Å tilhøre venstresiden i 2017

VAGANT EUROPA. Stilt overfor venstresidens tanketomhet og utviklingen mot et voldelig samfunn bør de nye progressive finne tilbake til den franske kartesianske tradisjonen.

Hvis man et øyeblikk ser bort fra de sedvanlige klagene over at de intellektuelle og de politiske partiene har skilt lag, og at partiene nå virrer rundt i en ideologisk ørken: Har venstresiden fullstendig mistet evnen til å tenke? Hva har vært den viktigste tankemessige nyvinningen siden antikolonialismen i det franske sosialdemokratiet, som i et århundre har definert seg selv i smeltepunktet mellom opplysning og marxisme?

Bøkene taler for deg: Hvor er den nye Histoire socialiste de la Révolution (Sosialistisk revolusjonshistorie, 1922-24) av Jean Jaurès? Den nye A l’échelle humaine (På et menneskelig plan, 1945) av Léon Blum? Den nye République moderne (Den moderne republikk, 1962) av Pierre Mendès France? Hvem utgir fem litterære samtaler med Marguerite Duras, analyserer Raymond Aron og Maurice Clavel på fjernsyn, eller skriver en tettpakket kamptale som Le Coup d’Etat permanent (Det kontinuerlige statskupp, 1964), slik François Mitterrand gjorde? I skuespillsamfunnet, hvem tør å ta seg tid til å tenke på det levende, det omskiftelige, det immaterielle, på fellesskapet, på menneskehetens neste horisonter?

I flere tiår har ikke ansvarlige politikere gjort noen som helst tankemessig innsats, ikke levert et eneste verk til inspirasjon for et sosialdemokrati som gisper etter luft. Hvordan kan man forklare at mens ideene strømmer friere enn noen sinne på globalt plan, lider den franske venstresiden av dyp intellektuell fattigdom? Når de amerikanske Occupy Wall Street-protestene, den franske Nuit debout-bevegelsen og det spanske Podemos-partiet gjenoppliver Athens agora, og Twitter globaliserer den, hvordan kan da venstresiden være så tom for ideer?

Det hele koker ned til spørsmålet om forholdet mellom venstresiden og tenkning. Den ser rett og slett til å ha koblet seg fra sin egen fornuft. Den franske venstresidens DNA, som historisk sett har levd på abstraksjon, har opplevd en helt ny form for celledeling: Tanke og tale har skilt lag. Siden har det politiske ordskiftet utelukkende bestått av kommunikasjon, uten å støtte seg på noen ny ideologi, og uten selv å legge grunnlaget for en.

Paradoksalt nok har franske intellektuelle fått økt internasjonale innflytelse de siste årene, fra Thomas Pikettys verdensomfattende gjennomslag til våre siste nobelprisvinnere. Likevel later den politiske kasten til å være allergisk mot intelligens, definert som evnen til å tilpasse seg virkeligheten og de store spørsmålene i en ny verden. Det «franske unntaket» følges nå med en viss uro: Sudhir Hazareesingh, historiker i Oxford, har gitt en sterk beskrivelse av tenkningens krise i vår politiske elite i boken How the French Think: An Affectionate Portrait of an Intellectuel People (Penguin Books, 2015).

Alt den er i stand til, er å finne nødløsninger på sine egne empiriske feilslag. Veksten stanser opp? La oss grave ut Romaklubbens ideer om vekstens grenser i rapporten Hvor går grensen? fra 1972. Arbeidsløsheten har blitt et permanent problem? La oss kalle den «fritid», og følge Thomas Mores forslag fra 1500-tallet om borgerlønn til alle, slik at nye partifeller slipper å tenke nytt om arbeidslivet … eller om samfunnsutvikling, ny teknologi og intellektuell aktivitet! Skepsisen til det intellektuelle finner en enkel demagogisk form, en «uansvarlig utopisme og radikal irrealisme (…), en måte å fornekte realitetene i den sosiale verden på», slik Pierre Bourdieu uttrykker det i sine Méditations pascaliennes (Seuil, 1997).

Teoretisk jordskjelv

Og mest av alt: Hvor er den globale tanken, hvor er venstresidens sammenhengende syn på verden? Som Gilles Deleuze sa det i fjernsynsintervjuserien L’Abécédaire (1988-1989): «Å tilhøre venstresiden er å tenke på verden først, deretter på landet sitt, deretter på sine nærmeste, og så på seg selv. Å tilhøre høyresiden er det motsatte». Selv om dette kan virke i overkant svart-hvitt, har det en kjerne av sannhet: Murens fall, kommunikasjonseksplosjonen, finansialiseringen av økonomien og religionens gjenoppblomstring har fremprovosert et teoretisk jordskjelv på den franske venstresiden, som ikke har vært i stand til å analysere en slik globalisering. Den er dypt lammet av hvordan historien har brutt opp dens eget ideologiske kontinuum. Den klarer ikke å skape, ikke en gang å skissere opp, en langtidsvisjon. I stedet lar den seg fange av de permanente krisers retorikk: Finanskrisen, flyktningkrisen, et EU i krise, den franske modellen i krise …

