DEBATT. Bård Larsen brukte jubileumsåret 2017 til å forfalske historien om den russiske revolusjonen. Har vi tenkt å la ham slippe unna med det?

I året som snart er omme, ble 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen behørig markert, over hele verden, på godt og vondt. Ingen unnslipper sin egen samtid når fortiden skal vurderes, og hos alle kommentatorer som driver med mer enn paradering av fakta, vil en viss tendens uvegerlig skinne igjennom. Heldigvis vet de aller fleste som slipper til i avisspaltene, omtrent hvor den magiske grensen går. Derfor er det neppe mange som i løpet av jubileumsåret kan matche Bård Larsens gjennomført tendensiøse utlegning av oktoberrevolusjonen, og ikke minst av hans hatobjekt nummer én: Vladimir I. Lenin. Larsen er utdannet historiker, en kvalifikasjon skriveriene hans på ingen måte bærer preg av. Hans ideologiske tilknytning til den liberal-konservative tankesmien Civita lyser derimot som en glorete filigrans fra avissidene.

Larsens synligste bidrag i jubileumsåret er to beslektede kronikker, i VG 3. juli og i Aftenposten 15. desember. Felles for dem er at de knapt nevner noen pålitelige kilder, og at de ikke inneholder ett eneste korrekt sitat. Derimot rører de sammen spekulasjoner og forfalskninger på et stalinistisk nivå. Sporene etter de ideologiske inngrepene springer en i øynene. Jeg har Larsen mistenkt for å basere seg på tilfeldige nettsider, antikommunistiske svartebøker, egen fantasi og ønsketenkning – samt en særdeles uryddig lesning av enkelte seriøse kilder, som Orlando Figes’ A People’s Tragedy (1996).

VG-kronikken avsluttes med en varm anbefaling av det Bård Larsen omtaler som «Figes [sic] praktverk [sic] om revolusjonsårene». A People’s Tragedy er et solid faghistorisk referanseverk, men måten Larsen bruker det på, er hinsides enhver kritikk. Figes’ relevante og rimelig balanserte vurderinger av bolsjevikenes innsats velges bort til fordel for en regelrett demonisering av Lenin, blant annet på bakgrunn av anekdoter Figes selv omtaler som legender:

Det fortelles at den berømte vitenskapsmannen Pavlov skal ha blitt forskrekket over at Lenin betraktet de behavioristiske hundeeksperimentene hans som manual for sosial ingeniørkunst. «Mennesket kan korrigeres», skal Lenin ha svart: «Mennesket kan bli til det vi ønsker at det skal være».

Dette er en vandrehistorie, som stammer fra Boris Sokoloffs memoarer, The White Nights. Pages from a Russian Doctor’s Notebooks (1959). Men Larsen dropper både kildehenvisning og det kraftige forbeholdet som finnes hos Figes («according to legend»), der han sannsynligvis har funnet den.[1] Alle som har lest Lenin, og studert i alle fall deler av den seriøse litteraturen om ham, vil se at dette er et totalt u-dialektisk utsagn som overhodet ikke harmonerer med substansen i Lenins tenkning.

Fra samme anekdote hos Figes har Larsen hentet følgende Lenin-«sitat»: «Kommunismen tolererer ikke individualistiske tendenser. De er skadelige og ødelegger saken vår. Vi må avskaffe individualismen.» Også dette er altså «according to legend». Ordene har etter alle solemerker aldri vært ytret av Lenin. Larsen driver – bevisst eller bevisstløs – historieforfalskning.

I forlengelsen av den apokryfe Pavlov-anekdoten føyer Larsen i Aftenposten-versjonen til at Lenins prosjekt var «sosialhygienisk», og at det hadde som mål å rense Russland for «forhenværende mennesker» og «sosialt fremmede klasser» (anførsel i originalen). Begrepene stammer på ingen måte fra Lenins skrifter. Den som tar seg tid til å konsultere Bård Larsens Civita-publikasjon fra 2009, Storebror dreper!, vil se hvor han har hentet disse begrepene fra, nemlig Bent Jensens studie Gulag og glemsel (2004). Jensen bruker formuleringen «forhenværende mennesker» som oversettelse av det russiske бывшие люди (byvsjije ljudi), men uten kildehenvisning, og uten å tilskrive formuleringen Lenin.[2] Det siste ville da også vært en tilsnikelse, siden byvsjije ljudi er et gammelt russisk uttrykk som betegner personer som har falt fra en (relativt) privilegert posisjon. Maksim Gorkijs novelle med denne tittelen fra 1897 bidro til å aktualisere uttrykket i en ny sosial kontekst. Uansett bør det understrekes at det her dreier seg om deklasserte individer, altså mennesker tilhørende et sosialt sjikt som har mistet sin hegemoniske posisjon, og ikke om individer som har sluttet å være mennesker. Larsens analogi til «drømmen om renhet vi kjenner fra Hitler-Tyskland», der det var snakk om å likvidere «mindreverdige» folkegrupper og «degenererte» individer på rasehygienisk grunnlag, er i alle tilfelle høyst upassende.[3]

Uttrykket «sosialt fremmede klasser» forekommer én gang i Jensens bok, også der uten å tilskrives Lenin. Som oftest bruker Jensen formuleringen «sosialt fremmede elementer», som gir adskillig mer mening. Presisjonsnivået i Larsens reviderte revolusjonshistorie er med andre ord utpreget liberalt også på dette området.

