Nye regler for erindringen om verden

Foto: Maja Hattvang

INTERVIEW. Monica Aasprong har skrevet et nibindsværk bestående udelukkende af navne. Hvorfor? Fordi det i vor tid er blevet et brændende spørgsmål hvem, der siger hvad.

Monica Aasprong debuterede i 1997 med romanen mellem Alex Gobulev og meg. November i år udkom hendes nye bog Mnemosyne Nomenclatur, et værk i ni bind, bestående af 2174 navne. Foto: Maja Hattvang.

Monica Aasprong, hvor kom idéen til Mnemosyne Nomenclatur fra?

Ordet «nomenclatur» ramlet ned i hodet på meg for fem år siden, og der og da begynte en langvarig innsamling av navn. Innsamlingen var først tenkt å kulminere i én bok på Cappelen Damm, men jeg forsto etterhvert at det ble umulig å komprimere materialet ned til en enkelt bok, siden utgangspunktet for Mnemosyne Nomenclatur er å la hvert navn få sitt eget oppslag i boken.

Her findes ingen beskrivende sætninger eller årstal. Hvad sker der med navnene, når de får al den plads?

Det åpner opp et rom for meditasjon over hvert navn. Navnet får en mulighet til å være i fred, som noe eget, og samtidig vekker det til live de konnotasjonene eller den glemselen et navn bærer med seg.

Hvad ligger der i begrebet nomenclatur?

Nomenclatur betyr «benevnelse», fra latin nomen og calator: å sammenkalle gjennom navn. Betegnelsen brukes i forskellige vitenskaper om et system av navn eller regler for navngivning. Carl von Linné grunnla biologiens nomenklaturregler. I Sovjetveldet ble betegnelsen «Nomenklatura» brukt om maktapparatet, den øverste eliten innen kommunistpartiet. Man kan også trekke linjer til rekken av patriarker i Det gamle testamente. Stamtavlene var et uttrykk for hvem som hadde makt i disse samfunnene, og når man leser dem, har de noe suggestivt ved seg, som har med lyden og rytmen å gjøre.

Hvad betyder Mnemosyne?

Mnemosyne er den greske gudinnen for språk og minne, og mor til de ni musene. Slik det finnes en muse for lyrisk og episk diktning, finnes det en muse for historieskriving. Når man leser filosofihistoriske eller kunsthistoriske verk, er det påfallende hvor mange kvinner som ikke er blitt inkludert. Da jeg oppdaget at det var ni bokstaver i navnet Mnemosyne, oppsto tanken om å la verket falle i ni deler, ni bøker. De ni bøkene har ingen gitt rekkefølge, strukturen er sirkulær og hver bok en komponert enhet. En ambisjon med Mnemosyne Nomenclatur var å gi et lite bidrag til å skrive noen av disse glemte navnene inn i historien.

Monica Aasprong (f. 1969) er bosat i Stockholm. Hun debuterede i 1997 med romanen mellem Alex Gobulev og meg og har siden udgivet Soldatmarkedet (2006), Et digtet barn (2010) og Sirkelsalme (2013). November 2018 udkom hendes nye bog Mnemosyne Nomenclatur, et værk i ni bind, der består af 2174 navne fordelt på cirka 4500 sider.

Du kalder skriveprocessen en »langvarig indsamling af navne«? Hvordan foregik den? Var der et »første« og et »sidste« navn?

Innsamlingen av navn pågikk i fem år, og etterhvert innså jeg at jeg kunne ha fortsatt resten av livet. Jeg kunne ikke åpne en avis, lese en bok, snakke med noen, se på tv eller bevege meg på nettet uten at det dukket opp et navn jeg gjerne ville innlemme. Jeg har ingen minner av et første navn, og heller ikke et siste. De var alltid mange, og de fløt inn og ut av ulike sammenhenger. Noen navn fant fort en plass blant de andre, noen ville være overalt, eller mange steder, og noen greide jeg ikke å finne plass til. Det liknet slik sett veldig på å skrive dikt, eller på å skrive generelt. Den første skissen var ofte den sterkeste. Selv om jeg fant et navn som passet i en gitt sammenheng, var det ikke sikkert at teksten ville slippe navnet inn.

