Diego Marani har skrevet en pussig liten fabel om hukommelsestap, språk og identitet.
Diego Marani: Ny finsk grammatikk
Pax, 2013 (orig. 2000)
Oversatt fra italiensk av Jon Rognlien
Diego Marani (f. 1959) har gitt ut i alt elleve romaner, hvorav Ny finsk grammatikk er den tredje i rekken. Boka gjorde stor suksess da den ble utgitt på engelsk i 2011. I år foreligger Jon Rognliens solide norske oversettelse. Marani er selv en språkmektig mann, som til daglig jobber som EU-tolk i Brussel. Han er «opphavsmannen til det europeiske blandingsspråket europanto», kan vi lese på det norske smussomslaget, men dette «språket» er vel å merke for en fleip å regne. Her er eksempelvis åpningen av Dantes Guddommelige komedie oversatt til europanto: «Des meine life nel medio van der way finde myself in eine bosco scuro». Noen som assosierer til Øyvind Rimbereids Solaris korrigert? Også Ny finsk grammatikk bærer klare tegn på forfatterens interesse for språk, samt hans absurde og lette humor.
Ny finsk grammatikk er en pussig liten fabel, med utgangspunkt i det som, oppriktig talt, må sies å være en litt for fiks idé. I september 1943 blir italienske Massimiliano Brodar funnet med hodet knust på en brygge nær jernbanestasjonen i Trieste, uten legitimasjon eller personlige eiendeler, dessuten har han glemt alt språk og husker ikke hvem han er. Av sin finskspråklige lege Petri Friari blir han formodet å være en finsk soldat ved navn Sampo Karjalainen, og legen setter seg fore å lære ham det finske språket «på nytt». Dermed ender den hukommelsesløse soldaten opp med å tilegne seg et for ham helt nytt språk, i den tro at det er hans glemte morsmål. Den ukjente soldat blir ikke mer ukjent enn dette, for å si det slik: Han blir ukjent også for seg selv.
Vi har med andre ord å gjøre med en slags lingvistisk forvekslingskomedie, eller -tragedie. Ikke rent lite pikaresk blir romanen da hovedpersonen reiser til Finland for å finne ut av «bakgrunnen sin». På det sentrale folkeregisteret får mannen som nå tror han heter Sampo Karjalainen følgende svar: «Halve Finland heter jo Karjalainen.» I stedet for å finne seg sjæl, finner hovedpersonen et Finland i krig, der det russiske flyvåpenet «siktet på hjertet av byen, der det var menneskekjøtt som kunne sprenges i stumper og stykker».
Det hele topper seg i en surrealistisk travesti av en gjenkjennelsesscene hos familien Karjalainen, der bare gamle og sinnssyke Leena «kjenner igjen» den bortkomne og hjemvendte soldat. Mot slutten får vi rett nok også presentert en virkelig anagnorisis, ute på Katalanokka-odden. En instinktiv sperre mot spoilers gjør at jeg ikke gjengir den.
Romanen er Massimiliano Brodars retrospektive fortelling, iblandet passasjer i kursiv der hans lege og språklærer Friari forteller fra sitt perspektiv. I 1946 har Friari dratt til Helsinki på leting etter Brodar, og i en kiste på militærsykehuset finner han manuskriptet vi angivelig får lese. Friaris kommentarer skaper en smule tvil rundt hans rolle som «redaktør» av Brodars beretning. Blant annet skriver han at han ofte har «måttet foreta dype inngrep i teksten og skrive egne sekvenser for å knytte sammen hendelser som ellers ville være løsrevne». Hva som er Friaris endringer, får vi aldri vite.
Også feltprest Olof Koskela, som Brodar møter når han kommer til Helsinki, har gjort endringer i Brodars manuskript, uten at Friari informerer om hva disse består i. Koskela er en intens beundrer av Mannerheim, offiseren som ledet de «hvite» styrkene til seier i den finske borgerkrigen i 1918. I Koskelas øyne er Mannerheim den finske nasjonens far – «mannen som førte oss ut av Russland, slik Moses førte jødene ut av Egypt».
Da Mannerheims hvite styrker seiret, var det ingen nåde for dem som hadde sympatisert med bolsjevikene. Friaris far, som var overbevist sosialist, ble internert i fangeleir og døde. Sønnen dro da til Hamburg, ble tysk statsborger, og så ikke hjemlandet sitt igjen før han reiste for å finne ut av Brodars skjebne.