På de samme sidene i Larsens bok blir det sagt at Lenin i 1918 «erklærte at revolusjonen var inne i en fase av krigskommunisme», hvilket umiddelbart og uetterrettelig presiseres som «en regelrett krigserklæring mot det tradisjonelle russiske samfunnet» – som om denne høyst idiosynkratiske tolkningen var Lenins egen. Den primære betydningen, nemlig utbredt statskontroll, rasjonering og rekvisisjon av overskuddslagre for å skaffe forsyninger til fronten, som var det begrepets opphavsmann, Lenin, la til grunn, blir ikke engang nevnt i forbifarten. Også i kronikkene fra 2017 bruker Larsen begrepet «krigskommunisme» som om hans egen definisjon skulle være den gjengse.

Den samme lemfeldige omgangen med kildematerialet kjennetegner de fleste historiske generaliseringene og samtlige Lenin-sitater Bård Larsen anfører i sine anti-revolusjonære skrifter: Etter alt å dømme kan sitatene spores tilbake til useriøse ideologiske publikasjoner, og de mangler både stilistisk og innholdsmessig affinitet til Lenins egne utsagn.

For eksempel hevder Larsen at Lenin aldri gjorde noe forsøk på å skjule at kunstens og kunnskapens oppgave skulle være ideologisk krigføring. (Vet han ikke at Lenin var særdeles konservativ i sin litterære smak? Og at han var en kjenner av klassisk musikk?) I VG-kronikken belegges dette med et skandaløst utsagn tilskrevet Lenin: «Vi kan og må skrive på et språk som sår hat, avsky, hån og lignende mot de som er uenige med oss.» Sitatet finnes, uten kildehenvisning, på en rekke høyrevridde nettsider, men det lar seg neppe etterspore i Lenins samlede verker. Min teori er at det stammer fra antikommunisten Max Eastmans forord til eks-kommunisten Ben Gitlows memoarbok The Whole of Their Lives (1948), som ble hyppig brukt i McCarthy-tidens USA. Men heller ikke der er det – symptomatisk nok – belagt med noen referanse. Kanskje Larsen kan hjelpe undertegnede og andre nysgjerrige lesere? Hvor tar du det fra, Larsen? For øvrig brukes ord som «hat» og «avsky» så å si utelukkende i negativ forstand i Lenins egne skrifter. Tenk om Civitas enmannsavdeling for revolusjonshistorie kunne konsultere noen pålitelige kilder, for eksempel originaltekster, neste gang den skal ut og opplyse offentligheten om «Lenins totalitære prosjekt»!

Alle sitatene Larsen tillegger Lenin, er med andre ord spuriøse. Er Civita virkelig ikke i stand til å stable på beina en seriøs, etterrettelig liberal-konservativ kritikk av den russiske revolusjonen?

Et siste eksempel på Bård Larsens lemfeldige omgang med historiske realiteter er beskrivelsen av tsarfamiliens endelikt på et gods i utkanten av Jekaterinburg: «Der ble alle sammen slaktet i en pinefull og langtekkelig prosess.» Adjektivet «langtekkelig» er en dobbel tilsnikelse. Én ting er at Larsen neppe mener at prosessen var langtekkelig, det vil si kjedelig, men rett og slett lang. Viktigere er det at opplysningen er direkte feil og ikke en historiker – ikke engang en antikommunistisk historiker – verdig. Da tsarfamilien ble ført ned i kjelleren der den ble henrettet, var det, ifølge den ansvarlige, Jakov Jurovskij, ingen av dem som visste hva som skulle skje. Soldatene hadde fått beskjed om å skyte mot hjerteregionen, slik at det skulle gå fort, og for å unngå for mye blod: «Nikolaj sa ikke noe mer. Han vendte seg mot familien igjen. Det hele tok noen sekunder. Så begynte skytingen, som varte i to eller tre minutter. Jeg drepte Nikolaj på stedet,» skriver Jurovskij i sin redegjørelse.[4] Vi snakker altså i høyden om tre minutter og 10 sekunder. Det er Larsen som, med sin usmakelige miks av politikk og melodrama, dikter hendelsene om til «en pinefull og langtekkelig prosess».

