Å tenke med hånden: det er dette som er å skrive

Tapet, arbeidets sted og bøkene: Om Tomas Espedals 2000-tallsromaner.

Tidligere publisert i Vagant 3/2010

I sin seneste roman, Imot kunsten (notatbøkene) (2009), vender Tomas Espedal tilbake til et av sine viktigste motiver, skrivebordet: «Skrivelyset og lyset fra vinduet; livet og det skrevne livet, var det to forskjellige ting?» Spørsmålet berører omdreiningspunktet i hans romaner fra og med Biografi (glemsel) (1999): forholdet mellom liv og skrift, mellom biografi og litteratur.

Er det ikke i rommet mellom livet og det skrevne livet at refleksjonen rundt litteratur finner sted? Espedals leser blir konfrontert med hvor lite dette rommet er i forfatterskapet. For kritikerne er denne manglende avstanden mellom teksten og livet et problem, for det er her vi forsøker å skape oss vårt rom. Her er det at våre lesninger og tolkninger har sin plass, dette er vårt skrivebord, our room of our own. Kanskje er det derfor forfatterskapet, hvis betydning nå er åpenbar for de fleste, rost og prisbelønnet som det er, har blitt gjenstand for så lite grundig, kritisk oppmerksomhet? Anmeldelsene de siste ti årene har hele veien vært svært positive, publikums bevissthet stigende, men de langsomme lesningene har uteblitt – et par lange intervjuer er det vi har å forholde oss til. On the road er Espedal en sikker vinner; hans foredrag trekker fulle hus og vekker jubel, han sjarmerer den profesjonelle litterat like mye som rødvinsdrikkende bokklubbmedlemmer, hans litterære idealisme slutter ikke å begeistre tilhørerne. Likevel synes det vanskelig å finne riktige ord for hva som gjør Espedal god, og, like viktig, hva som måtte være svakhetene i hans skrive- og tenkemåte.

Den umulige boken

De fem romanene han har skrevet de siste elleve årene oppleves, lest kronologisk, som én sammenhengende roman, eller kanskje som fem forsøk på å skrive den samme romanen. I hver bok er kjernen langt på vei den samme, men inngangene forandrer seg, enkelte motiver forsvinner underveis, nye kommer til. Samtidig blir forfatteren sikrere og mer utadvendt. Likevel er det ikke helt treffende det Johan Harstad skriver, at bøkene «bare har blitt bedre, side for side» (Klassekampen, 18. desember 2009). Riktignok er Imot kunsten Espedals sterkeste roman til nå, men Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) inneholder svakere passasjer enn de andre. Det kvalitative styrkeforholdet romanene imellom hadde ikke spilt noen stor rolle, var det ikke for at de henger så tett sammen, og at de er en form for «renskriving» fra Espedals side. Flere ganger gjentar han, både i romanene og i intervjuer, at arbeidet består i å skrive bedre bøker, å utvide romanens mulighet i hver eneste utgivelse. I Dagbok (epitafer) (2003) står det: «Et forsøk. Hver bok er et forsøk. Jeg forsøker å forlate det jeg kjenner og kan. Forsøker å forlate det språket jeg allerede behersker. Jeg vil gjøre skrivingen vanskeligere for meg selv.» (s. 95) Men selv om forfatteren utlegger sitt forehavende som et formelt, litterært forskningsarbeid, er det ingen grunn til at vi ikke skal ta utgangspunkt i hva han skriver om: Fem romaner som til sammen utgjør en bred og grundig fortolkning av forfatterens eget liv.

De siste elleve årene har Tomas Espedal skrevet sine bøker mellom tapet, arbeidets sted og bøkene, uten å skape noen overordnet fortelling, men ved å avtegne motiver gjennom skisser, forsøk, brev, notater og dagboktekst. Hvor finnes begynnelsen? Hva setter i gang disse tekstene? Kanskje finnes den første setningen her:

Vi har det til felles, min datter og jeg, at vi begge har mistet mødrene våre. Jeg mistet min mor i april, hun mistet sin mor i september. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, hvordan jeg kunne trøste henne, alt jeg klarte å si, det første jeg sa var, som jeg var et barn, som om det ikke fantes noen alder som kunne skille oss, som om jeg ville at hun skulle trøste meg og at vi kunne omfavne hverandre i en felles sorg, to likesinnede, samme alder, som om jeg i løpet av noen ordløse minutter hadde gjort henne til en voksen, min fremtidige livspartner, mitt håp; hun hørte det og snudde seg bort, rasende og skremt, det var ingen trøst, det første jeg sa var: vi har ingen mor. (Imot kunsten, s. 12)

April og september, men ikke i samme år, med flere års mellomrom, og de to mødrene som er borte, døtrene som er igjen, og tiden som forsvinner og blir til erindringsrom. Den faktiske førstesetningen er denne, åpningen på Biografi: «Jeg har, nesten uten unntak, det kan jeg nå – på tross av alle oppbruddene og adressene – rolig konstatere: jeg har blitt boende i leiligheter og rom i såkalte arbeiderstrøk, ikke langt unna, ofte kloss innved (som om rommene mine inngår i en større plan) en fabrikk.» (s. 9) Hvis vi også tar inn denne passasjen, har vi trekanten Espedal beveger seg innenfor:

Et tykt, grovt papirark med organiske bokstaver, små utvekster på papiret, som stivnet slim eller pressete blomster, hvete eller korn, men i sorte tegn, uleselige og vakre, en uforståelig skjønnhet i linje etter linje, tegn etter tegn: den uskrevne boken.Han drømte om den uskrevne boken.Boken som skulle inneholde alt.Den store, altomfattende boken; han drømte om den, også om dagen, når han ryddet i huset, når han vasket klær og hengte dem opp på klessnoren, når han kjørte bil og når han satt ved skrivebordet: han drømte om den umulige boken. Han gjorde skisser og utkast, skrev en rekke begynnelser og forsøk. Han samlet dem i notatbøkene. Notatbøkene: drømmen om en bok. (Imot kunsten, s. 39)

Trekanten vi har med å gjøre er vag, men likevel en god måte å møte tekstene på: Det er mot disse anstøtsstenene romanene finner form, det er her de organiske bokstavene på det grove papirarket blir til espedalsk litteratur.

Livet og det skrevne livet

La oss likevel, før vi begir oss inn i trekanten, gå veien om Espedal som 2000-tallsforfatter: Da blir det vanskelig å unngå sammenligningen med Karl Ove Knausgård. Allerede før årtiets begynnelse stod det ganske klart at utfordringen for norske samtidsforfattere var å finne en middelvei mellom de høymodernistiske og postmodernistiske skrivemåtene som hadde dominert åtti- og begynnelsen av nittitallet på den ene siden, og på den andre den realistiske og naive  fortellekunstensom nå fullstendig dominerer i den bestselgende delen av romansjangeren. I en artikkel som forutsa den dikotomien dagens norske romanklima baserer seg på, skrev John Erik Riley i 1999:

Den største utfordringen for dagens forfattere ligger ikke i å provosere den ene [modernismen hos f. eks. Ole Robert Sunde] eller den andre [nyrealismen hos f. eks. Erik Fosnes Hansen] leiren, men å provosere begge. Å skrive en litteratur som virker skjerpende på leserne, fordi den overrasker; overrasker i sin vilje til nytenkning. Som fremstår som radikalt annerledes, men også alminnelig, naturlig. (Vinduet 2/99)

Uten å gå for langt inn i Rileys argumenter, kan vi se at han treffer et sentralt spørsmål for samtidens norske litteratur: Hvordan finne et nytt repertoar som ikke overser modernismens viktigste innsikter, men som samtidig makter å løfte seg ut av ideen om meningens og fortellingens grunnleggende umulighet? Min kamps oppsiktsvekkende gjennomslagskraft kan forstås som at Knausgård har funnet en mulig vei, men han står ikke alene. Til tross for de mange forskjellene, er Knausgård og Espedals angrep på avstanden mellom livet og det skrevne livet den mest interessante bevegelsen i norsk 2000-tallslitteratur, ganske i tråd med en tverrnordisk utvikling i retning av biografisk skjønnlitteratur, om den så får uttrykk i en Claus Beck-Nielsens bruk av seg selv som eksperimentell figur, Pål Norheims kombinasjon av reiseskildring og borgesianske mysterier eller Lars Noréns inntrengende oppriktighet. Der Min kamp velger seg den store romanens form, går Espedals biografiske bøker inn bakveiene, gjennom de marginale, litterære formene, men opplevelsen av å lese begge forfatterskap over et kort tidsrom etterlater likevel en sterk følelse av at det er her det skjer, og at dette herpå mange måter er det samme for begge forfattere: Det har å gjøre med det Riley beskriver som «radikalt annerledes, men også alminnelig, naturlig».

