DET ER ET PAR DAGER siden nå: Verden gikk meg imot, og en gang rundt midnatt bikket mismotet over i selvmedlidenhet. Så snublet jeg over et lydopptak hvor Adolf Hitler snakket med en general – altså ikke en av disse beryktede talene hvor han gestikulerer og går i fistel, men en fortrolig samtale hvor han med rolig stemme forsøker å redegjøre for hvorfor han er i ferd med å tape krigen, og ikke minst prøver å belyse sine egne feilbedømminger av fiendenes motiver, kapasiteter og strategier underveis. For meg var dette, det vil si den fattede, nærmest selvransakende røsten, en ukjent side ved der Führer, og jeg ble sittende og lytte konsentrert i de minuttene opptaket varte. Da det var slutt, la jeg merke til at mitt eget mismot hadde forduftet.
Jeg rommer alle aldre: snart en mann i 50-årene, snart en mye eldre gubbe, en ungdom eller et selvmedlidende barn. Slik tragedien ifølge Aristoteles har en rensende funksjon hos tilskuerne, skal det ikke mer til enn en distraksjon, en grimase eller et leketøy i fjeset på den sutrete ungen, så slutter barnet å synes synd på seg selv. Hitler gjorde susen. Stemmen hans var leketøy og grimase, katharsis; jeg var barnet som lot meg distrahere.
–
I den faste spalten «Norheims oppdateringer» publiseres redigerte versjoner av tekster fra Pål Norheims Facebook-vegg, samt tidligere upublisert stoff. Pål Norheim, f. 1962, var med i Vagants redaksjon mellom 1988 og 1994, og bor i dag på Eidsvågneset utenfor Bergen. I 2014 utga forlaget Kolon en første samling av Norheims statusoppdateringer, Oppdateringer. Spalten er støttet av stiftelsen Fritt Ord.