For å komme den ideologiske ryggmargsrefleksen i forkjøpet: Selvsagt skal man ikke kimse av henrettelsene, verken av tsarfamilien eller av andre, men disse må beskrives noenlunde korrekt, og ikke minst forklares på en forståelig måte. Her vil det si i lys av tsarens avgjørende rolle som de kontrarevolusjonæres «mestersignifikant». Dessuten forsvinner millioner av ofre for tsarveldets terror fra Larsens retusjerte versjon av revolusjonshistorien. Bare i løpet av Stolypins «liksom-parlamentariske» regjeringstid (på tsarens nåde) i årene etter 1905-revolusjonen ble over 3000 politiske dissidenter drept. For ikke å snakke om de meningsløse nedslaktningene ved fronten i en krig støttet både av tsaren og av den midlertidige regjeringen og av opposisjonen – med bolsjevikene som eneste unntak.

Bård Larsen dikter også når han legger ut om marxismens klokkertro på Historiens lineære fremskritt. I beste fall er dette en sannhet med store modifikasjoner: Marx er tvetydig på dette området. Men Lenin er utvilsomt den som erkjenner – og tar konsekvensen av – at de revolusjonære ikke kan ta for gitt at de har historien på sin side. Revolusjonen er avhengig av subjektivt engasjement og iherdig innsats mot alle odds. Og når forsøket på å endre samfunnet radikalt ser ut til å ha havnet i en historisk bakevje, da åpner det seg også uante muligheter, andre metoder enn de som har utgjort sivilisasjonshistoriens hovedstrømning: «Kva så om den fullstendige vonløysa i denne stoda,» skriver Lenin i januar 1923, «gav støyt til at arbeidarane og bøndene gjorde ti gongar hardare innsats, og såleis gav oss høve til å skapa dei grunnleggjande føresetnadene for sivilisasjon på ein annan måte enn i dei vesteuropeiske landa? […] Om det trengst eit særskilt kulturelt nivå for å byggja sosialismen […], kvifor kan ikkje vi ta til med fyrst å vinna fram til føresetnadene for dette særskilte kulturelle nivået på ein revolusjonær måte, og , med hjelp av arbeidar- og bonderegjeringa og sovjetsystemet, gå vidare til å nå framom dei andre nasjonane?»[5]

Bård Larsens anti-revolusjonære hovedtese er at «den opprinnelige revolusjonen skjedde i mars på en bred politisk plattform, mens det som kalles oktoberrevolusjonen[,] var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet». Men i månedene som fulgte etter den såkalte februarrevolusjonen (som fant sted i mars etter vestlig/gregoriansk kalender), ble den allerede tilspissede klassekampen ytterligere skjerpet. Reaksjonen – industriherrer, godseiere og tsarens militære støttespillere – mobiliserte på alle fronter. Folket krevde fred, brød og jord, helt i tråd med bolsjevikenes program, men ble møtt med væpnet motstand. I juli gikk general Kornilov, nyutnevnt øverstkommanderende for de militære styrkene, til felts mot de revolusjonære i Petrograd; det var også snakk om å overlate byen, der sovjetmakten hadde sitt hovedkvarter, til tyskerne og flytte den provisoriske regjeringen til Moskva. Men bolsjevikene var kommet langt i sin kampanje for å bevæpne folket: Den nye folkehæren viste seg å ha mye større slagkraft enn den demotiverte stående armeen som de kontrarevolusjonære rådet over. Mange deserterte, og noe virkelig slag fant aldri sted.

I denne fasen av revolusjonen spilte sovjetene en avgjørende rolle. Men de var ennå ikke dominert av de venstreradikale bolsjevikene. Som følge av det økte konfliktnivået økte imidlertid støtten til de bolsjevikiske representantene i sovjetene, og i oktober/november var de blitt mange og mektige nok til å gjennomføre det som ifølge bolsjevikenes program skulle være revolusjonens andre fase: Den provisoriske regjeringen ble oppløst og all makt overført til sovjetene.

Dette betyr selvsagt ikke at bolsjevikene lyktes i å realisere det radikale «sosialdemokratiet», som de lenge hadde kjempet for. Men å kalle Lenin «en uforsonlig og dogmatisk antidemokrat», slik Larsen gjør, er en liberal-konservativ tilsnikelse – et historieløst forsøk på å tilrane seg demokrati-begrepet og reservere det for en mørkeblå markedsliberalisme.[6] Lenin kjempet for et reelt demokrati, der de store massene hadde det avgjørende ordet, som erstatning – først – for tsarens åpenlyse enevelde og dernest for skinndemokratiet som rådet under de pseudo-parlamentariske regjeringene fra 1905 til 1917. Selv etter at tsaren var avsatt, hadde det søkkrike borgerskapet kontroll med det meste – i samarbeid med det gamle, tsaristiske aristokratiet og dets militære støttespillere. Kun noen få prosent av befolkningen hadde stemmerett, og stemmene var vektet på alt annet enn demokratisk maner i arbeidernes og bøndenes disfavør. Kvinner fikk stemmerett først etter oktoberrevolusjonen.