Å si noe om hvordan litteratur behandler livet, viser seg ofte vanskelig: Hvordan unngå å gjøre teksten religiøs eller mystisk, eller gjemme den bak en abstrakt akademisk terminologi à la «performativ biografisme», når kvaliteten er at den er konkret og nær? Kanskje finnes muligheten i de tunge berøringspunktene mellom tekst og erfaring, som når Knausgård vasker ned huset der hans far døde, det dramatiske høydepunktet i Min kamp, eller når Espedal vasker rommene rundt sin febersyke datter i Imot kunsten. I materialet, romanens stoff, åpnes sammenhengen opp. I skriver Espedal om Giacometti:

Kunstnerens arbeid inkluderte alt; morgenbarberingen og knyttingen av slipset, timene foran staffeliet og timene med modeller og skulpturering, besøkene, samtalene, timene på kaféen og spaserturene frem og tilbake, gåturene i byen og kveldsmåltidene med vin og sigaretter, den evinnelige sigarettrøykingen, alt dette en del av Giacomettis uopphørlige arbeid. (s. 127)

Og i Min kamp 5 beskriver Knausgård opplevelsen av Tor Ulvens tekster slik: «[D]et eksistensielle dramaet utspilte seg hele tiden, ikke bare under en krise, at noen skilte seg eller mistet sin far og sin mor, eller ble forelsket eller fikk barn, men hele tiden, mens man drakk et glass vann eller syklet med vinglende lys langs en vei.» (s. 410) Begge knytter an til kunstneriske forbilder når de skal språkliggjøre sin egen tilnærming, og de finner veien til det skrevne livet i hverdagslivets betydning og allmennhet.

Antakelig ligger det en forløsning langs denne veien, en forklaring på hvorfor Espedal med Biografi fant en åpnere og sterkere skrivemåte. For skillet mellom de tidligere romanene og de siste fem er skarpt og virkningsfullt. Der forfatterskapet før Biografifremstår som partikulært og lite bemerkelsesverdig, i likhet med den store strømmen av norsk samtidslitteratur, beveger de fem seneste bøkene seg i én retning, ladet med relevans og aktualitet. Forfatteren, romantisk som han er, liker kanskje ikke karakteristikken, men hans selvbiografiske romanprosjekt er grunnleggende nåtidig. Dét er en uomgjengelig styrke.

La oss kort se hvordan Espedal bruker det konkrete, bare intensivert, til å forsterke trykket i sin behandling av tapet. Da han mistet sin kjæreste i 2002, overtok han omsorgen for de to døtrene: De ble hans døtre, og han forsøkte å bli deres mor.

Han vasker og rydder. Han lager mat og skifter sengetøy. Han vasker vinduene, henger opp nye gardiner. I lang tid nå har han oppført seg som henne. Han har gjort alt han kan for å ligne henne. Han gjør sitt beste for å erstatte henne. Han forsøker det umulige. Øver seg i det umulige. Han gjør store feil.Han er mannen som gjør store feil. Han kan ikke være en mor for sine barn. Han har mer enn nok med å være far. Alenefar. (Dagbok, s. 117)

At han blir en kvinne idet han blir en mor er viktig, men se hvordan mening oppstår i det konkrete: Kunne ikke Knausgårds ord om Ulven også vært en treffende karakteristikk av dette? Er ikke hverdagen også et kunstnerens arbeid, slik Espedal skriver om Giacometti? Og er det ikke samtidig nytt og helt alminnelig? Ikke først og fremst fordi det handler om forfatteren selv – jeg tror oppriktig at det ville vært like sterkt hvis fortellerens navn ikke hadde vært Tomas – men fordi det er nært oss. Dette er noe ganske annet enn Kjærstads Zarathustra-typer og Fosses mytiske romanpersoner: Her er vi, alminnelige, men fulle av kraft og mening, hentet ut av umuligheten og frem i lyset.

Livets angrep på det skrevne er samtidig forklaringen på at fortolkningsrommet i romanene er så lite, at mulighetene for leser og kritiker til å åpne teksten begrenses. I denne manglende avstanden dukker hangen til interjeksjoner opp: «Å, akkurat slik er det for meg også!» Gjenkjennelsen forsterker den estetiske erfaringen, samtidig som den kan tilsløre romanenes metode – slik Eivind Tjønneland kritiserer Knausgård for i sin pamflett Knausgård-koden (Spartacus, 2010). En negativ reaksjon på tekstene blir fort til et moralsk tilsvar, eller en etisk vurdering av livsførselen og skrivemåten romanene gir til beste. Kari Løvaas, som har skrevet problematiserende anmeldelser av både Brev (et forsøk) (2005) og Dagbok, formulerer det slik i sin omtale av førstnevnte: «Er det mulig å anmelde formen uten samtidig å anmelde livet, i møte med en bekjennende tekst som Brev?» (Morgenbladet, 3. juni 2005) Og om romanens bekjennende karakter:

I denne [bekjennelseslitterære] sjangeren er det ikke livet vi leser, men en fremstilling av det, en selvfremstilling. Det underlige med sjangeren er at det ofte virker som om det bekjennende jeget tross mot og utlevering gir teksten mindre sannhetsgehalt: det finnes et forfengelighetens spinn i Brev, en selvmytologisering, som gjør at Espedals tekst har mer til felles med den svermeriske Rousseau enn med den råere Marguerite Duras, som han ser ut til å være tematisk inspirert av.

Innvendingene mot en litteratur med så lite rom mellom det levde og det skrevne må nesten finne sin form innenfor en «ja-nei»-logikk: Enten er man innenfor, og føler en umiddelbar og sterk gjenkjennelse, eller man avviser teksten, tar avstand og trekker seg tilbake. Det samme ser man også i mottagelsen av Knausgård, men aller tydeligst i lesningen og kritikken av Hanne Ørstaviks romaner. Den manglende avstanden, ikke bare mellom liv og tekst, men også mellom tekst og leser, vanskeliggjør en nyansert respons.

