning i rue Faidherbe, i en av de ytre bydelene. I den kalde og stinkende trappen møtte han Joseph Grand, rådhusfunksjonæren, som kom ned for å møte ham. Det var en mann på rundt femti, lang og krumbøyd, med gulaktig bart, smale skuldre og tynne armer og bein.

«Nå går det bedre,» sa han da han kom bort til Rieux, «men jeg trodde han skulle stryke med.»

Han pusset nesen. I tredje og øverste etasje, på døren til venstre, kunne Rieux lese følgende, skrevet med rødt kritt: «Kom inn, jeg har hengt meg.»

De gikk inn. Tauet var festet i taklampen over en veltet stol, bordet var skjøvet inn i en krok. Men tauet hang og slang i løse luften.

«Jeg fikk ham løs i tide,» sa Grand, som alltid virket som om han lette etter ordene selv når han skulle si de enkleste ting. «Jeg kom akkurat ut og hørte noe bråk. Da jeg så innskriften, ja, hvordan skal jeg forklare det, trodde jeg det var en spøk. Men så hørte jeg at han kom med et merkelig stønn, skremmende rett og slett.»

Han klødde seg i hodet.

«Etter min mening måtte jo dette være smertefullt. Så derfor gikk jeg naturligvis inn.»

De hadde åpnet en dør og sto ved inngangen til et rom som var lyst, men sparsomt møblert. I en messingseng lå en liten og tykk mann. Han pustet tungt og så på dem med blodskutte øyne. Legen stanset. Innimellom pustelydene syntes han at han hørte korte rotteskrik. Men ingenting beveget seg i krokene. Rieux gikk mot sengen. Mannen hadde ikke falt særlig langt eller hardt, ryggen hadde holdt. Men han hadde selvfølgelig litt problemer med pusten. De måtte få tatt røntgen. Legen satte en sprøyte med kamferolje og sa at alt ville være i orden i løpet av noen dager.

«Takk, doktor,» sa mannen med halvkvalt stemme.

Rieux spurte Grand om han hadde varslet politiet, men funksjonæren så forskrekket på ham:

«Nei,» sa han, «å, nei! Jeg tenkte at det hastet mer med …» «Selvfølgelig,» avbrøt, Rieux, «jeg kan gjøre det.»

Men da ble det liv i pasienten. Han satte seg opp i sengen og sa at alt var i orden og at det var det ikke noen vits i. «Ta det med ro,» sa Rieux. «Det er ingen stor sak, tro meg på mitt ord, men jeg må innrapportere det.»

«Å,» svarte mannen.

Så falt han tilbake og hikstet. Grand hadde stått og nappet seg i barten en stund, nå gikk han bort til ham.

«Kom igjen, Monsieur Cottard,» sa han, «forsøk å forstå. Tenk om doktoren får skylden. Hvis du for eksempel skulle sette i gang på nytt …» 

Men Cottard fortsatte å gråte og sa at han ikke ville sette i gang på nytt, at det var snakk om et øyeblikks forvirring og at nå ville han bare være i fred. Rieux skrev ut en resept. «Det er greit,» sa han, «vi lar det være, jeg kommer tilbake om to, tre dager. Men ikke gjør noe dumt.»

Ute i oppgangen sa han til Grand at han måtte skrive en rapport, men at han skulle be politiet om å vente et par dager med å foreta avhør.

«Han må overvåkes i natt. Har han familie?»

«Jeg kjenner dem ikke. Men jeg kan passe på.»

Han rystet på hodet.
«Sant å si kjenner heller ikke jeg ham. Men vi må jo stille opp for hverandre.»

I trappeoppgangen kikket Rieux instinktivt inn i krokene og spurte Grand om rottene var helt forsvunnet fra bydelen. Funksjonæren hadde ingen anelse. Han hadde hørt om denne saken, men han brydde seg ikke stort om den slags nabosladder.

«Jeg har annet å tenke på,» sa han.

Rieux trykket hånden hans. Han måtte skynde seg å se til vaktmesteren før han skrev til sin kone.