Ifølge Larsen må bolsjevikene bære skylden for borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen, der Russland ble invadert av fire fremmede makter som støttet de kontrarevolusjonære, slik at et par millioner mennesker ble drept. I tillegg må Lenin & co. ta ansvaret for fascismens fremvekst pluss to verdenskriger – én varm og én kald. At bolsjevikene var det eneste russiske partiet som krevde umiddelbar slutt på første verdenskrig, et krav de selv innfridde så snart de hadde tatt makten, eller at Sovjetunionen led det desidert største tapet av menneskeliv i kampen mot nazismen, passer ikke inn i Larsens ideologiske fantasi og retusjeres følgelig fra det store bildet.

Dersom Civita ønsker å fremstå som en seriøs aktør i samfunnsdebatten, må de sørge for at historikere som opptrer i deres navn, har noenlunde kontroll på hvor grensen går mellom legitim ideologisk tendens og historieforfalskning – i alle fall når genuint verdenshistoriske hendelser som den russiske revolusjonen skal oppsummeres. Og Bård Larsen bør nok bruke deler av det nye året til å repetere pensumet fra den magistergraden i historie han visstnok skal ha avlagt.

Kåre Selnes: Det store revolusjonsåret (1967), gjenutgitt av Gisle Selnes og Spetakkel Forlag i 2017.

[1] Orlando Figes: A People’s Tragedy. The Russian Revolution 1891–1924, 100th Anniversary Edition, London: The Bodley Head, 2017, s. 732 f.
[2] Bent Jensen: Gulag og glemsel. Ruslands tragedie og Vestens hukommelsestab i det 20. århundrede, Gyldendal, 2004, s. 63.
[3] Bård Larsen: Storebror dreper! Om totalitarisme, Civita, 2009, s. 30.
[4] Sitert etter Per-Egil Hegge: Russland 1917, Vigmostad & Bjørke, 2017, s. 218.
[5] V.I. Lenin: «Revolusjonen vår», i Utvalgte verker i 12 bind, vol. 12: Oppbygginga av Sovjet-økonomien, Oktober, 1978, s. 244.
[6] Larsen og Civita er finansiert av mektige norske kapitalinteresser som NHO og Norsk Rederiforening, og tilknyttet det USA-baserte, Ayn Rand-inspirerte konsernet Atlas Network. Sistnevntes blå-blå demokratiforståelse lar seg ganske greit lese ut av deres erklærte visjon «of a free, prosperous and peaceful world where limited governments defend the rule of law, private property and free markets»; jf. https://www.atlasnetwork.org/about/our-story. Ayn Rands We the Living (1936) er da også en av de få skjønnlitterære bøkene Larsen anbefaler, i Storebror dreper!, som videre lesning for å forstå totalitarismens vesen generelt og bolsjevismens spesielt.

Gisle Selnes

Gisle Selnes

Gisle Selnes, f. 1965. Professor i Allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen. Bor i Bergen.

  • 100 ÅR SIDEN, 19. JANUAR 1918 i Russland:
    Den globale kvinnekampens største seier fikk siste spiker i kista.
    – Og ingen bryr seg om det, heller ikke de – i egne øyne – ivrigste kvinnesaks-forkjemperne.
    Trotsky: “Ingen trodde at revolusjonen skulle starte på Kvinnedagen 8. mars 1917!”

    Kvinne- / Februar-revolusjonen 1917 førte til at
    – det 300 år gamle tsar-veldet brøt sammen
    – omfattende demokratiske rettigheter ble innført
    – et 100 år gammelt krav om frie valg til grunnlovgivende nasjonalforsamling ble satt på dagsorden
    – Lenin sa, våren 1917: “Russland er det frieste landet i verden”.

    Et samlet folk, også inkludert store deler av offiserskorpset, adelen, rikfolk, middelklassen applauderte revolusjonen. Det gjorde også USA og det demokratiske Europa.
    Hva gikk galt? Hvorfor gikk Kvinne-/ Februar-revolusjonen i glemmeboken?
    = Fordi Lenin hadde en religiøs-ekstremistisk tro på at det han foraktelig betegnet som “borgerlig demokrati” måtte erstattes av “en høyere type demokrati” = “proletariatets diktatur” – med Lenin selv som diktator i en terror-stat. – Og fordi, hjulpet av “heldige” interne og eksterne faktorer, vant han frem.

