INTERVJU. Maria Dorothea Schrattenholz har skrevet et langdikt om en ørken full av radioteleskoper.
Under Encounters Documentary Film Festival i Sør-Afrika, 8. juni 2016, ble den norske poeten Maria Dorothea Schrattenholz’ langdikt «Between technology and dream» fremført på Cape Town Science Centre. Fremføringen fant sted i samarbeid med podcasten Sound Africa og er inspirert av Square Kilometre Array (SKA), et forskningsprosjekt som består av noen tusen radioteleskoper i Karoo-ørkenen, med det som oppgave å kartlegge universet helt tilbake til The Big Bang. Elektronikamusiker Simon Kohler satte lyd til diktet, blant annet med samplinger av en sørafrikansk partikkelakselerator.
Joanna Rzadkowska: Hvordan oppsto ideen til dette samarbeidet?
Maria Dorothea Schrattenholz: Jeg ble kjent med podcast-produsenten Rasmus Bitsch gjennom felles venner. Vi begynte å snakke om radioteleskopene. Begge var svært begeistret for denne store satsningen – og vi bestemte oss for å gjøre noe sammen.
JR: Hva slags fenomener skal radioteleskopene kartlegge?
MDS: Forskerne skal undersøke om kvantefeltteori og den generelle relativitetsteorien kan forenes, ved å studere sterke magnetfelter fra pulsarer og sorte hull. Disse undersøkelsene vil hjelpe oss å forstå hvordan de første stjernene og galaksene tok form. Teleskopene kan også bidra til forståelsen av såkalt mørk energi. Astrobiologer vil på sin side bruke SKA til å lete etter aminosyrer, byggesteinene i levende organismer.
JR: Hvorfor ble teleskopene plassert i Karoo-ørkenen?
MDS: Ørkenområdet The Karoo i Sør-Afrika er velegnet for denne type instrumenter, siden det er øde og tektonisk inaktivt. Her er sjansen liten for jordskjelv, himmelen er som oftest klar og området er fritt for andre radioforstyrrelser. I samme område finnes allerede radioteleskopet KAT-7.
JR: Hva er annerledes fra lignende satsninger, som Arecibo-teleskopet i Puerto Rico?
MDS: SKA blir det største forskningsprosjektet i verden, det største teleskopet eller teleskopkollektivet bygget noensinne. Det vil bestå av omtrent 2500 parabolformede antenner. I provinsen Northern Cape, nær landsbyen Carnarvon, vil hele landskapet dekkes av disse antennene, hver på størrelse med et hus på fire etasjer. Resten bygges i Namibia, Botswana, Mosambik, Mauritius, Madagaskar, Kenya, Ghana, Zambia, i områder med omtrent 50–100 parabolantenner hver. I Australia bygges teleskoper kalt low frequency array, der teleskopenes form minner mer om grantrær, det blir omtrent en million av dem i Australia, som er en del av samme prosjekt.
For meg var det tankeeggende at det var i Afrika menneskeheten oppsto. Tanken tiltaler meg: Her bygger vi radioteleskoper for å se tilbake til universets opprinnelse, på stedet vi selv kommer fra.
JR: Hva er forbindelsen din til Sør-Afrika?
MDS: Jeg dro dit første gang for to år siden, for å besøke en venn. Boken min Atlaspunkt (2015) er stort sett skrevet i Nord-Norge og Sør-Afrika. Jeg overnattet i en hule i de røde Cederberg-fjellene. Mars-delen av Atlaspunkt er inspirert av utsiktene der. Jeg skrev også om Karoo-ørkenområdet, før jeg visste om SKA.
JR: Jeg hørte i podcasten at de ikke utelukker å finne utenomjordisk liv gjennom SKA?
MDS: SKA, i likhet med det allerede langvarige Search for Extraterrestrial intelligence-prosjektet (SETI), tar i bruk radioteleskoper for å lete etter signaler på bevisst liv andre steder enn jorda. I SETI kan du blant annet laste ned et lite program, og når datamaskinen din går i skjermsparermodus donerer du arbeidskapasiteten til å lete etter romvesener. SKA er overlegent SETI, det tar imot utrolig mye mer informasjon.
JR: Hvor går du hen for å følge med på det siste fra vitenskapene?
MDS: Jeg leser bøker og vitenskapelige artikler på nettet. For øyeblikket holder jeg på med In Our Own Image (2015), en bok om kunstig intelligens skrevet av George Zarkadakis. Da jeg skrev Atlaspunkt leste jeg mye om menneskehetens opprinnelse, om Mars, hva som vil skje med kroppene våre på Mars. Vi er på vei til Mars og forsker på hvordan man kan overleve der. Folk isolerer seg i ørkenen, i domes som simulerer atmosfæren på Mars, for å eksperimentere med overlevelsesstrategier.
JR: Å designe mennesker som kan overleve på andre planeter minner meg om de genmodifiserte menneskene i Philip K. Dicks The World Jones Made (1956). I begynnelsen av boken virker de som uskyldige ofre for genmodifisering på ville veier, men mot slutten viser det seg at Jones – som kan se inn i fremtiden – har modifisert dem slik at de kan overleve i Venus’ atmosfære og dermed kolonisere planeten. Slik redder han menneskeheten. Hvilke temaer er du opptatt av i arbeidet med dine nye bokprosjekter?
MDS: Jeg er fascinert av det som skjer innen kunstig intelligens. Det fører til mange spørsmål om hvordan vi kan tenke oss bedre versjoner av oss selv. Jeg ser for øyeblikket på Äkta människor (2012–2013), en svensk serie i ghost independent-sjangeren, om roboter som blir brukt som fabrikkarbeidere og hushjelper. De blir en ny, undertrykt arbeiderklasse, før en utbrytergruppe reiser seg. Utbrytergruppen har en sterk overlevelsesdrift ingen tok høyde for, og dermed stiller serien spørsmål om hva som egentlig definerer «menneskelighet». Kan man avskrive robotene som umenneskelige bare fordi de er laget av andre materialer enn oss? Serien tvinger tilskueren til å ta stilling til begreper som menneskeverd og menneskerettigheter. Historisk sett har mange grupper måttet kjempe for likebehandling og rettigheter – kanskje robotene blir de neste?
JR: Dette får meg til å tenke på diktet ditt, som inneholder linjer som disse: «We will wrap the fabric / of space around us, it breathes. / We breathe together with it.» Hvem er «vi» her?
MDS: «Vi» er den kollektive bevisstheten, kunnskapen vi har samlet opp, mennesket som utforskende og nysgjerrig vesen. Tanken er å lage tverrsnitt av det nysgjerrige mennesket fra dets opprinnelse til nå – og inn i en uviss, men spennende fremtid. Diktet er en slags dokumentarpoesi.
JR: Hva sikter du til med «dokumentarpoesi»?
MDS: Vitenskapen presenterer sine funn på en forsøksvis nøytral og objektiv måte, med en innarbeidet terminologi. Formidlingen av nye funn og kommunikasjon med kolleger innen forskningsmiljøet står i sentrum. Her kan poesien gå inn, underliggjøre og vise at oppdagelser i verdensrommet har betydning for oss alle. Oppdagelsene fra SKA vil tross alt hjelpe oss med å forstå hvordan jorda er blitt til og hvem vi deler verdensrommet med. Vi vet ikke hva funnene blir, men de vil være revolusjonerende.