En stor del af tekstens intensitet beror på spændingsforholdet mellem kendskabet og ligegyldigheden hos læseren over for navnene på siden. Undervejs i læsningen følte jeg mig ofte som et medium for glemsel. Og underverdenen hos Homer og Vergil fik nyt liv med alle de ansigtsløse skygger, hvor man leder og leder efter nogen, man kender.

Jeg har opplevd under dette arbeidet at visse navn og historier stadig glipper for meg, kanskje fordi disse navnene og historiene ikke har vært gjentatt for meg mange nok ganger. I dag er trykket fra mediene enormt: Det er ikke mulig for et menneske å fastholde et så stort antall navn og historier som det vi konfronteres med hver eneste dag. En gang hadde mediene definerte rammer: en bok, et tidsskrift, en avis. I vår tid er mediene blitt uendelige i formen, med mange parallelle tråder. Soldatmarkedet forholdt seg med ambivalens til den digitale tidsalderen som da var i anmarsj, og Mnemosyne Nomenclatur er en fortsettelse av den undersøkelsen. Denne boken kunne ikke vært skrevet før googlingens tidsalder.

Hvordan forholder du dig til spørgsmålet om repræsentation?

Det ligger en smerte i at så mange navn er blitt glemt eller ignorert av historieskrivingen. Jeg har truffet på utallige navn under arbeidet som jeg er blitt både forundret og forbannet over, fordi jeg ikke hadde hørt om dem: Jay DeFeo, Louise Nevelson, Qasim Amin, Albert Schweitzer, bare for å nevne noen få. Og under arbeidet har jeg fått føle på et dilemma som alle historieskrivere står overfor, nettopp spørsmålet om representasjon, for det er ikke mulig å få med alle navn, hvor mye man enn vil. En eller annen utvelgelse er nødvendig.

Foto: Andreas Vermehren Holm.

Du har gennem hele dit forfatterskab, fra og med mellem Alex Gobulev og meg (1998), arbejdet med navn og navngivning. I Gobulevhistorien modtager protagonisten en mængde post til en for ham ukendt person, Alex Gobulev, hvis værelse, han lejer. Posten hober sig op i rummet, og mængden fremstår truende. I Soldatmarkedet (2006) bliver de dødes navne skjult bag bogstavet »t« og i Et diktet barn (2010) diskuteres selve navngivningen med barnet selv. I Sirkelsalme (2013) undersøger du de bibelske stednavne, Jerusalem og Betlehem, ved at trænge ind i den billeddannelse, som mytologierne omkring disse navne afstedkommer. Hvad er det, der er på spil i navnet?

Et menneskes navn er på en måte hellig. Det viser til et menneske av kjøtt og blod, en livsgjerning, pågående eller avsluttet, og alltid uoverblikkbar. Navnet Alex Gobulev er prinsipielt annerledes enn navnene i Mnemosyne Nomenclatur fordi det er fiktivt, men det satte tonen i teksten, ga den en farge og går som et slags mantra gjennom romanen. Det stofflige aspektet ved språket er noe all skjønnlitteratur har felles, det er det som skiller skjønnlitteratur fra sakprosa, tror jeg, at det i større eller mindre grad, men alltid på en eller annen måte, befatter seg med språket som materiale.

Lad os prøve at læse bogen sammen. Jeg slår op i et tilfældigt bind på første side og læser: »Georges Lemaître«.