    “Kvinnepartiet Rødt” og andre har feiret Oktober-kuppet i 2017:
    – Det er en feiring av NEDKJEMPINGEN av den globale kvinnekampens største seier.
    – Vinneren ble Lenins minoritet i Russland, bolsjevikene (som misvisende betyr flertallsgruppe).
    – Noen hederlige bolsjeviker så allerede 4.11.17 hva Lenins totalitære prosjekt pekte mot: “Det er bare en vei: bevaring av en ren bolsjevik-regjering ved hjelp av politisk terror. Vi kan ikke og vil ikke akseptere dette.” (Spartacus Educational, “1917 Constituent Assembly in Russia” / Morgan Philips Price, Manchester Guardian 1512.1917)
    – Resultat: Det motsatte av det kvinner og menn hadde sloss for: Diktatur, terror, sult, krig.
    – Først borgerkrig og krig for å innlemme Ukraina og andre av tsar-imperiets erobringer.
    – Deretter fikk Tyskland hjelp til å utvikle våpen og øve alle våpengrener i Russland / Sovjetunionen. (Sabotering av Versailles-traktaten.)
    – Stalin påla tyske kommunister å følge ca samme “vellykte” strategi som Lenin: Sabotere parlamentarisk demokrati, heller samarbeide med nazistene enn med sosial-demokratene. (Putin 2018 kjører ca samme linje.)
    – Hitler og 2. verdenskrig ble neste – ikke siste – konsekvens av “Lenins Heroiske Revolusjon”.

    “Rødt” og andre som aktivt (evt passivt) hyller Lenins kupp og NEDKJEMPING av den globale kvinnekampens største seier: Dere har like lite troverdighet som Lenin, når dere påstår å være demokrater.
    – Kvinner i “Rødt” og andre som aktivt (evt passivt) hyller Lenins NEDKJEMPING av den globale kvinnekampens største seier:
    Hvordan kan dere la gutta skyve deres søstre ned i forglemmelse?
    – Dere “tier i forsamlingen”, dere lar gutta med religiøs tro på Føreren Lenin ta seg av temaet Revolusjon.
    – Dere svikter minnet om St. Petersburgs / Russlands kvinner.
    – Derigjennom svikter dere også verdens kvinner (og menn) gjennom 100 år. And counting.
    – Sjekk gjerne hvordan f.eks. Oscar Dybedahl og Gisle Selnes i Radikal Portal, Vagant og ap.no usynliggjør kvinner, og demonstrerer sin intellektuelle kollaps i forsøk på å forsvare Lenin!

    “Den russiske revolusjon – Store norske leksikon”: Nevner ikke kvinnenes rolle i Februar-revolusjonen med ett ord! Artikkelen – skrevet av leninisten Åsmund Egge – er illustrert med bilde av Petrogradsovjetet: 99,99% mannsdominert. En skam for SNL!

    Hva skjedde 19. JANUAR 1918 (etter gammel russisk kalender: 6.1.18)?
    – Lenin erklærte at den nyvalgte nasjonalforsamlingen, satt på dagsorden av Kvinne- /Februar-revolusjonen 1917, var oppløst.
    – Forfatter og demokratisk kommunist Maxim Gorki:
    – “Russlands folk har i 100 år hatt håp om en folkevalgt grunnlovs-forsamling. I kampen for denne ideen døde tusenvis av intellektuelle og titusener av arbeidere og bønder. De ubevæpnede, revolusjonære demokrati-forkjemperne i Petersburg 5. januar 1918 var arbeidere. Pravda lyver når den skriver at demonstrasjonen ble organisert av borgerskapet og av bankfolkene. Pravda vet at arbeiderne fra Obukhavo, Patronnyi og andre fabrikker deltok i demonstrasjonen. Disse arbeiderne ble beskutt. Pravda lyver.” (l hans avis “New Life” 9.1.18 / 22.1.18.) (Fake news oppsto ikke i 2003 eller 2016!)
    – Maxim Gorki, “New Life” allerede 7.11.17: “Lenin, Trotskij og deres følgere er blitt forgiftet av maktbegjær. Beviset er deres holdning til ytrings- og personlig frihet og sabotering av idealene som demokrati-bevegelsen kjempet for .”
    – 10.11.17: “Lenin og Leon Trotsky er “Sosialismens Napoleoner” som driver et grusomt eksperiment med det russiske folk”. (Spartacus Educational, “Maxim Gorky”.)
    – Lenins diktatur stengte Gorkis avis sommeren 1918, og han ble nektet å utgi bøker i Russland. Gorki ble drept av Stalins junta, 1936.

    Kvinner i “borgerlige” partier og NGOs: Hvis venstresiden svikter, bør ikke dere bidra til å trekke de kvinnelige heltene fra 1917 fram i lyset? Det er ikke bare et spørsmål for historikere: Sannheten om 1917-18 kan bidra til å styrke / opprette fred og demokrati både i Norge, Russland og i verden i 2018!

  • (Postet 7.1.18 på ap.no og på min FB, mitt svar nr 2 til Selnes i ap.no. Gjelder i like stor grad Selnes innlegg her i Vagant.)