Hvordan gikk dette til? Den første venstreorienterte bevegelsen tok opp før-marxistiske og sosialistiske tankestrømninger, og fjernet seg etterhvert fra den kommunistiske ideen for å kunne passe inn i en demokratisk stat. Som barn av den industrielle revolusjonen stod den på et internasjonalt fundament, bygget på analysen av forholdet mellom kapital og arbeid. Den andre venstreorienterte bevegelsen var anti-kolonialistisk, selvbestemmende og desentraliserende, og konsentrerte seg om forholdet mellom individ og samfunn. Den stod for global rettferdighet og selvstendighet for folket, både for undertrykte i andre land og for sivilsamfunnet hjemme. Begge de to bevegelsene hadde et helhetlig keynesiansk syn på økonomien. Den tredje venstrebevegelsen som feiet over oss på midten av 1980-tallet, i en tid med ultraliberalisme på den ene side og en ny nasjonalisme på den andre, anså seg som den endelige seierherren på vei mot historiens slutt.

Siden har den ikke følt behovet for å tenke etter, men bare lånt sine slagord fra nye ideologiske strømninger. Sosialliberalismen, som ble teoretisert i Europa i form av Tony Blairs og Gerhard Schröders manifest om en «tredje vei» (1999), har ikke blitt akseptert i Frankrike – til gjengjeld er den blitt mye brukt. I kampen mot denne progressive liberalismen, som anklages for å ville tvinge gjennom samfunnsreformer på bekostning av sosiale rettigheter, har det oppstått en annen bevegelse på venstresiden som er proteksjonistisk, anti-europeisk og som setter nasjonal suverenitet i sentrum – tanker som hittil har kjennetegnet nasjonalistene.

I talemåten har den franske venstresiden tydelig latt seg inspirere av en story-telling som tatt ut av amerikansk markedsføring, der følelser teller mer enn fornuft, der emosjonalitet står over rasjonalitet. Ironisk nok ble venstresiden likevel tatt fullstendig på senga av det kaotiske snakket om en «postfaktuell» tid: Den har ingen strukturert og kompleks tankebygning å stille opp med mot den ekstreme forenklingen populismen tvinger på den offentlige debatten. Hadde venstresiden blitt like nervøs av en tweet fra Donald Trump eller et slagord fra Front National hvis den hadde hatt en slagkraftig visjon for det kommende århundret?

Nye obskurantister

Den fjerde venstrebevegelsen må skape en politikk bygget på intelligens. Først og fremst må den finne tilbake til den franske kartesianske tradisjonen der fornuften står i høysetet. Den må gå i Pascals og Montaignes fotspor, og møte utviklingen av et voldssamfunn med fornuft. Den må kjempe mot alle som hauser opp stemningen, i første rekke den identitære bølgen, den må velge å dyrke kulturen i stedet for å falle tilbake til natur, blod og rase, som nå har blitt normalitet i den politiske samtalen. Det er venstresidens oppgave å forklare dagens komplekse verden, for så å kunne endre den.

Dessuten bør venstresiden ta parti for vitenskapen i kampen mot de nye obskurantistene: Det er vitenskap og ikke diffuse moralske mantraer som må til for å utfordre konspirasjonsteoriene, klimaskepsisen og integralismen blant dem den israelske historikeren Zeev Sternhell kaller «opplysningens motstandere».

Fremfor alt bør venstresiden bære frem en ambisiøs visjon der intelligens blir nøkkelen til å hevde Frankrikes og Europas stilling: Vi vil være bedre rustet i den globale konkurransen hvis vi setter forskning, kunnskap, utdanning og teknologiske endringer først. Frantz Fanon har påpekt at begrepet intelligens gjennom historien er blitt brukt til å rettferdiggjøre både kampen for universell rettferdighet og de mest horrible ulikheter.

Vi står overfor en sosial realitet: Det er først og fremst ulikheter innen utdanning som fører til at sosiale ulikheter oppstår og sementeres, og at teknokratene og politikerne blir stadig mer uglesett. Men vi står også overfor en politisk realitet: Venstresiden må våge å ta borgernes intelligens på alvor. Den fjerde venstrebevegelsen må fremme en ny sannhetens etikk og kreve at borgerne gjør en aktiv innsats for å gjenopplive demokratiet. Den må bryte med kortsiktig radikalitet, som den stillestående politiske klassen kun benytter seg av for å skjule sin egen ubehjelpelighet. Den må bryte med en formyndersk forenkling i form av falske løfter fra den femte republikkens redningsmenn, som er altfor få til å takle verdens kompleksitet. Fremfor personlige eventyr må den fremme en kollektiv intelligens, og skape tid og rom for den i offentligheten. Å ha mot til intelligens, og tro på at intelligens tilhører fellesskapet: Det er å tilhøre venstresiden i dag.

Publisert i Le Monde 17. januar 2017. Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad.

Under vignetten Vagant Europa oversetter Vagant artikler, essays og intervjuer fra europeiske aviser og tidsskrifter. Les mer om prosjektet her.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.