Friari skriver følgende om Koskelas perspektiver:
Jeg, som i denne krigen mistet min far og i dag ikke engang har en grav å gå til for å sørge over ham, har vanskeligheter med å dele enkelte av disse patriotiske mytene, og det gjør meg vondt, men også sint, at dette setter meg i bås som landssviker. Også innenfor ett og samme folk, er det ofte slik at det noen anser som fedrelandet, utelukker de andres fedreland. Fra dette stammer galskapen som i vår tid har lagt Europa i aske. Despoter forkler seg som patrioter og påtvinger folket retorikken i sine egne myter. De erklærer at utenfor disse mytene, finnes det ikke fedrelandskjærlighet.
Slik er denne romanen på sitt mest politiske – sympatisk, muligens, men mer preget av humanistisk forkynnelse enn av dyptloddende historisk analyse.
Enkelte steder lar den språkinteresserte forfatteren sin hovedperson spekulere over språk. Et sted skriver han at hukommelsen hans «ikke [var] annet enn en ordliste». Vi assosierer kanskje til Kjartan Fløgstads roman Grand Manila (2006), der Madli Hidle kjøper seg en engelsk ordbok og leser den fra begynnelsen, side for side, i den tro at hun dermed lærer det fremmede språket. Hos Fløgstad fungerer dette som en slags «dobbeltironi»: Mer enn en ironisering over en romanfigur, er det en ironisering over hvordan språkbrukeren og lingvisten aldri kommer i berøring med hverandre. Når det gjelder Marani, er jeg mer usikker på hvor stor kritisk distanse han har til språkteorien.
Det finske språkets egenart blir viet noen betraktninger, signert feltprest Koskela:
Navnet, substantivet, i det finske språket lar seg ikke gripe, det skjuler seg i de tallrike bøyningene i de femten kasusene og bare ytterst få ganger lar det seg overraske i nominativ. For finsk er ikke noe glad i ideen om et subjekt som utfører en handling. Ingen i denne verden utfører noe som helst, alt skjer av seg selv fordi det må skje, og vi er ikke annet enn en av alle de tingene som kunne ha hendt. I de finske setningene grupperer ordene seg rundt verbene som måner rundt en planet, og den som har kommet nærmest verbet, blir subjektet.
Til tross for det tvilsomme ved slike utlegningers sannhetsgehalt kan de fascinere, i hvert fall hvis en måtte finne (sic) på å være opptatt av språk. Men i Maranis bok forblir betraktninger av denne typen påfallende utenpåklistrede, og de får liten merverdi gjennom å være integrerte i en roman. Likevel tar jeg meg i å lete etter innsikter vedrørende språklæringens sammenheng med andre eksistensielle fenomener. Jeg fester meg ved noe Brodar forteller om doktor Friari: At han oppfordret ham til å hengi seg til det finske språket «som til en kvinnes favntak».
Dette rådet hjelper overhodet ikke Brodar. I stedet møter han en virkelig kvinne, frøken Ilma Koivisto. I romanen kan vi lese tre brev hun har sendt til hovedpersonen. Doktor Friari oppgir at han har fått tillatelse fra henne til å gjengi brevene, og hun har dessuten hjulpet ham å oppklare enkelte uklare detaljer i dem. «Den oppriktighet og lidenskap som strømmer ut av hennes ord, har gjort meg rørt,» skriver Friari om Ilmas brev. På samme tid er han tydelig oppgitt over Brodar, som sikkert kunne ha fått en helt annen skjebne hvis han bare hadde gitt opp den «meningsløse letingen etter sin egen fortid» og heller levd i nuet, med Ilma.
Den mannlige hovedpersonen i Ny finsk grammatikk har et problem i møte med det annet kjønn: Han har problemer med å forstå seg selv. Når han, i den tro at han heter Sampo Karjalainen, møter en kvinne, klarer han ikke elske henne uten først å vite hvem han selv er: «Heller ikke mine følelser var mine egne.»
Heri ligger nok den ellers overveiende komiske romanens tragedie: At legen ikke leget pasienten, men gjorde ethvert følelsesliv umulig for ham, ved å påføre ham forestillingen om en identitet som var ham fullstendig fremmed. Kanskje Friari, skriver Brodar, «kunne se en speiling av sin egen ulykkelige skjebne i min». Men slik speiling kaller på aktsomhet: Achtung!
Doktor Friari forsøker å «rette opp» sitt eget livs tragedier, sorger og traumer ved å leve gjennom en annen. Han gjør seg skyldig i det som i moderne psykologi kalles projektiv identifikasjon. Romanen viser hvordan projektiv identifikasjon kan berede grunnen for overgrep – intet mindre. Å forstå at andre er forskjellige fra deg, at de har en annen bakgrunn enn deg, at deres historier er helt unike for akkurat dem, er en forutsetning for kjærlighet. Kanskje sier Ny finsk grammatikk noe om dette, men romanen er neppe ment å være noen stor kilde til innsikt. Den lar seg bedre beskrive som finurlig, men lettbent underholdningslitteratur.