    Gisle Selnes: Det er nå jeg skal bukke og si “Tusen takk for tipsene, professor.”?
    – Eller bøye hodet i skam pga min “spredte, ubegrunnede og (u)sammenhengende tekst”?
    Beklager, Selnes: Jeg er immun mot Lenin- og Putin-propagandister som tyr til avledningsmanøvre, hersketeknikker og personangrep.
    Ellers er du altfor beskjeden: Du skjønnmaler totalitære Lenin, spalte opp og spalte ned. Du kan trygt smykke deg med samme tittel som din Fører!

    # Wikipedia har innslag av totalitær redigering, men noen sannheter om Lenin står: “Arbeiderrådene (sovjetene) skulle være med på å styre samfunnet, og fungere som demokratiske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, bl.a. fordi ledere av disse sovjetene måtte godkjennes av Lenin personlig.”
    Tips: Det er lett å finne flere eksempler på Lenins totalitære ideer og praksis! -Metoder: Drap, terror, massakre, tortur av typer ikke sett siden Inkvisisjonen.

    # “Lenins ettermæle har derimot også blitt preget av ettertidens avsløringer om bruk av terror mot befolkningen. Sommeren 1918 forlangte Lenin at alle «upålitelige elementer» skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer.(..) Det betød i praksis alle som ikke støttet bolsjevikene,(..)og som av den eller andre grunner kunne betraktes som «folkets fiender». Dermed risikerte borgerne fengsling og tortur basert på deres politiske synspunkter. Disse hendelsene er senere omhandlet i en lang rekke dokumentarbøker, herunder “Gulag: A History” av Anne Applebaum. Nettet av slike konsentrasjonsleire utgjorde senere grunnlaget for etableringen av Gulag.”
    Begge sitater: https://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Lenin

    # Åsmund Egge skriver motvillig i SNL: “(Lenins) ettermæle skjemmes av hans syn på terror som uunngåelig i perioden etter oktoberrevolusjonen, og det er vanskelig ikke å hevde at hans politiske ekstremisme hadde stor betydning for Stalin-tidens despotiske styreform.” https://snl.no/Vladimir_Lenin (Jo, du skulle nok helst utelukket det, Egge! Du har jo nylig polert Stalin over spaltekilometre i Aftenposten, for å frikjenne Stalin for ETT av de millioner drap han er skyldig i.)
    # “(Lenin’s) role as founder and leader of an authoritarian regime responsible for political repression and mass killings.” https://en.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Lenin

    Selnes’ forsøk på blankpussing av Lenin er fjerne fra disse fakta ovenfor:
    1. “Lenins krigskommunisme» 1918, er IKKE «en regelrett krigserklæring mot det tradisjonelle russiske samfunnet», men derimot: “(…)utbredt statskontroll, rasjonering og rekvisisjon av overskuddslagre for å skaffe forsyninger til fronten,(..)”, sier Selnes.

    2. Selnes’ forsøk på historieforfalskning fortsetter: “Lenin kjempet for et reelt demokrati, der de store massene hadde det avgjørende ordet, som erstatning (…) for tsarens åpenlyse enevelde (…).”

    2 A. “Lenin = demokrati”, Selnes? Hvor har du det fra? Du etterlyser andres referanser, men har ingen selv, når det teller. Joda, Lenin kunne SI at han var demokrat, som dagens propagandister kan:
    “Bolsjevikene vil respektere valget til Grunnlovsforsamlingen, selv om vi får flertallet mot oss.”:
    “As a democratic government we cannot disregard the decision of the people, even if we do not agree with it. If the peasants follow the Social Revolutionaries farther, even if they give that party a majority in the Constituent Assembly, we shall say: so be it.” (http://spartacus-educational.com/RUSassembly.htm / David Shub, Lenin. 1948.)
    Bolsjevikene FIKK flertallet mot seg, og svarte – januar 1918 – med å massakrere fredelige demokrati-demonstranter og oppløse den folkevalgte nasjonalforsamlingen.
    Marx’ makker Engels: “Universal suffrage indicates with the most perfect accuracy the day when a call to armed revolution has to be made .” Nimtz: “No advice, as the events of 1917 reveal (…) was as influental and consequential as this in Lenin’s calculus for the timing of the Bolshevik-led insurrection.” (“Lenin’s Electorial Strategy from 1907 to the October Revolution of 1917.” August H. Nimtz 2014.)
    2 B. Tsaren ble styrtet – av St. Petersburgs kvinner – i Februar-revolusjonen, FØR Lenin ankom Russland april 1917, etter mange år utenlands! Selnes’ “alternative facts” er farlig nær blank løgn!

    3. Men skikkelige BLANKE LØGNER var ikke langt unna.
    Selnes om Russland 1917, før Lenins kupp: “Kun noen få prosent av befolkningen hadde stemmerett, og stemmene var vektet på alt annet enn demokratisk maner i arbeidernes og bøndenes disfavør. Kvinner fikk stemmerett først etter oktoberrevolusjonen.”