Espedal har flere steder gitt uttrykk for at han ønsker å utfordre romanen, å sprenge kunstens og fiksjonens grenser. I et intervju med Marius Fossøy Mohaugen og Kristian Meisingset (Bokvennen 2/10) sier han: «I de siste to til tre bøkene har prosjektet vært å utvide romansjangeren og lage en ny type bok. Åpne den opp for brev, dagbøker, notater, essay, dikt, noveller. Se hvor mye romanen tåler.» (s. 10) Ambisjonen er påfallende vag, all den tid romanen slik vi kjenner den springer ut av det langt mer utfordrende ødeleggelsesprosjektet som motiverte 1920-tallets romankunst. Man kan spørre seg: Gir det mening å snakke om å ødelegge eller sprenge en sjanger som har overlevd, og blitt sterkere av, verker som Finnegans Wake og Vergils død? I norsk sammenheng virker det som om Espedal glemmer at angrepsmålet rommer såvidt ulike uttrykk som Kjartan Fløgstads satiriske kulturkritikk og Ole Robert Sundes syntaksutvidende slektskrøniker. Skal vi likevel ta hans ambisjon alvorlig, kan vi se hvordan han bruker nærheten mellom liv og skrift for å bygge ned den stabile fiksjonen. I  ser Tomas teater sammen med turkameraten Narve, og de glir inn i dialogen:

NARVE
Nå ser du selv hvor overflødig det er med institusjonsteater. Spill heller i naturen. Eller enda bedre; få bort kunsten, bort med løgn og skuespill, la heller livet selv bli drama.
TOMAS
Nei, nå synes jeg du overdriver eller underdriver hvis du ser det hele ovenfra hvor jeg ligger og ser ned på deg. Du snakker under meg og over deg selv; du kan umulig mene at vi skal kvitte oss med kunsten?
NARVE
Kunst er forfengelighet og snobberi, så fullstendig unødvendig i livet, i hvert fall hvis vi virkelig lever det.
TOMAS
Vi ligger jo her midt i et Shakepeare-stykke, du ler og jeg gråter, mener du at vi ikke lever, at vi ligger her halvdøde og heldøde og at vi like gjerne kunne begrave kunsten? Jeg mener heller at vi lever sterkere og nærmere livet når vi utsetter oss for kunsten. (s. 99-100)

Narve og Tomas snakker om kunsten som om den var én enkelt ting, men romanen , sammen med de andre Espedal-tekstene, viser at han forsøker å trekke sin kunst mot Narves posisjon, slik tittelen på den seneste boken mer enn antyder. Romanene ønsker å la «livet selv blir drama», noe som blir tydelig når Tomas fornærmes av en liten kommentar fra Karl Ove (Knausgård, får vi anta) i Dagbok: «Karl Ove sa en gang på en fest: du skriver godt. Det hørtes ut som en bebreidelse. Slik var det også ment, og det er vel den eneste kritikken jeg noensinne har tatt innover meg.» (s. 21)

Første vinkel – tapet

Styrken i Espedals forfatterskap er først og fremst evnen til å omsette tap til tekst;Biografi er åpenbart igangsatt av morens død. I avsnittet som har tittelen «mor.» skriver han:

Hun er femten kilo mindre enn for fjorten dager siden. Hun mister livet, det faller av henne, som hår. Aldri før har øynene hennes vært mer levende. Hun sitter i trappen mellom soverommet og stuen. Hun tenner en sigarett.– Jeg liker å sitte akkurat her, sier hun.Vi ler. For første gang siden jeg var barn lener jeg meg inntil brystet hennes som blir vått.Det er ikke vanskelig å snakke om døden. Vi snakker om døden hele tiden. Vi snakker om hagen og naboene, døden er der. Vi snakker om foreldrene og barna våre, døden er der og vi kan ikke la være å glemme og snakke om alt det gode som har vært, og døden var der allerede den gangen og uansett hva vi snakker om, så er døden der i hvert eneste ord og i hvert pust og i den minste bestanddel av det som er oss, og vi kan ikke engang snakke om insekter og sko uten at vi begge blir spill levende. (s. 18)

Her er teksten rørende uten å være opphøyet, prosaen svarer til sitt stoff. Men i avsnittets siste setning får språket for mye luft under vingene: «Hun skal dø og verden kommer til live: den springer ut som en fargesterk blomst der rett foran øynene våre.» Hele veien skriver Espedal enkelt, ordene er likefremme, på grensen til det forutsigbare, og samtidig kraftfulle, fordi de er ordene man  bruke for å snakke om det som både er det største i livet og det vanligste og mest allmenne. Derfor er samtalen om døden sterk, mens blomstersammenligningen tapper avsnittet for betydning. Arve Kleiva innleder sin anmeldelse av Dagbok med en uhyre presis observasjon om sorg som romanstoff:

Sorg er en dum, rotete og formløs ting. Andres tap er rystende, det vekker dyp medfølelse, men medfølelsen er dum og unyttig. Den er sårende på en keitet og uforskyldt måte som man likevel tar ansvar for, men heller ikke da kan den brukes til noe. Når noen vil hjelpe til, øker bare den sørgendes hjelpeløshet, fordi man verken kan peke på eller kvitte seg med den man mangler. Gjenferdet fra ens eget liv, som har forlatt det bare, den døde lesser en vekt på de levende man ikke trodde noe liv kunne ha. (Dagsavisen, 29. oktober 2003)

Boken lykkes, ifølge Kleiva – og jeg er helt enig –, i å overskride medlidenhetens begrensninger:

Litterært reduserer Espedal det personlige, ikke det private; det private blir form, og som sådan gjenkjennelig, man kan gå til boken. Dette er etter anmelderens oppfatning dens store fortjeneste: Dagbok har en så vidt sjelden kvalitet som trøst, kan hende fordi forfatteren ikke kleber ved ditt eget tap, men framstiller den form hans eget etterlot ham i.

Biografi berører morens død, men Dagbok, som ikke kom før i 2003, er dedisert til «Agnete (1961-2002)». Tapet er fordoblet, to mødre og en kjæreste er borte, og tilbake sitter fortelleren Tomas med to døtre i et kaldt og vanskelig hus på Askøy. Fremdeles er de mest direkte ordene de sterkeste: «Det er her jeg sitter, ved vinduet, utsikten er den motsatte, hun jeg lever sammen med, er død, jeg er i sjokk, hun døde så brått. Jeg har aldri kjent en tilsvarende smerte, en dypere sorg, jeg har lyst til å dø, legge meg ned og gi opp, følge henne og forsvinne, men det er ikke mulig, hun etterlot seg to barn, og de er mine.» (s. 39) På samme måte som beskrivelsen av hverdagslivet er konkret, er også denne følelsen helt konkret. Ikke er den tilgjort, ikke er den estetisert eller gjort til litteratur eller metafor: Den er det den er, og bare slik kan den fungere. Fortelleren Tomas responderer på tapet med en ekstrem vilje til å konstruere, til å bygge et hjem, et liv, en litteratur, og et nytt selv. Viljen er et aggressivt grep mot angsten som oppstår når døden har rasert det bestående.

Min største redsel, nest etter døden: at jeg skal bli en annen. Jeg har flyttet inn i huset, sover i sengen, vekker de to barna, svarer på ditt navn i telefonen. De snakker til meg som til en annen. Jeg blir påført en hel del gamle bekymringer, har påtatt meg noen nye, får besøk av venner jeg ikke kjenner, og har ufrivillig overtatt mesteparten av din familie. Jeg må forholde meg til dine menn og til din seneste mann, jeg har merket at språket mitt forandrer seg: jeg snakker som en kvinne.Hver kveld når jeg legger meg i sengen din, utmattet og nedfor, alltid oppgitt, alltid fortvilet, folder jeg hendene og sier så høyt jeg kan uten å vekke de to som sover, sier med en merkelig fjern og fremmed stemme: Jeg er ingen annen, jeg er meg. Jeg er meg og jeg elsker livet, jeg vil ikke dø. (s. 61)

