Europa som erindringsrom: en konferanse i Transylvania.
Süddeutsche Zeitung, 18. mai 2009
«Ohoi, Europa!» ropte de den gang, de 150 000 som rett etter kommunismens sammenbrudd i november 1989 krysset grensen fra Bratislava til Østerrike, til Europa. En festivalarrangør hadde organisert hendelsen. Fra skipene på Donau lød musikk, og «en svært karnevalsaktig, men svært vakker europeisk identitet» kom til uttrykk, slik Peter Zajac husker det. Slovaken var den gang en av hovedpersonene bak den nye borgerorganisasjonen «Offentlighet mot vold», i dag er han professor i slavistikk.
For tjue år siden var Europa for millioner av slovaker, tsjekkere, ungarere, polakker og rumenere en nøkkel til sivile goder som innbyggerne bak det kommunistiske jernteppet hadde blitt nektet: frihet, demokrati, velstand. Også senere i Ukraina var den oransje revolusjonen rettet mot det lengselsfulle målet Europa, slik som det i dag er det for studentopprørene i Moldova. Europa betydde, og betyr fortsatt for den østlige delen av dets innbyggere: å høre med til.
Begeistringen fra 1989 er for lengst forsvunnet og er blant mange intellektuelle byttet ut med dyp skuffelse. Realiteten er nemlig, etter Zajacs mening, at det foran endringens kulisser er det samme teaterstykket som spilles videre. Forandringen er overflatisk, kontinuiteten dominerer, korrupsjonen blir akseptert, politikken er tappet for verdier og kultur. Dertil kommer de forsømte undervisningsreformene, undermineringen av rettsstaten, den nye illusjonismen i privatfjernsynet – for Zajac er det blitt en triumf for «de uansvarlige, som er blitt til samfunnets mest begunstigede». Europa i dag er altså en knust drøm, en nøkkel til misbruk og maktesløshet. Det er ikke EU, det utøvende forhåpningsorganet, som er skyld i dette, men det har heller ikke forhindret det.
Slike analyser må tas med i betraktningen når man foran Europavalget 7. juni sorterer forventningene og nok en gang gransker gyldigheten av ideen om Europa. Kontinentet er igjen delt i sin indre mentale tilstand.
Litteratur uten geografi
I Vest-Europa var «Signum Europa» ved grunnleggingen av EEC etter den andre verdenskrig synonymt med «Aldri mer krig». Nå er dette imidlertid ikke lenger et brennhett tema, muligens med unntak av det forhenværende Jugoslavia. «I min tid var Europa løsningen på alt,» sier Andreas Kohl, ÖVP-politiker og tidligere president for Østerrikes nasjonalråd, «i dag virker det som om Europa er selve problemet.» Kohl var også, som professor Zajec, deltager på Konrad-Adenauer-Stiftelsens internasjonale konferanse i rumenske Sibiu. Der utforsket forfattere, vitenskapsfolk, journalister og studenter fra tolv land de europeiske utviklingsprosessene. Den lokale sibiu-rumenske koloritten ble bevisst trukket inn i debatten i form av litteratur, slik tilfellet også var ved lignende arrangementer i Praha, Danzig, Budapest og Riga. Man ønsket, forklarte litteraturprofessor Birgit Lermen fra Köln som var leder for konferansen, «å bringe bevisstheten om hjemstedet og den europeiske identiteten i riktig balanse».
Men trenger man i det hele tatt en europeisk identitet? I hvert fall ikke i litteraturen, hevdet den rumensktyske forfatteren Herta Müller svært resolutt. «Hva skulle en europeisk litteratur være? Det blir sammendrag,» sa hun. Litteratur er ikke geografisk, men følelsesmessig lokalisert. Det magiske stedet Macondo, som kolombianeren Gabriel Garcia Marques forteller om i Hundre års ensomhet «var for meg Nitzkydorf, den avkroken som jeg kommer fra». Det er en landsby i Banat, ved Temesvar. Og hva Thomas Bernhard beskrev som sin østerrikske erfaring gjaldt også for det donauschwäbiske Banat. «Det er ikke det nasjonale, og heller ikke det europeiske, det er temaet,» sa hun.
Herta Müllers tema har i mange år vært diktaturets grusomheter, den «lange angsten», forfølgelsen man opplevde fra den rumenske sikkerhetstjenesten. Med det er hun på samme måte som sin landsmann Richard Wagner, eller den transylvanske presten Eginald Schlattner som skrev tre romaner om tiden under det kommunistiske regimet, heller unntaket enn regelen. For i litteraturen som i politikken på den postkommunistiske kontinenthalvdelen er oppgjøret med den nære fortiden ikke akkurat et motetema.
Det fortidige, ubearbeidet
Uwe Tellkamps opus magnum roman Der Turm (Tårnet) rager ensomt over sentral- og Øst-Europa. Ifølge forfatter og litteraturviter Horatiu Gabriel Decuble leter man i Romania forgjeves etter det eksemplariske. «Det virker som om litteraturen har gitt avkall på å umiddelbart bearbeide historien.» I stedet, mener Decuble, har man underholdningslitteratur, estetisk retningsløshet og en yngre generasjon som kontant har vendt seg bort fra den eldre.
I denne situasjonen, som visselig også har sine analogier i andre land, forblir erindringsarbeidet liggende selv om temaene presser seg på. I Ungarn gir utplasseringen av de nasjonale gardene og mordanslagene mot romanifolket bud om en ny høyrenasjonalisme og antisemittisme, stadig før nazitidens gamle redsler er bearbeidet. Lignende skjer i Tsjekkia, og i Slovakia er den tidligere forfølgelsen av jødene og arifiseringen av formuene deres først nå blitt et tema.
Her kunne Europa ha trått hjelpende til, mener statsviter Wolfram Hilz fra Bonn. Han tenker da spesielt på Europaparlamentet som nå blir valgt gjennom tjuesyv isolerte nasjonale valgkamper. Dette parlamentet, som er blitt frembrakt som institusjon etter en multilateral konflikt, burde, etter hans mening, ubetinget ta tak i den uavklarte fortiden til kontinentet, den røde som den brune.
Er det ikke først nå i nyere tid den systematiske bearbeidelsen av Stasi-handlingene er blitt påbegynt? Og er egentlig alt sagt i Østerrike om deres medvirkning til nazi-grusomhetene, i Frankrike om kollaboreringen, i Italia om fascismen? Europa som mangfoldig erindringsrom – det kunne etter forhåpningene og illusjonenes slutt likevel være en trøst.
Oversatt fra tysk av Erle Marie Sørheim
