Ikke engang fortid

Abdulrazak Gurnah
Illustrasjon: Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach.

KOMMENTAR. Nobelprisvinner Abdulrazak Gurnah viser kolonihistoriens etterliv i vår egen tid.

Abdulrazak Gurnah
Illustrasjon: Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach.

Et kvarter før Nobelprisen ble annonsert, fikk Abdulrazak Gurnah en telefon om at han var prisens mottaker. Han var i ferd med å lage seg en kopp te på kjøkkenet, og Svenska Akademiens sekretær måtte overbevise forfatteren om at han ikke var offer for bølleringing. Bare en uke i forveien hadde Gurnahs redaktør klaget over at bøkene hans stort sett ble ignorert. De ti romanene, alle opprinnelig skrevet på engelsk, er ikke lenger i salg i de fleste land. Den siste, Afterlives (2020), handler om tyskernes koloniherredømme i Øst-Afrika, men den er ikke engang oversatt til tysk. Det kommer til å endre seg nå.

I de tidligere kolonimaktenes hjemland har det sakte, men sikkert begynt å demre at mye av kolonihistorien – som stadig kaster skygger over vår egen tid – er forblitt ukjent. Å tildele Gurnah Nobelprisen gir oppmerksomhet til en stemme blant en enorm mengde usedvanlige og ekstreme historier. Selv om Gurnahs morsmål er kiswahili, skriver han på engelsk, et språk han beskriver som cricket: et spill oppfunnet av britene, men spilt av alle, ofte med bedre spillere utenfor England. Hans seneste roman er velkomponert og finstemt: en voldelig og følsom undersøkelse av kolonitidens kompleksitet, forbløffende lojalitetsbånd og varige ekko.

Fortidens grep

Afterlives kretser rundt forholdet mellom fortid og nåtid, hvordan vi hjemsøkes av både vår egen og vår kollektive historie. Handlingen foregår i en øst-afrikansk havneby i begynnelsen av det 20. århundret, og følger fire afrikanere som påvirkes på ulike måter av de tyske troppenes tilstedeværelse. Hele romanens arkitektur er bygget opp av uventede spøkelser.

Selv om det ikke nevnes eksplisitt ut over tittelen, utgjør «etterliv» romanens gjennomløpende motiv. Hver av karakterene befinner seg i grepet til en fortid som ikke engang er fortid. Etterlivene viser ikke bare til den koloniale situasjonen. For hovedpersonene starter det første etterlivet i barndommen, da de på forskjellige måter atskilles fra foreldrene. Barna må finne sin plass i verden som foreldreløse, forlatte eller bortførte. Båndene de knytter, blir desto råere og mer hudløse.

Romanens overgripende mysterium er hva som skjedde med Ilyas, som ble bortført fra familien sin av tyske tropper og tvangsrekruttert til askari, de afrikanske soldatene som kjempet for tyskerne i kolonikrigene. Senere har Ilyas forsvunnet, uten å vende tilbake til søsteren og vennene. Avdekningen av hans skjebne, hans etterliv, vever alle romanpersonene sammen ved bokens avslutning.

En annen gutt som kjemper med askari, Hamza, havner der av andre grunner enn Ilyas. Faktisk melder han seg frivillig for å unnslippe trelldom. Slik markerer Hamzas utvikling en annen type etterliv: et skifte fra én tvangssituasjon til en annen, som han selv har valgt. Som rekrutt i askari blir Hamza utlevert til lunene hos et tysk befal, som hjemsøkes av spøkelset av sine nære døde. Befalets sorg får avgjørende følger for Hamzas videre skjebne.

Innviklende enkelhet

Allerede fra første setning blir vi slått av Gurnahs enkle og klare prosa: «Khalifa was twenty-six years old when he met the merchant Amur Biashara.» Vi blir introdusert for Khalifa, som har afrikansk mor og indisk far:

«[He] loved to announce his lineage when it suited him. Yes, yes, my father was an Indian. I didn’t look it, hey? He married my mother and stayed loyal to her. Some Indian men play around with African women until they are ready to send for an Indian wife then abandon them. My father never left my mother.»

Det er en direkte og omsvøpsløs vei inn i de sammensatte identitetene, sterke lojalitetsbåndene og ømheten som løper gjennom boken. Romanen er ikke dristig eller særlig kunstferdig, men et finurlig strukturert maskeverk av overlappende etterliv, der oppbygningen sørger for at alle personene blir avhengige av den endelige avsløringen til slutt. Resultatet er en karakterdrevet historie som griper og oppsluker leseren.

Historien handler ikke simpelthen om undertrykkere og undertrykte. Snarere dreier den seg om mennesker som lever sine liv, som velger side og presses til handling, leter etter arbeid og forelsker seg. Den unge kvinnen Afiya, søsteren til den savnede Ilyas, nekter å bli offer for omstendighetene. Når Hamza har vendt hjem fra krigen i taushet, er det Afiya som bryter reglene for å være nær ham, idet hun sniker seg inn på rommet hans under Ramadan. Hun er fast bestemt på ikke å la seg definere av sin fortid. Når fortiden likevel hjemsøker henne på slutten av romanen, blir det maktpåliggende for karakterene å oppklare Ilyas’ skjebne for ikke å bli ødelagt av fortidens spøkelser. Etterpå opplever vi lettelsen over å bli kvitt en gammel byrde, mens en ny byrde tar dens plass.

Fremstillingen av krigene viser rasismen og brutaliteten de afrikanske troppene ble utsatt for. Samtidig viser den mennesker fremmedgjort fra det de kriger for: afrikanere som kjemper mot andre afrikanere for å hjelpe tyskernes krav på herredømme; tyskere som kjemper for sitt land i en situasjon av fullstendig utlendighet.

I denne verdenen trer det også frem ulike tilnærminger til språk. De fleste personene snakker kiswahili, men noen kan ikke lese og skrive; andre kan lese og skrive tysk, en evne de andre mønstrer med både mistro og beundring. Da Hamza forfører Afiya, resiterer han Schillers «Das Geheimnis» og oversetter det til kiswahili, slik at leseren mottar diktet først på tysk, så på kiswahili, for til slutt å få et glimt av det på engelsk i Afiyas respons: «I can read what your eye is saying too.»

Et speil for vår tid

Beslutningen om å gi den vestlige verdens høyeste litterære utmerkelse til Gurnahs arbeid kommer på et avgjørende tidspunkt i Europas omgang med kolonitiden. En gammel debatt har nylig blusset opp igjen i spørsmålet om tysk historie, der flere historikere nå utfordrer den særlige statusen man har gitt Holocaust i historieskrivingen. Uten å hevde at minnet om Holocaust på noen måte skal formildes, tar disse historikerne til orde for å se paralleller og sammenhenger med andre forbrytelser, slik som folkemordet i Namibia – som den tyske staten først i år offisielt anerkjente som et folkemord.

Det er ikke bare Tyskland som står overfor et større oppgjør. Alle de tidligere kolonimaktene har helt eller delvis unnlatt å gjøre disse historiene til sine egne.

I Gurnahs roman er det naturligvis kolonialismen og dens varige etterklang som danner det altoverskyggende afterlife. Slik holder den opp et speil for vår egen tid og de mange spøkelsene som hjemsøker oss fra en kolonial fortid. Romanens coda tar oss til Tyskland for å fortelle hva som skjedde med Ilyas. Det er en historie som avslører hvordan arven fra kolonitiden på uforutsette måter leder inn i brutaliteten i det 20. århundret – og videre.

Oversatt fra engelsk av Eirik Høyer Leivestad.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.