I identitetens utglidning blir Tomas til en mor og en kvinne. Samtidig blir navnene, rollene og bildene av den andre til erindringsmaskiner, punkter i teksten som setter i gang tanker om de som er borte og hvordan håndtere det livet som står tilbake. Også her er metaforikken, bildebruken og stilen håndfast nok til å bære de tunge erfaringene. Spørsmålet melder seg: Får det at Tomas «snakker som en kvinne» litterære konsekvenser? Begynner han å skrive som en kvinne? Løvaas påpeker at han ikke er like rå som sitt forbilde Duras, og i norsk sammenheng blir han ikke på langt nær så utilnærmelig som den kompromissløse Ørstavik. Vi ser at begjæret etter kvinner, beundringen for fast mannlighet viker plassen for en dragning mot det ubestemte, mot det vonde og vanskelige. I et av prosadiktene i Imot kunsten skriver han: «Alt det som ikke blir til noe, gjør ondt. / Alt det som ikke blir til noe. Det forsvinner ikke.» (s. 64)

Fortelleren konfronterer frykten for å bli en annen ved gå så langt inn i det kvinnelige han kan, men kraften i metamorfosen oppstår ikke ved at han forandrer seg, det er barna som gir forandringen mening. «Hvordan stemmen blir lysere. Halsen, den virker trangere. Tungen smalere. Munnen bredere, en lysere, kraftigere stemme, med den kan jeg rope datteren inn.» (Imot kunsten, s. 157) Kvinnelikheten må kunne brukes til noe, den kan ikke være betingelsesløs. Her finner vi skillet mellom det som er godt og det som er mindre godt i romanene: Når utfordringen av kategoriene har en retning, et klart mål, får den livsnære skriften moralsk og estetisk verdi. Og i denne forandringen ser vi også konsekvensene for teksten. Tidlig i boken står det: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk.» (s. 12) Men etter tapet, inne i metamorfosen, blir det motsatt:

Den første setningen, vi arbeider den frem, henter og samler det vi finner av ord og kitter dem sammen med andre ord, en klebrig ordklump, myk. Vi arbeider frem en struktur, en kube, nesten, som vi fyller med ord: mønstrene finnes, setningen lyser.
Den første setningen må være myk. Vi har hatt det til felles, min datter og jeg, at vi begge savner mødrene våre. (s. 159)

Slik oppløses arbeideren, han blir til en mor, og romanteksten forandrer seg med ham.

Gender Trouble

Ytre sett kan det virke som Espedal er på linje med performative teorier om kjønn – à la Judith Butlers – når han skriver om å «bli kvinne og mor», men etter hvert som de tekstlige kjønnsoperasjonene utspiller seg, og den nye familien tar form, oppstår spørsmålet: Er Espedals kjønns- og rollekategorier egentlig stive bilder av essenser? Forvandlingen fra røykende, drikkende, arbeidende forfatter til vaskende, ryddende og kjærlig husmor kan forstås på to måter: Enten som den utforskningen av identitetens grenser jeg har antydet, eller som et flyttelass, fra et låst bilde til et annet. I sin anmeldelse av Imot kunsten skriver Simen Hagerup skeptisk, men ikke entydig avvisende, om denne dobbeltheten:

[J]eg kom til å tenke på [Virginia Woolfs] påstand om at Proust som forfatter er «wholly androgynous, if not perhaps a little too much of a woman», siden fortelleren i Imot kunsten ikke går tilbake for å påpeke at han gjerne ville skrive som en kvinne – når både mora og kona dør, bytter han rent faktisk kjønn i teksten, for å fylle tomrommet, han blir til en kvinne, men i form av en morsfigur som først og fremst kjennetegnes av at hun vasker og steller i huset, slik at bokas freudiansk transseksuelle gimmick ender opp som en selvbekreftende sementering av nettopp det heteronormative kjønnsrollemønsteret Woolf vil til livs i sitt politiske essay, noe som får meg til å føle meg mer som en mann enn jeg kan like, her jeg sitter på mitt lille kontor og lengter etter spillebulene på Hermannstraße. (www.vagant.no)

Hagerups perspektiv er treffende. Espedals konstruksjoner av kjønn føles virkelig opplagte, forbundet som de er med de mest stereotype aktiviteter og tenkemåter. Samtidig fungerer mønstrene på to nivåer: Ja, de er på mange måter «selvbekreftende sementering av det heteronormative kjønnsrollemønsteret», men samtidig er det, som tittelen på Hagerups anmeldelse – «Bjelken» – antyder, en ubehagelig og reell gjenkjennelse for leseren: «Jeg blir støtt av Tomas Espedals borgerlige syn på familien! Fordi jeg kan relatere til det.» Problemet leseren og kritikeren står overfor i møte med forfatterskapet, ja-eller-nei-logikken, gjør seg gjeldende også her. Tomas glir ikke bare mellom kjønnsidentiteter, han berører i tillegg biseksuelt begjær. Sin første forelskelse har han med en gutt, og i Brev får han en slags erotisk erfaring ved å provosere kjæresten til en jente han har ligget med.

Det hender ikke så sjelden at jeg forelsker meg i gutter. Og nå forelsket jeg meg i denne gutten med skyggelue og fløyelsdress. Jeg var åpen. Det var varmt. Vi gikk i sentrum, jeg var åpen, hendene mine skalv. Han gikk med hendene i lommen, røykte sigaretter som han vippet mellom leppene. Jeg var forvirret. (s. 14)

Homoerotikken fremstår, i likhet med kjønnsmetamorfosene, som en outsiders blikk inn: Som om romanpersonen Tomas ikke fullt ut tiltrekkes av gutter, men heller tar til seg den pseudoerotiske omgangsformen unge menn ofte leker med. Grensene blir imidlertid grundig utfordret i de passasjene hvor barna sklir over i bildet av elskerinner. Bokvennens intervjuskribenter trekker frem følgende passasje fra  som eksempel:

Å elske, jeg mener, kaste meg over henne, få på henne klærne, trusen og strømpebuksen, underskjorten, genseren, tré over henne luen og jakken og sende henne av gårde, og løpe, i full fart nå, ned fra barnehagen, ned svingene og trappene, storme inn i leiligheten og kaste meg over henne, trekke av henne genseren og strømpebuksen, trusen og underskjorten, tvinge henne til sengs, jeg mener, her har du mitt liv. (s. 14)

Her kommenterer Espedal sin egen tekst fullstendig presist: «Der leker jeg, og det er en farlig lek.» Det er virkelig en farlig lek, en lek som har grunnleggende – og fantastiske – virkninger på språket. Hver leddsetning kommer som en ny og sjokkerende overraskelse, rytmen er like ubehagelig som den er besnærende. Setningen, som går i to retninger, først ut, så tilbake igjen, gjentar det katastrofalt farlige, samtidig som den betegner det å vende hjem, den mest oppriktige formen for kjærlighet. Der teksten grenser mot incest, er fortelleren på sitt vakreste og mest oppriktige: Forholdet til barna blir ikke lettere i slike tanker, men det blir sterkere og viktigere.

Andre vinkel – arbeidets sted

Dagbok, som altså er den første boken utgitt etter Agnetes død (så merkelig det føles å tidfeste en roman i virkeligheten på denne måten!), åpner slik:

Den nye leiligheten, og mer enn det: å tenke en ny leilighet og gleden ved å skrive den nye leiligheten, en treromsbolig med terrasse, stue og arbeidsrom. Sengen står midt i stuen og er rammet inn av fire tometerhøye stolper og tverrlagte stammer av bøk hvorfra det er festet to hvite bomullsforheng som lukker søvnen inne. (s. 9)

Gjennom de fem romanene skriver Espedal med jevne mellomrom frem stedene hvor han bor og arbeider, de er tett forbundet med frembringelsen av bøkene og fortelleren Tomas’ forhold til sitt liv på ulike tidspunkter. Kari Løvaas er skeptisk til dette motivet:

Det er for så vidt interessant at de konkrete omstendighetene omkring skrivingen blir tematisert: arbeidsrommet, utsikten fra vinduet, skriveredskapene, arbeidslyset. Men forfatteren vender tilbake og tilbake til situasjonen. Skrivearbeidet blir mytologisert på en måte som til forveksling likner romantikernes mytologisering av forfatterrollen. (Morgenbladet, 3. oktober 2003)

Her tror jeg hun begrenser sin forståelse av «omstendighetene» for mye, for henger ikke skrivingens sted tett sammen med den eksistensielle konstruksjonen av et hjem hos Espedal? Og hvor entydig er denne uspesifiserte «romantikkens» mytologisering av forfatterrollen?