Selgerne av kveldsavisene ropte ut at rotteinvasjonen var stanset. Men Rieux fant pasienten sin halvveis veltet ut av sengen, med én hånd på magen og den andre på halsen mens han vrengte seg og spydde rødlig galle ut i en søppelbøtte. Da han ikke hadde mer pust igjen etter kraftanstrengelsen, sank han bakover. Temperaturen var på 39,5, lymfeknutene på halsen og ved leddene var hovnet opp, to svartaktige flekker bredte seg ut på magen. Nå klaget han over innvendige smerter.

«Det brenner,» sa han, «det svinet brenner meg opp.» Han slet med å få ordene ut av den infiserte munnen, og han så på legen med kulerunde øyne, hodesmertene hadde fylt dem med tårer. Kona betraktet engstelig Rieux som ble stående uten å si noe.

«Doktor,» sa hun, «hva er det?»

«Det kan være hva som helst. Vi vet ikke noe sikkert ennå. Frem til i kveld, faste og lakserende middel. Og så må han drikke rikelig.»

Vaktmesteren var helt fra seg av tørst.

Da Rieux kom hjem ringte han sin kollega Richard, en av byens mest anerkjente leger.

«Nei,» sa Richard, «jeg har ikke sett noe utenom det vanlige.»

«Ingen feber med lokalisert betennelse?»

«Jo, forresten, to tilfeller med kraftig forstørrede lymfeknuter.»

«Unormalt betente?»

«Tja,» sa Richard, «du vet, normalt og normalt …» Om kvelden snakket vaktmesteren over seg, og da feberen var oppe i førti, klaget han over rottene. Rieux forsøkte med en terpentininnsprøytning. Den sved, og vaktmesteren skrek: «Å, de svina!»

Lymfeknutene hadde hovnet enda mer opp siden sist, de var harde og knudrete å ta på. Vaktmesterkona var fra seg.

«Hold oppsyn med ham,» sa legen, «og ring meg om nødvendig.»

Dagen etter, den 30. april, blåste det mildt, himmelen var blå og fuktig. Vinden brakte med seg en duft av blomster fra fjerne forsteder. Morgenstøyen i gatene virket livligere, gladere enn vanlig. For hele vår lille by, som nå var blitt kvitt den tause angsten den hadde levd under hele uken, var dette en fornyelsens dag. Rieux var dessuten blitt beroliget av et brev fra kona og gikk med lette skritt ned til vaktmesteren. Og ganske riktig, om morgenen hadde feberen falt til 38 grader. Pasienten var svak, men smilte fra sengen.

«Det går bedre, ikke sant doktor?» spurte kona.

«Vi må vente litt til.»

Men ved middagstid hadde feberen plutselig steget til 40 igjen, pasienten snakket over seg og hadde begynt å kaste opp. Kjertlene på halsen gjorde vondt ved berøring og det virket som om vaktmesteren prøvde å holde hodet så langt unna kroppen som mulig. Kona satt ved fotenden av sengen med hendene på teppet og holdt forsiktig om føttene hans. Hun så på Rieux.

«Hør her,» sa han, «han må isoleres og vi må ty til ekstraordinær behandling. Jeg ringer sykehuset og så frakter vi ham i ambulanse.»

To timer senere lente legen og kona seg over pasienten inne i sykebilen. Fra munnen, som var full av verkende sopp, kom det utydelig: «Rottene!» Der lå vaktmesteren, grønn i ansiktet, leppene var voksaktige, øyelokkene blygrå, han pustet kort og støtvis, spente seg på grunn av byllene og krøket seg sammen på båren som om han ville lukke seg inne i den, eller som om noe kom fra jordas indre og uavlatelig kalte på ham og lot ham bli kvalt av en usynlig vekt. Kona gråt.

«Er det ikke håp, doktor?» «Han er død,» sa Rieux.

Oversatt fra fransk av Christine Amadou

20. mars kommer den norske eboken av Albert Camus’ Pesten på SolumBokvennen. 3. april følger den fysiske utgaven av boken i bokhandel.