Georges Lemaître er en god begynnelse, siden han var den som la grunnlaget for teorien om big bang, universets skapelse. Han hadde et mye vakrere navn for den: «eggeteorien» eller «uratomet». Den teorien vi vanligvis tilskriver Fred Hoyle – ja, også Edwin Hubbles teori om det ekspanderende universet – var Lemaître først ute med. Han var katolsk prest, i tillegg til å være fysiker, kosmolog og astronom. Det er en myte at de religiøse alltid har stått i veien for vitenskapen, det er snarere tvert om, de var de første vitenskapsfolkene, de første forskerne, særlig jesuittene har vært pionérer på ulike vitenskapelige felt. Dette er noe jeg har blitt mer og mer bevisst på gjennom arbeidet med Mnemosyne Nomenclatur. Det er som om kunnskapen om verden, og ikke bare universet selv, stadig ekspanderer, gjennom globaliseringen og digitaliseringen av litterære kilder. Det er mye vi fortløpende kommer til å måtte revurdere.

Det er slående, at du ikke har gjort brug af hverken algoritme eller kode, men at du insisterer på, at der er tale om reelt skrivearbejde og litterær komposition. Hvad ligger der i springet fra navn til navn?

Spranget fra navn til navn er en mulighet til refleksjon. Rummet mellem navnene er veldig åpent, leseren vil måtte gjøre refleksjonen selv, og den kan helt sikkert falle svært forskjellig ut. Man kan si at virkelighetsforståelsen vår blir utfordret med disse sprangene: Hvilke historier knytter vi til verden, hvilke fortellinger om tro og håp, motstand og motstandskraft bygger virkelighetsforståelsen vår på.

Er Mnemosyne Nomenclatur et interaktivt værk? Det indeholder hverken forord eller efterord, intet forklarende begrebsapparat og ingen noter. Er værket betinget af internettet og sider som Google, Youtube og Wikipedia?

Selv om Mnemosyne Nomeclatur rommer et ønske om stillhet, stillheten før og etter navnet, et analogt rom hvor det kan hvile, hvor vi som lesere kan hvile, i hvert fall en stakket stund, så kan det utvilsomt initiere et søk på internett, og slik har jeg også jobbet, i interaksjon med nettet, dets billedverden og tekstverden. Hvis man for eksempel billedgoogler ett og ett navn i en navnesekvens, vil man få en opplevelse man ikke kan få av navnene på siden alene. Prøv for eksempel å taste inn: Ligier Richier, Loie Fuller, Ketty La Rocca, Xooang Choi, Kong Ning, Toyen Jay DeFeo. Mnemosyne Nomenclatur er avhengig av nettet, verket hadde ikke blitt til uten internett, nettet både som antagonist og medsammensvoren, så i bunn og grunn er det interaktivt.

Hvad er et navn for dig efter arbejdet med Mnemosyne Nomenclatur?

Jeg tenker på navngivingen som den første, grunnleggende språkhandlingen. Navnet er språkets opprinnelse. Historien formes av de navnene som får plass i den. Jeg har begrenset utvalget i verket til offentlige personer, aktører som har handlet i verden, for jeg kjenner at man ikke har noen rett til å nevne personer offentlig som ikke selv har søkt offentligheten. Så har jeg ellers hatt et dogme om ikke å nevne noen jeg kjenner personlig, selv om det fins et par unntak, og jeg har ikke nevnt noen som ennå er barn. De navnene som er med her, speiler mitt ståsted i historien og geografien. Det er et mer og mer brennende spørsmål i vår tid, hvem som får si hva og hvem som får representere ulike erfaringer. Dette spørsmålet er viktig å reflektere over, men det kan være en fare for at vektleggingen av hvem som sier hva, svekker vekten av hva som faktisk sies. Navnene som nevnes skal samtidig kunne påkalle de som ikke nevnes. Dette er min forhåpning, at likestillingen av navnene, det at de opptrer på samme vilkår, at de gis det samme rommet, skal kunne minne oss om menneskeverdet, det ukrenkelige, og kalle på dem som ikke blir nevnt.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.