Ved et skrivebord av tre sitter forfatteren Tomas Espedal; foran seg har han vinduet, på pulten en skrivemaskin, en kaffekopp og noen notatbøker. Rommet er forutsetningen for skrivingen, slik Virginia Woolf skrev i sitt essay «Et eget rom»: stillheten og konsentrasjonen, friheten og bundetheten. Her er arbeidsplassen – for det er et arbeid! et levebrød! – med den metalliske maskinen, den daglige innsatsen. Rommene synes i stadig endring, men samtidig er vi i det samme rommet, det biografiske rommet. Romanenes rom truer tidvis med å kollapse, eller det inviterer leseren inn, i en slags lykke, eller oftere, i en bunnløs sorg. Sorgen over en død kjæreste, over barn som har mistet sine foreldre, over oss som skal miste våre. Opplevelsen av å vente «på noe forferdelig», «å miste alt, huset, barna» – å ha noe å miste; begivenhetenes og katastrofenes fravær. Når lyder slipper inn, henvendelser når frem til forfatteren og naturen utenfor vinduet forandrer seg, griper verden inn i skriverommet: «Et nytt brev i postkassen.» Rommet trues, «huset raser sammen, faller, konstruksjonene svikter og vinduene brister, taket brytes på midten og styrter mot gulvet» (Imot kunsten, s. 111).

Hva betyr «hjemmet»? Mange ganger fremstår det som det litterære språket som sådan: «En ny bok; et fremmed sted. / En ny bok; et nytt hjem, ubeboelig som alltid.» (s. 156) Som om ordlikheten mellom «bo» og «bok» er grunnleggende:

Jeg har skrevet alle bøkene mine i leiligheter og hus som tilhørte andre, steder jeg lånte eller leide, som regel for kortere perioder, jeg har – av grunner som ikke står helt klart for meg – aldri blitt boende på ett sted særlig lenge. «Jeg kan ikke bo,» skrev Rilke.Jeg har ofte villet bo, men har aldri klart det. De gangene jeg ville bli boende, skjedde det alltid et eller annet som gjorde det nødvendig å flytte. Som Klaus Høeck drømmer jeg om å skrive en bok om alle adressene jeg har hatt; gatene, leilighetene, byene, rommene, husene, alle disse umulige stedene vi kaller hjem. (, s. 64)

Å avskrive, eller i det minste nedvurdere, slike passasjer som ren selvmytologisering, er en lett utvei, men ikke helt uten berettigelse. Boligen og skrivebordet spiller en helt sentral rolle for Espedal, og hvis de viser seg å være hule, romantiske konstruksjoner, er det fare for at de sterke passasjene som vokser frem rundt dem kollapser. På sitt beste henger skrivebordet sammen med karakteristikken av Giacometti. Teksten blir til i forlengelsen av alle livets konkrete situasjoner og steder. Samtidig står prosaen ofte i fare for å være gestisk: Beskrivelsene blir forutsigbare bevegelser uten substansiell kraft. Som i begynnelsen av Dagbok, hvor rommet, og menneskene i det, virker som løftet ut av en generisk, fransk film:

I arbeidsrommet er veggene dekket av blomster, som hotellrommet i rue Mazarin, Hôtel de Lille, hvor jeg lå med henne for åpent vindu og hun skrek over hodene på dem som gikk i gatene under. Jeg har alltid likt å bo høyt over bakken. Hun satt naken i vinduskarmen. Etter at hun hadde sovnet, satt jeg ved vinduet og røykte og tenkte på hvor uoppnåelig og vakker du må ha tatt deg ut, sett nede fra gaten. (s. 10)

Ingenting ved dette avsnittet er uforutsigbart, ingenting er åpent eller friskt. På dette stilnivået stivner romanteksten til gester, det franske blir for fransk, det typiske for typisk.

Tredje vinkel – bøkene

I trekantens siste hjørne finner vi Espedal på hans mest romantiske og minst fruktbare: I lengselen mot bøkene og det litterære livet. Igjen kan vi gå til Dagbok og  for å finne de mest eklatante eksemplene. «Å lese er en forkjærlighet for høyder. Jeg skulle virkelig ønske det var mulig å bo i litteraturen. […] I høyden, et tynt og gjennomtrengende lys, i nattens nærhet; dette må være lesningens sted, et stille rom i fritt fall, her sitter jeg og faller, der ligger du og leser.» (Dagbok, s. 11) Og fra den viktigste turen i : «… jeg hadde funnet stedet som var utgangspunktet for min egen skriving: huset hvor den unge gutten bodde sammen med sin mor. Den unge gutten som ville gjøre opprør, som ville reise bort, gå ut, som ville leve den frie friheten. Den unge gutten som ville skrive. Som ville leve et vilt og poetisk liv. Som ville se, som ville gå. Strekningen Rimbaud.» (s. 145)

Først og fremst oppleves denne idealismen – tanken om at det skal finnes en ideell bok, en ideell litteratur – som tom, fordi det konkrete er det vi har å forholde oss til. Man kan ikke bli metafysiker på bøkenes vegne, de må enten finnes eller skrives. Men mer problematisk er det at det dagdrømaktige og mystiske litteratursynet virker tilslørende, spesielt i et forfatterskap der ønsket om å åpne opp – å komme ut – er styrende. Synet på bøkene kan settes i sammenheng med den romantiske åren i Espedals forfatterskap, en romantikk som tilbyr muligheter, men som også er problematisk ved at den representerer noe lukket og tidløst.

På spørsmål om han fremdeles har et romantisk syn på litteraturen og dikteren, svarer Espedal:

 undersøker jeg en del romantiske mytologier og spør hvor mye jeg har igjen av romantikken. Og det er mye. Jeg oppsøker mine romantiske forbilder og spør om man kan tenke og leve slik de gjorde. Undersøkelsen, som skal føre til en avsløring av det usanne, konkluderer i stedet med at jo, det er sant! Friheten finnes. Sånn sett er det en romantisk bok. (Bokvennen 2/10, s. 11)

At Espedals litteratur er romantisk, er vel åpenbart for de fleste av hans lesere, men vi må også spørre oss om hvilket blikk han anlegger på romantikken og på sin egen poetikk. Kjetil Sletteland påpeker i sin anmeldelse av  at det ikke finnes noenavstand mellom Espedal og forbildene, slik de blir behandlet i boka.

