AXEL HEYST, HOVEDPERSONEN I JOSEPH CONRADS roman Victory, er av svensk aristokratisk herkomst, og fører en omflakkende tilværelse. Han ender sitt liv i det fjerne Østen, hvor han, stikk i strid med sine prinsipper, har latt en kvinne slippe inn i sitt liv. Jeg ligger i sengen hjemme og leser følgende avsnitt, mens jeg glipper med øynene
It was the very essence of his life to be a solitary achievement, accomplished not by hermit-like withdrawal with its silence and immobility, but by a system of restless wandering, by the detachment of an impermanent dweller amongst changing scenes. In this scheme he had perceived the means of passing through life without suffering and almost without a single care in the world – invulnerable because elusive.
Så sovner jeg – eller rettere sagt: Jeg våkner opp i en drøm, alene i en annen seng, min kjærestes. Jeg gleder meg til å se henne. Så tenker jeg: Kanskje blir hun ergerlig fordi jeg har låst meg inn her uten å spørre henne på forhånd? I neste øyeblikk kommer jeg på at vi deler denne hybelen, men at forholdet er over, og at hun følgelig ikke vil dukke opp. Men jeg har jo også en annen hybel, min egen, her på Sogn Studentby. Dit kan jeg gå.
På studentbyen bodde jeg i to år, det er 30 år siden nå. Det hender ofte at jeg i drømme plutselig minnes et eller annet værelse som jeg leier, et sted jeg ikke har besøkt på lang tid og som jeg helt har glemt; ofte må jeg snike meg forbi vertinnen og ned en trapp for å komme inn. Men jeg kan ikke huske å ha drømt om hyblene på studentbyen før. Postboksen der (og den vesle nøkkelen til den) er derimot velkjente rekvisitter fra drømmeverdenen. Det er alltid år og dag siden jeg åpnet luken sist, og den er alltid stappfull av regninger, lønnsutbetalinger, brev og julekort fra slektninger.
Og ganske riktig: På vei til min egen hybel dukker det opp en student som roper at jeg må hente posten; boksen min er full. Jeg begir meg opp bakken i retning matbutikken, men har glemt hvor inngangen til postboksene befinner seg. Jeg går videre mot baksiden av den lave bygningen. Der passerer jeg vestibylen til et hotell. Interiøret og atmosfæren minner om Hilton i Addis Abeba; på innsiden skimter jeg svarte skinnstoler rundt bord med glassplater og bein i mørke tresorter. Jeg mener vagt å huske at inngangen til postboksene er like i nærheten. Så våkner jeg opp i min egen seng, hvor jeg blir liggende og lese videre i artikkelen om Conrads roman.
–
| I den faste spalten «Norheims oppdateringer» publiseres redigerte versjoner av tekster fra Pål Norheims Facebook-vegg, samt tidligere upublisert stoff. Pål Norheim, f. 1962, var med i Vagants redaksjon mellom 1988 og 1994, og bor i dag på Eidsvågneset utenfor Bergen. I 2014 utga forlaget Kolon en første samling av Norheims statusoppdateringer, Oppdateringer. Spalten er støttet av stiftelsen Fritt Ord. |