    Sannheten er:
    3 A. Kvinnebevegelsen vant frem i kampen for ALMEN STEMMERETT OGSÅ FOR KVINNER sommeren 1917, dvs FØR Lenins kupp, Selnes!
    – “Russia. Despite initial apprehension against enfranchising women for the right to vote for the upcoming Constituent Assembly election, the League for Women’s Equality and other suffragists rallied throughout the year of 1917 for the right to vote. After much pressure (including a 40,000-strong march on the Tauride Palace), on July 20, 1917 the Provisional Government enfranchised women with the right to vote.” https://en.wikipedia.org/wiki/Women%27s_suffrage#Russia / Wade, Rex. The Russian Revolution, 1917 (2nd ed.). Cambridge University Press. p. 117.

    3 B. Valget i november 1917 var det frieste i Russlands historie, og blant de frieste i Europa! Selnes’ feilaktige beskrivelse – klippet & limt fra 100 års Moskva-propaganda – gjelder åpenbart perioden FØR Februar-revolusjonen. (Beskrivelsen gir en god – vridd – ide om skjevhetene i Lenins “sovjeter” før og etter Oktober-kuppet.)

    4. Selnes prioriterer også tid & plass på å påpeke at nedslaktingen av tsar-familien på Lenins ordre IKKE forgikk “langtekkelig”:
    “Soldatene hadde fått beskjed om å skyte mot hjerteregionen, slik at det skulle gå fort, og for å unngå for mye blod: «Nikolaj sa ikke noe mer. Han vendte seg mot familien igjen. Det hele tok noen sekunder. Så begynte skytingen, som varte i to eller tre minutter. Jeg drepte Nikolaj på stedet,» skriver Jurovskij i sin redegjørelse. Vi snakker altså i høyden om tre minutter og 10 sekunder.” Beroligende, Selnes? (PS: Putins historieforfalskere legger nå skylden på “jødene”. Tragisk nok tas fake news / hat-propagandaen til etterretning i MSM: http://www.newsweek.com/jews-killed-russia-czar-ritual-murd…)

    (Professor Selnes breier seg med sin totalitære propaganda i “Vagant”, sponset av Kulturrådet, Fritt Ord og Nordisk kulturfond: http://www.vagant.no/2017-aret-da-civita-skulle-kuppe-revo…/ Kvalitetssikring, anybody?)

    Selnes: På statlig lønn i “kapitalist-diktaturet Norge, vasallstat for USA-, EU- og Soros-imperialismen”, bruker du arbeidstid til å hvitvaske Lenin, og spre hans “godhet” til studenter og i mediene. På den måten bidrar du til å undergrave det som de fleste ser på som et ikke perfekt, men godt fungerende demokrati.

    Du og noen med deg bruker friheten og privilegiene til å videreføre blindsporet Lenin fulgte fra 1900-1923. Deg om det. (Religions-substitutt?)
    Du sier i et bok-forord at du har et ønske om å gi en “etterrettelig fremstilling der sympatien ligger hos de revolusjonære bolsjevikene”. -En logisk umulighet for et menneske med demokratisk sinnelag!
    Å grave i gamle katastrofer og teorier som i hovedsak burde vært på historiens søppledynge & sminke totalitære forbrytelser, på statlig lønn, er en ting.
    – Avlede fra fundamentale utfordringer i dagens verden: Verre.
    – Forlede studenter og andre til å tråkke i gamle totalitære spor: Verre enn verst!

    Demokratiet og samfunnet var langt fra perfekt i Russland våren / sommeren 1917.
    Men frihetene og de demokratiske rettighetene var så utbredt at Lenins stormtropper fikk handlingsrom til – i samspill med andre faktorer – å likvidere det gryende demokratiet.
    – På DEN måten gir hendelsene i 1917 livsviktig lærdom for menneskeheten i 2018!
    – Som fører til neste konklusjon: Ved å være levende bærer i 2018 av de totalitære ideene som kastet verden ut i 100 års katastrofer i 1917/18, kan leninister, stalinister, putinister, nazister – muligens – bidra positivt: Til skrekk og advarsel!

    Men det forutsetter at den store majoriteten avslører den totalitære løgnpropagandaen, og ser de andre farene som truer i 2018. (Den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen: «det store problemet er at kapitalstrømmene ser ut til å foretrekke diktaturer og teknokratier fremfor demokratier – og det truer den vestlige sivilisasjonen». https://morgenbladet.no/…/hilde-sandvik-om-propaganda-fakta…)

    Stå opp for demokratiet!

    Eller skal vi avfinne oss med at demokratiet som noen land har opplevd i noen år, bare skal være et blaff i menneskehetens historie, snart borte? Mer enn noen gang er det tydelig: Demokratiet er en skjør plante.
    Skal demokratiet overleve i Vesten, og utvides til flere / alle land, må så godt som alle slutte opp om det, også litteraturprofessorer. Joda, Selnes er også velkommen, etter realitetsorientering!