Nærheten gjør at de essayistiske partiene om vandrende romantiske forfattere også knyttes til den gående Espedals erfaringer, langt oftere identifiserende enn differensierende (Hölderlin hører til unntakene). Når han for eksempel nettopp har gått på passelig avstand fra motorveien gjennom Åsanes mer landlige områder, er heller ikke avstanden stor til fortellerens muntert-ironiske betraktninger omkring Rousseaus kultiverte og idylliserte naturopplevelser. […] Her kunne vi forvente en viss genremessig selvrefleksjon, men på dette området skuffer Gå. Identifiseringen med forfatterne blir for sterk; til tider kan Espedal virke mer selvopptatt når han skriver om andre enn når han skriver om seg selv. (Vagant 4/06, s. 25)

Identifikasjonsforholdet mellom fortelleren Espedal og romantikkens vandrings- og naturtradisjoner gjør tenkningen og de essayistiske partiene anakronistiske, et problem som faktisk behandles selvrefleksivt i boka. Han ser selv at ønsket om å gå inn i forbildene og deres tid grenser mot det patetiske:

Samtidsmusikken hadde forlengst tatt opp i seg hurtigheten og støyen, storbyen og trafikken, jeg gikk inn i en fortidsforestilling, i en by som ikke fantes, jeg fulgte en viss monsieur Satie, et spøkelse i brun fløyelsdress og med kalott på hodet. Jeg var en latterlig figur. (s. 122)

Samtidig peker han altså på det estetiske problemet, at kunsten – og kanskje spesielt samtidsmusikken – ikke kan være anakronistisk, da blir den latterlig og kitsch. Men hvordan unngår en bok som  den samme skjebnen? Egentlig gjør den ikke det, men berøringspunktene med det konkrete livet Espedal skriver om tilfører kraft. Han skriver: «Niogtredve år gammel burde jeg visst bedre, men likevel gikk jeg ned gaten Leclercq og ville tilbake i tid: jeg ville gjøre noe som ikke lenger var meg.» (s. 123) Det er først når vi tenker på hvem som går og hvorfor han gjør det, at denne betingelsesløse identifikasjonen gir mening, men det utsletter ikke anakronismen som sådan: Den litterære tenkningen – slik den kommer eksplisitt til uttrykk – i Espedals fem siste bøker er utenfor tiden, det er i prosaens åpenhet for det konkrete at samtidsforfatteren gjør seg gjeldende.

Espedals gjennombrudd i 1999 kan kanskje knyttes til de litterære grupperingene han da deltok i: Sammen med Henning H. Bergsvåg hadde han i 2000 arrangert Bergen Poesifest, og han deltok i skrivegruppen – som det stadig alluderes til i romanene – bak utgivelsen Trøst, en antologi (1999). De åtte forfatterne representert i antologien var, i tillegg til Espedal og Bergsvåg, Ole Halvorsen, Hildegunn Dale, Dag Haugstvedt, Marte Huke, Ero Karlsen og Bjørn Tomren. I forordet til boka skriver Espedal gruppen inn i sin egen motivkrets, og seg selv inn i et fellesskap:

En gruppe. Det begynte med at Henning H. Bergsvåg kjøpte en salong, en av disse som skal stå i en stue. Den grønne Salongen; en toseter og treseter, tre stoler og et glassbord, innkjøpt til dette ene formålet: å samle åtte skrivende for å arbeide. […] Å gjøre stuen til et arbeidsrom. (Trøst, s. 7)

Noen år senere, i et intervju med nettopp Henning Bergsvåg, kommenterer Espedal hvordan han opplevde tiden i Trøst-gruppen:

Jeg ble tvunget til å skjerpe diktlesningene. Snart utvidet denne interessen seg med mitt engasjement i Bergen Poesifest 2000 og 2002. Emmanuel Hocquard, Pascalle Monnier! Plutselig åpnet verden seg! Vi visste lite om disse områdene i litteraturen som skrives nå. Hvis lyrikken er et forskningsarbeide ble det nå åpenbart for oss forskere og forskningsteam i Frankrike, Sverige og USA, som kanskje lå langt foran oss i utviklingen. Det er viktig at disse tingene blir gjort tilgjengelig. Alle disse måtene å benytte språket på. (www.bergenbibliotek.no)

Å tenke at forfatterskapet ble tungt påvirket av disse oppdagelsene virker sannsynlig, spesielt når vi ser hvilke forfattere og tradisjoner han i ettertid har valgt å skrive seg opp mot. Skal vi forsøke å sortere de mange litterære forbildene romanene forholder seg til, finner vi to hovedinnflytelser. Den ene, romanmessige, representeres hovedsakelig av den nevnte Marguerite Duras, den andre er den poetiske, språkutforskende tradisjonen Espedal nevner i samtalen med Bergsvåg, de franske, amerikanske og svenske poetene knyttet til blant annet Oulipo, L=A=N=G=U=A=G=E og OEI.

I noen av Duras’ poetologiske tekster, samlet under tittelen Å skrive (utdrag oversatt av Øyvind Ellenes, Vagant 1/05), gjenfinner vi mange av Espedals grep – ja, det er nesten som vi også kan plassere den tematiske trekanten jeg har tegnet over hennes inngang til skrivingen. I en naken og personlig form viser hun frem litteraturens nødvendighet, både som tenkemåte og i selve skrivingen. Huset er stedet der bøker blir til, noe hun beskriver i ord som ligger svært tett opp til Espedals:

Jeg var alene i dette huset. Jeg lukket meg inne i det – jeg var selvfølgelig redd også. Og siden har jeg elsket det. Dette huset ble til skrivingens hus. Bøkene mine kommer fra dette huset. Fra dette lyset også, fra hagen. Fra lyset som reflekteres av dammen.

Huset og skrivingen, som hos Espedal, men også et lignende syn på bøkene og litteraturen selv: «En åpen bok er også en natt.» Forholdet mellom boken og døden knytter dem sammen. Espedal skriver: «Jeg ser henne ligge i sengen og lese: nå vet jeg hvor likt synet av den lesende er synet av den døde, hun er der og hun er borte.» (Dagbok, s. 13) Sterkest synes Duras å ha påvirket Espedal i oppbygningen av et litterært «jeg»: Så mye av den personligheten hun skriver sin poetikk med finner vi igjen, mesterlig ombygget og tilpasset, i Espedals personlige tone. Erfaringene, følelsene, verdensanskuelsen; mye er felles, men samtidig er dette jeg’et flyttet til et annet sted, en annen tid, og ikke minst, til en annen rolle: alenefarens.

Ser vi på poetene Espedal omtaler som språkforskere, kommer vi til noe av det merkeligste ved hans prosa: Jacques Roubaud, Michael Palmer, Fredrik Nyberg, Emmanuel Hocquard, Johan Jönson og Ulf Karl Olov Nilsson – alle siteres og parafraseres i romanene, de opptrer som samtalepartnere og skygger for romanteksten. Et enkelt eksempel er dette: Espedal: «Jeg er førtitre førtifire førtifem førtiseks år gammel. Jeg skriver dette i september.» (Imot kunsten, s. 11) Johan Jönson: «Jag är trettiofem trettiosex trettiosju trettioåtta år gammal. Jag skriver detta då jag inser att min kropp endogent börjat producera döda fleckar». (Monomtrl, Albert Bonniers Förlag, 2005) Disse parallellene, som det er mange av, virker på ulike måter i tekstene; sterkest fungerer kanskje dialogen med Roubaud. I sine to bøker Noget sort(oversatt av Martin Larsen, Basilisk, 2006) og Lewis’ mangfold av verdener (oversatt av Thomas Lundbo, Oktober, 2001) forsøker han å tenke sin avdøde kone som fremdeles levende i en annen, mulig verden. Ikke som gjenferd eller illusjon, men som mulighet, tenkt innenfor den modale realismen filosofen David Lewis beskriver i sin bok On the Plurality of Worlds (1986):

Det finnes ingen reise fra verden til verden / Ingen reisende som bringer sin verden med seg fra verden til verden / […] / Jeg våkner opp i natten, jeg ser bakenfor verden / men det er ikke slik jeg skal nå deg (Lewis’ mangfold av verdener, s. 9)

Espedals kraftfulle behandling av tap fungerer på en beslektet måte, slik litterær fremstilling av sorg kanskje må? Boken blir i seg selv en mulig verden, ikke fullt ut, men antydningsvis, og hos Espedal, som hos Roubaud, er umuligheten i sorgen og døden gjort til noe mulig – til tekst vi kan erfare og, slik Arve Kleiva skriver, oppleve som en slags trøst.

Med tanke på at de litterære forbildene – språkforskerne fra Oulipo, L=A=N=G=U=A=G=E og OEI, så vel som Duras – er resolutt antiromantiske, fremstår det som ironisk at Espedal skriver og tenker sin litteratur som romantisk inntil det anakronistiske. Spesielt når flere av de intellektuelle forbildene – vandrerne, kunstnerne og filosofene – opptrer med en blå blomst i knapphullet. Spørsmålet om dette representerer et svakhet i Espedals romaner, er til dels åpent, men Kjetil Sletteland har rett når han påpeker det problematiske ved den tette identifikasjonen med romantikken.

Boksene

Brev er den av Espedals romaner hvis biografiske preg er mest akutt, noe også anmelderne har pekt på. Frode Helmich Pedersen innledet sin omtale i Bergens Tidende slik: «Det er ingenting i Brev (forsøk) som skulle tilsi at det som står i den ikke er sant; at det finnes noen vesentlig forskjell på forfatter og jegperson.» (2. mai 2005) Og Terje Stemdal i Aftenposten skrev: «For en uinformert leser er det umulig å vite hva som er fiksjon og hva som er reell erfaring.» (9. mai 2005) Spørsmålet blir prekært hovedsakelig på grunn av et brev fra den døende Agnete til Tomas gjengitt midt i boken (s. 61-68). Helmich Pedersen mener det er avgjørende om brevet er autentisk eller ikke, og konkluderer med at han «tror på Tomas». Stemland skriver det motsatte, for ham er «spørsmålet […] om Brev fungerer estetisk og litterært». Kari Løvaas finner det derimot umoralsk å skrive ordene til en person som har gått bort: «Det ligger en provokasjon i brevet fra Agnete i bokens annen del – i det å legge ord i munnen på en avdød person, en som ikke har noen mulighet til å komme med innvendinger. Det fortoner seg nesten som et overgrep.» Selv har Espedal uttalt at det er ham som har skrevet brevet, at det altså er fiktivt: «Nei, det har jeg skrevet selv, det er et litterært brev» (Bokvennen 2/10, s. 11). I møte med romanen Brev er det likevel noe annet som står frem som den viktigste kvaliteten, nemlig den direkte og knallharde åpningen på boken. 60 sider, uten avsnitt, om hvordan Tomas blir bokser, og hvordan han etter hvert forsøker å avlære seg slåssingen.

De fysiske beskrivelsene av boksingen kan sammenlignes med Norman Mailer, som i boken The Fight (1975) og essayet «Ten Thousand Words a Minute» (1962) gjorde sporten til gjenstand for den mest sublime litterære behandling. Espedal skriver om å trene med sin far:

Han danset rundt i stuen, føttene frem og tilbake som trommestikker. Vi danset. Han pustet gjennom nesen, en voldsom rytme, fintet og slo, dukket og svingte, sommerfugl og bie. Jeg kunne kjenne lufttrykket fra hendene, slagene var ufarlige; de kunne drept en mann. (s. 10)

Forskjellen er at Tomas selv er bokser, der Mailer var en oppmerksom tilskuer. Og kampene foregår ikke i Kinshasa eller Chicago, men i Sentralbadet i Bergen og på stuegulvet i barndomshjemmet. Dansen mellom far og sønn er fylt av varme og nærvær, og Espedal er på sitt beste når han gjør utvekslingen av slag til kjærlighetserklæringer:

Plutselig ble alt alvor. Han glemte hvem jeg var og gikk til angrep med slag som sendte meg rett i gulvet. Han sto over meg, ansiktet var fullstendig forvandlet; jeg har aldri sett ham så vakker. Han var ikke lenger min far. Han var seg selv. (s. 10-11)

Til slutt, når faren sørger over sin døde kone, ser vi at boksingen er en måte å angripe livet på, at teknikken har med selvoppholdelse å gjøre:

Etter at jeg mistet min mor, var jeg redd for at han ville drikke seg ihjel; han sa at han ville det, at han ikke hadde noe å leve for, og da slo jeg ham. Han reagerte ikke. Hvor er guarden din, skrek jeg, opp med hendene, ropte jeg, men han ville ikke. Du må kjempe, du skal slåss, hvor er du blitt av, jeg trenger deg. Jeg er glad i deg, sa jeg. Jeg hadde aldri sagt det før. Hvor umåtelig glad jeg var i ham. (s. 25)

I frustrasjoner og funderinger rundt spørsmålet om biografi og fiksjon, kan de direkte og umiddelbare sidene ved Espedals prosa fort komme i bakgrunnen. Men Kari Løvaas er observant og trekker frem drivet og kraften i disse sidene. Også Helmich Pedersen påpeker energien i romanens åpning.

De avsnittsløse sidene fremstår som bokser, med jevne marger på begge sider, helt uten opphold av noe slag; og kanskje henger boksene sammen med boksingen? Det tette drivet, det voldsomme tempoet hviler på emnet; slåssing, boksing, vold og død, men også på formen; den uavbrutte strømmen av tekst, av intense skildringer og raske bevegelser. Slik skapes en kontrast til store deler av romanteksten i de fem bøkene. Espedal forlater her sin vandrende, assosierende stil, til fordel for hurtigløpets modus, og effekten er massiv, like massiv som tekstblokkene den formidles gjennom.

Begynnelsen

Ideen om litterær nødvendighet, om boken der ute, har i nyere, norsk litteratur funnet sin sterkeste og mest betydningsfulle manifestasjon i Dag Solstads Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (2006). Overraskende lite har vært skrevet om hvorfor Solstad, så seint i sitt forfatterskap, velger å tematisere hovedteksten som tilsynelatende har styrt hans skriving de siste tyve årene. Tanken er at boken finnes, og at det er forfatterens jobb å grave den frem, gjøre den til språk på en konkret bokside. Å høre Solstad snakke om litteratur, intellektuelle forbilder og samfunnspørsmål i dag, i 2010, er som å høre en Brand, eller en Kierkegaard, holde tale uten publikum i en ørken. Alt som sies er bestemmende for et forfatterskap som vil bli stående som et av de største i norsk litteratur overhodet, men samtidig er poetikken nå så ubestemmelig at den grenser mot det mystiske.

Selv om Espedals litterære idealisme er problematisk, utgjør måten han utvikler sitt forfatterskap på en egenartet praktisering av denne håpefulle og lengtende tenkemåten. Men spørsmålet er om Espedal klarer det han ønsker, å skrive bedre for hver bok, og å blir mer og mer nødvendig? Romanenes parentetiske undertitler antyder et problem for en forfatter med ønske om å skrive den umulige boken, det vi vel må forstå som En Stor Roman: (erindring), (glemsel), (epitafer), (et forsøk) og (notatbøkene) er tydelige tegn på en innsirkling, eller kanskje på at det vi leser i realiteten er et forarbeid. Espedal antyder selv romanenes preg av forberedelse:

Jeg har lyst til at Imot kunsten skal være første del av dette verket. Arbeidstittelen er Notatbøkene. Den er foreløpig bare en parentes, men det skal komme så mange bind at den tittelen tar overhånd. Tanken er at jeg skal nærme meg notatbøkene. Jeg er veldig glad i notater, og mitt viktigste arbeid er i en viss forstand arbeidet jeg gjør der. (Bokvennen2/10, s. 10)