    Fasiten for Lenins kupp har lenge vært krystallklar, Selnes! Etter 1917 har noen trekk vært konstante, noen fått nye uttrykk:
    Lenins PLANLAGTE fravær av “langtekkelig” demokratisk reformarbeid, kompromisser, frie valg med skiftende regjeringer:
    – Førte ikke bare til terror og kriger, men også til
    – forvitring, gammelmannsvelde, makt for maktens skyld.
    – Og til Putins neo-fascistiske kleptokrati: Makt for pengenes skyld og for å unngå tiltale og dom.
    – Putins konstante “små-kriger” og atomkrig-retorikk, bidrar “godt” til å holde Russlands og verdens befolkning som gisler.

    Hva velger du, Selnes?
    A. Fortsatt propaganda for å sminke Lenins totalitære prosjekt?
    B. “Jeg er bare opptatt av sitatsjekk.”?
    C. Bli en støttespiller for demokrati og humanitet?
    https://www.aftenposten.no/…/ddml…/Lenin-farse–Gisle-Selnes

  • (Takk for at dere slapp til to av innleggene mine, Vagant! Kan jeg også få med det FØRSTE av mine tre innlegg til Gisle Selnes? Publisert 6.1.18 på https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/ddmlRO/Lenin-farse–Gisle-Selnes (og på min FB), svar til Gisle Selnes, samme sted: )

    Er dette det beste den totalitære venstresiden kan servere, Gisle Selnes?

    – Flisespikkeri om Lenin-sitater som uansett illustrerer det Lenin og de andre bødlene sto

    for.

    – Museumsvoktere for bolshevik-kuppet; en katastrofe fra 1917 både for russere, imperiets koloniserte folk og menneskeheten, til i dag.

    – Begeistring for Lenins kuppmakere (og arvtakere) som;

    – var sponset av tysk militarisme og Wall Street -kapital.

    – ble bygget videre av amerikansk og europeisk kapital, nødhjelp, handel,

    teknologi-overføring gjennom 100 år.

    Lenins kupp var startskuddet for;

    – 100 års terror, blodbad og krig knyttet til “sosialisme”,

    – effektivt ødeleggelse av 60-99% av den positive effekt som demokratiske-humane sosialistiske ideer kunne hatt for menneskeheten de siste 100 år

    – avgjørende direkte og indirekte bidrag til fremveksten av fascismen og nazismen i Europa og til 2 verdenskrig.

    Ja, Gisle Selnes, mye var kaos, mye feil ble gjort i 1917-18, fra de fleste!

    Uansett: Historiske fakta gir overveldende dekning for at det var et minoritetskupp som ga et minoritets- og terror-regime. Etter få år gikk også de fleste av kuppmakerne i opposisjon. Dermed ble også de drept av Stalins Tsjeka. Tsjekaen, KGB og FSB hedres nå av Putin.

    Lenins 10.000 stormtropper avgjorde historiens gang i 1917-18.

    Tenk om disse 10.000 ikke var styrt av Marx’ og Lenins terror-romantikk!

    Da kunne de, på demokratisk vis,bidratt til å sikre og utvikle det gryende russiske demokratiet. I stedet drepte de det. “Russlands rolle i verdenshistorien siden den gang: Ikke «Ti dager som rystet verden» men «Hundre år som rystet verden».” – https://www.oslomilsamfund.no/foredrag-russlands-historie-formende-faktorer-for-dagens-utfordringer/

    Hvis verdens venstreside hadde hatt humane og demokratiske verdier på plass: Den hadde jobbet i 100 år for isolasjon av og fredelig regimeendring i Moskva-imperiet!

    (Selv i dag med Putins Stalin-fascistiske gangster-kapitalisme støtter mange på venstresiden opp om Moskva-juntaen, sammen med de fleste av verdens ny-nazister!)

    – I stedet har venstresiden vært passive medløpere til at markedsøkonomien – med kosmetiske begrensninger og kosmetisk fiendtlig retorikk – har holdt terror-juntaene i Moskva (etterhvert også i China) oppe. Vestens velgere og konsumenter har villig vært med på 100-års-ferden gjennom terror og kriger til dagens truende verdenssituasjon.

    Grunnlegger av Oslo Freedom Forum, Thor Halvorssen: “(…)ikke ett diktatur ville overlevd hvis ingen demokratier gjorde business med dem.”

    https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/4pkAG/Thor-Halvorssen-Middelmadighet-er-godt-nok_-mens-det-er-flaut-a-gjore-suksess-Hva-slags-giftig-holdning-er-det

    100 års kapitalist-sponsing av russisk “terror-sosialisme” har gitt ideelle argumenter mot sosialdemokratiske ideer, ikke minst i USA, der mange vil karakterisere Erna Solberg som “sosialist”.

    En av mange konsekvenser: Trump ble valgt, delvis med “sosialistisk” retorikk.

    100 års feil-utvikling i verden pga bolsjevik-kuppet:

    Reset?

Facebook

Twitter