Vi må ta de fem bøkene for en slags begynnelse, og dermed blir renskrivingspreget tydeligere for oss som lesere. Hovedtendensen er at romanene blir stadig åpnere og mer utadvendte, som for eksempel i den omtalte åpningen på Brev. I Imot kunsten kan vi se at prosaen i passasjer er helt fri for fikse ideer og stive innganger, som her i en beskrivelse av farfaren:

Alfred Johan Olsen arbeidet tidlig og sent, lange dager, harde arbeidsdager, dagskift og kveldskift, åtte timer om dagen, fri om søndagene, en uke ferie om sommeren, overarbeidet, lav lønn, utnyttet, dårlig betalt; han forsvant i arbeidet, ble borte for henne. Han var en arbeidsmann.Når han ikke arbeidet, savnet han arbeidet.Når han var hjemme, måtte han hvile. Han skulle tidlig opp, gikk tidlig til sengs. Han sov i spisestuen, hun sov i dobbeltsengen med barnet, ville ikke, måtte ikke forstyrre ham. Han ville ikke forstyrre dem, moren og barnet, de sov når han våknet om morgenen, klokken var halv seks, han gikk stille ut på kjøkkenet, kledde på seg arbeidstøyet, gikk ned i kjelleren og hentet kull. Skuflet koksen i ovnen, pustet liv i glørne og fikk ild, en svak, blå flamme. Det var snø i gaten og på hustakene, frost på vinduene. Kaldt og fuktig i den lille leiligheten. Han tente en sigarett. Blåste røyken ut kjøkkenvinduet. Kokte vann til kaffen og spiste frokost. Ble sittende bak kjøkkenbordet og stirret ut vinduet, mørket og kulden. Gatelysene som ble tent. Disse minuttene alene om morgenen. Han elsket dem; jeg tror han elsket det, minuttene og stillheten. Så ble gatelysene tent. Han reiste seg og gikk ut døren, ned trappene, stille, umerkelig, som om stillheten var hans natur, hans fravær, han krysset gaten. (s. 27)

I en slik fremstilling oppnår Espedal all den naturlighet som ambisjonen om å skrive tett på livet behøver, samtidig som behovet for å teoretisere eller abstrahere frem en egenartet biografisk skrivemåte forsvinner: Dette er ganske enkelt sterk, nærværende romankunst, og står i klar kontrast til det innovervendte som tidvis preger den første, biografiske trilogien.

Vendingen utover har også en bakside: Det er vanskelig, om ikke umulig, å skrive avsnitt og setninger med politisk pregnans uten en eller annen form for fortetning eller underliggjøring. I  forekommer flere passasjer som denne: «Den amerikanske innvandringen har vært større enn den norske innvandringen til Amerika. Men amerikanerne kom på en litt spesiell måte, de red og kjørte, seilte og fløy, skjøt og brøt seg inn i de norske hjemmene, inn i de norske stuene, ut fra fjernsynsapparatene og rett inn i den norske hverdagen.» (s. 111) Eller denne:

Luksusbåtene, bilene, de altfor store husene, de vokser, rikdommen vokser, men menneskene som befolker den blir mindre, man ser dem nesten ikke, de forsvinner i sitt eget. Det kan virke som om man investerer den nye rikdommen i det å fjerne seg fra omgivelsene. Man hever seg over de andre, isolerer seg fra naturen, stenger det ukjente og fremmede ute, man overvinner reisen og kjøper seg bort fra ubehageligheter og vanskeligheter; alt det som kan gi nye og uforutsette erfaringer. Det kan virke som om man investerer pengene i en helt ny form for dumhet. (s. 92)

Stivere og mer forutsigbar er det vanskelig å tenke seg en kritikk av vår samtidige kultur. Ikke at Espedal tar feil, problemet er de opplagte tankemønstrene han velger seg, og ordene som totalt mangler presisjon. Dessuten: I Biografi skriver han at «[m]ed henne har jeg fornemmelsen av at jeg er sammen med en hel roman.» (s. 57) Hvor blir det av dette humanistiske perspektivet i den totalindignasjon de siterte passasjene bygger på? Når romanene vil være politiske, blir nedbyggingen av prosalyrikkens tetthet til en forenkling av det som ikke er enkelt.

Tilbake til rommet

Den manglende avstanden mellom livet og det skrevne livet var utgangspunktet, og det er på denne mangelens effekt Espedals eventuelle suksess hviler. Kanskje kan vi kaste et blikk i retning Solstad, som øker denne avstanden i alle sine romaner. Dersom vi ser helt bort fra det biografiske ved Espedals bøker og vurderer forholdet til døtrene i et romanmessig perspektiv, finner vi en parallell til Solstads T. Singer (1999). Når Singers kone Merete dør, blir stedatteren Isabella hans egen datter, men motivasjonen er den motsatte av Espedals. Alt handler om å skape størst mulig avstand. I en fin Gombrowicz-påvirket lesning av romanen skriver Ane Farsethås:

Det Singer ikke sier, er imidlertid at han og Merete var enige om å skilles. At han overtar omsorgen for barnet bunner ikke i noen kjærlighet til seksårige Isabella, men i den omstendighet at Singer synes det ble for pinlig å fortelle Meretes foreldre om den planlagte skilsmissen. I ly av døden spilte han derfor heller etter de konvensjonene som gjelder for sørgende. I tillegg kommer at han når valget først er tatt, omfortolker tilværelsen som alenefar som en ny rolle, en ny forkledningsstrategi. (Vinduet 2/10, s. 51-52)

Situasjonene svarer til hverandre: To menn mister sine partnere, i situasjoner der forholdet synes å ha vært på vei mot oppløsning, og overtar ansvaret for barna. Men blikkene er diametralt motsatte. Der Espedal forsøker å få identitetene til å skli inn i hverandre, få faren til å bli mor, trekker Solstad det nære livet ut av romanteksten. For ham dreier det seg om å skape litterære muligheter ut av umulige situasjoner. Svært få vil oppleve noen form for gjenkjennelse i personen Singers fremtreden; gjenkjennelsen finner sted på et annet plan. For eksempel i den allerede legendariske åpningen av romanen, som også Farsethås anfører som grunnleggende for Singers motivasjon.

Singer led av en særegen form for skamfølelse, som slettes ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å føre begge sine hender opp foran det, mens han høyt utbrøt: – Nei, nei. (s. 5)

I møte med romanhelten T. Singer er fortolkningsbehovet og -rommet stort. Gjennom sitt forfatterskap har Solstad vist at mulighetene som finnes i dette rommet, som han ofte skaper gjennom sitt spill nettopp med de inautentiske væremåtene, er enorme, og den litterære gevinsten ved å utforske det er like stor hver gang. Slik har han oppnådd posisjonen Farsethås presist beskriver: «I vår egen tid kan en hel bokhøst stå og falle med kvaliteten på en Solstad-helts […] refleksjoner.» (s. 45)

Hvis vi ser på de mest konkrete og håndfaste sidene ved Espedals romaner, synes det som om han har klart å finne en fruktbar litterær vei uten å gå i Solstads inautentiske retning. Følelsene som er skildret på mest mulig likefrem måte, arbeidet i sin naturlige form, boksingens egenart: Disse elementene i den espedalske litteraturen gir bud om en litteratur som utfordrer «begge leire», og som sammen med Karl Ove Knausgård kan åpne nye rom i norsk litteratur. Men denne litterære veien er fremdeles bundet opp mot de estetiske konjunkturene, og det renskrivingsarbeidet Espedals romaner utgjør er ikke fullført. Slik sett er Solstads nivå fremdeles et stykke unna. Likevel er det klart: Få, om noen, norske romanforfattere kan bygge menneskelighet i skrift slik Espedal kan.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.